Hovedside
Medlemskap
Brev fra Wera
Bilder
Musikk

6. juli 2004
2. desember 2004
Oslo, 4. april 2005
30. juni 2005
Oslo, 19. oktober 2005
Oslo, 17. mars 2006
Oslo, 29. april 2006
Oslo, 13. november 2006
Oslo, 8. april 2007
25. september 2007
Januar 2008
Oslo, 12. mars 2008
Oslo, 28. april 2008
Oslo, 19. mai 2008
Oslo 2. november 2008
Oslo 7. januar 2009
Oslo 18. april 2009
Brev 18 (Oslo 1. august 2009)
Oslo 30. desember 2009
2. februar 2010
12. april 2010
Lalmonirhat, 25. juni 2010
26. juni 2010
3. juli 2010
3. juli 2010 (2)
4. juli 2010
Lalmonirhat, 6. juli 2010
Lalmonirhat, 8. juli 2010
Lalmonirhat, 10. juli 2010
Lalmonirhat, 11. juli 2010
Lalmonirhat, 17. juli
Lalmonirhat, 19. juli
Lalmonirhat, 24. januar 2011
Lalmonirhat, 24. januar 2011
25. januar 2011
Lalmonirhat, 26. januar 2011
26. januar
Lalmonirhat, 27. januar 2011
Lalmonirhat, 28. januar 2011
Lalmonirhat, 29. januar 2011
Lalmonirhat, 29. januar 2011
Lalmonirhat, 30. januar 2011
Lalmonirhat, 31. januar 2011
Lalmonirhat, 1. februar 2011
Lalmonirhat, 3. februar 2011
Lalmonirhat, 3. februar 2011
Lalmonirhat, 4. februar 2011
Lalmonirhat 5. februar 2011
Lalmonirhat, 10. februar 2011
Lalmonirhat 12. februar 2011
Lalmonirhat, 13. februar 2011
Lalmonirhat 14. februar 2011
Lalmonirhat, 16. februar 2011
Lalmonirhat, 17. februar 2011
Oslo, 9. april 2011
Oslo, 28. april 2011
Oslo, 26. juli 2011
Oslo, 19. september 2011
Kolkata, 1. desember 2011
Lalmonirhat, 6. desember 2011
Lalmonirhat, 10-11. desember 2011
16. desember 2011
26. desember 2011
29. desember 2011
31. desember 2011
3. januar 2012
Kolkata, 18. januar 2012
Kolkata, 20. januar 2012
Kolkata, 21.-22. januar 2012
Kolkata, 25. januar 2012
16. juli 2012
18. juli 2012
25. juli 2012
25. juli 2012 (2)
30. juli 2012
2.august 2012
7.august 2012
15. September 2012
18.mars 2013
19.mars 2013
20.mars 2013
22.mars 2013
25.mars 2013
27.mars 2013
28.mars 2013
4.april 2013
5.april
6.april 2013
9.april 2013
12.april 2013
15. februar 2014
20. februar 2014
23. februar 2014
27. februar 2014
2. mars 2014
5. mars 2014
8. mars 2014
12. mars
21. mars 2014

21. mars 2014
Hvordan skrive om de siste dagene i Bangladesh (for denne gang) og den første dagen i Kolkata.

Det var på mandag vi satte instrumentene og oss selv i den innleide bussen og dro fra Lalmonirhat til Dhaka. Ti-tolv timers reise. Trettitre barn og voksne, deriblant Hilde, Maria og undertegnede. Seks-syv av barna pluss Holi Charon, musiker, hadde aldri besøkt hovedstaden. Spyposer ble delt ut. Sulota satt tynn og utkjørt på bakken utenfor bussen i to omganger; ville hun kunne synge etter dette. Baloram brettet seg ut i baksetet og tålte prøvelsen. Anando sov seg gjennom kvalmen. Sathi ble blekere og blekere. Jeg så på Ripon og husket den lange historien med gutten tynn som en kvist. Felespillergutten som stakk av med fiolinen i desember; han måtte levere den tilbake. Og nå satt han lykkelig, som en av alle, i bussen – som om alle pinsler fra høsten og ettervinteren var parkert i et uthus for anger.
Noen av oss roet ned buss-sjåføren, for vi ville gjerne komme til byen i uknust buss og med alle kropper intakt.

Vi overnattet i sovesaler og smårom i et bygg knyttet til idrettsutdannelsen ved Dhaka University. Jeg sov nærmest begjærlig. Annen mat enn søvn var uviktig. De som hadde kastet opp spiste og glemte plagene. Labbanis mor kom med to småbarn neste dag; hun forlot Labbani og faren for flere år siden. Sliten kvinne som må ha vært stolt over den syngende datteren som skulle opptre på scenen i et stort universitetsmuseum dagen etter.

Så kom neste dag. Jeg gjorde noen nødvendige ærend og fikk se parlamentsbygget tegnet av Louis Kahn, men bare fra en kant. Barna og de unge øvde. Fløytist Bipin dukket opp, om enn meget sent. Vi ville gjerne beholdt Bipin som musiker og pedagog i Arshi Nagar. Men Bipin har andre og mer innbringende ”tilbud” lenger sør i landet. Adjø, Bipin. Kommer du, som Ripon, og sier du ønsker deg tilbake, vil ingen avvise deg. Men du vil måtte si ditt ord… I mellomtiden må vi nøye oss med mindre fjetrende men mer trofaste fløytepedagoger.

Barna sang fra stor scene med fjernsynskameraer foran seg, som om de var født på den scenen og hadde tilhold i sangen, og bare den. Kamerafolkene var begjærlige og brydde seg bare om sin egen kanal. Den norske Ambassadøren og sekretæren var der, samt tre representanter fra Rikskonsertene. Baloram og Sulota, de meget bilsyke, hadde glemt alle plager og ga oss alt fra scenen. Ripon også. Og lille Priti Lota på ti år som aldri før hadde sunget med mikrofon. Der stod tiåringen og sang sin sang for Krishna. En villstyring fra salen hoppet opp på scenen med et perkusjonsinstrument i hånden og blodrøde klær. Han fikk delta en stund og bad etterpå for sin syke mor.

Neste dag besøkte jeg Utenriksdepartementet sammen med Pintu: et forarbeid før neste reise til Bangladesh. Jeg behøver jo visum neste gang også. Han som la sin myndighet inn for å redde visumet mitt i februar sa: søk fra Stockholm neste gang. (Det fins ingen ambassade i Oslo.) Truppen opptrådte på en scene i hagen i Den norske Ambassadørens bolig. Den gode hjelperen fra bangladeshisk UD var til stede. Alle spiste sammen på takterrassen. Banan-is og frukt! Iren lo heftig av det utenlandske toalettet. Det ble avskjed der oppe på takterrassen. Midt i fryden over god mat etter god sang: avskjed og atskillelse på bengali. Ikke gråt mer nå, Rehana. Ungjenta var rent svartøyd. Sumon falt sammen. Anando faller ikke sammen men vet at denne gangen inngår i neste gang og det synlige inngår i det usynlige.

Maria og jeg dro til flyplassen sammen, Hilde litt senere. En hel natt på flyplassen, med mygg, en overdose offisiell myggspray, A/C til å bli syk av og en katt som ikke ga seg. En sikkerhetsvakt så oss da vi kom kl 22 og kom kl 6 neste dag for å si: nå kan du sjekke inn, søster. Men ammu (mor) må vente litt. Han fulgte Maria til skranken for Qatar Airways og fulgte meg en time senere til skranken for Regent Airways til Kolkata. Der trakk jeg frem det gamle ullsjalet og hutret i A/C til manges forferdelse.


Her i Kolkata forberedes innvielsen av huset ved Ur-Ganga på torsdag. Hele nabolaget er i forventning. Før det skal folkekunstner Momena male en vegg i trapperommet med tema: natur og urfolk. På torsdag blir det barns yoga, maling, sang; fløytespill, to aldrende baulers sang. Femti jenter med noen mødre og hjelpere blir busset fra Phulia i Nadia og tilbake. Pottemakerne i nærheten skal lage te- og vannkrus av leire.

Ikke glem Suno. Husk oss i sør-øst.

Hilsen Wera
12. mars
Nå har jeg sittet på hestekjerre sammen med åtte andre, instrumenter og enkel bagasje. Kornet vaiet i solvind på begge sider av grusveien. Støvet slo innover. Den kvelden mistet jeg stemmen. Kanskje hadde jeg spist for mye støv.

Jeg har uansett snakket til små og store grupper barn, ungdommer og noen voksne hver dag i nesten en måned. Det blir hetere og hetere her, mens natten fremdeles minner oss om vinter. Kroppen har mye å tåle. Kanskje er den ikke lenger europeisk. Den har, uansett, mye å tåle. Den må tåle sin egen grense; jeg hviler. Stemmen må komme tilbake, fra stedet der det ikke sies noe. Ikke en lyd. Så stille de var, ungene i går, da jeg måtte meddele meg hviskende. De var ikke lykkelige. Enhver kroppslig svakhet minner dem om døden. En dag vil jeg ikke lenger kunne komme hit. At jeg plutselig ikke kan snakke får dem, kanskje, til å tenke over forgjengeligheten. Disse barna vet mye mer om virkelig død enn vest-europeiske barn.

En ny sangskole. Nye mesterlærere, som har trasket fra hus til hus i grenda for å si at heretter kan barn få lære å synge uten betaling. Sanglærerne var vevere først. De er vevere ennå. Det er vakkert. Jeg har skrevet det før: veven og sangen hører sammen på det indiske subkontinentet.

Sov i dette rommet, sa de til meg i forgårs. Det var et underlig rom i et hus av blikk. Møblert med svære og tunge tremøbler, hvorav to svære speil med treutskjæringer rundt. Jeg er i utlandet her, sa jeg forsiktig. Eieren arbeider i utlandet, viste det seg. Antagelig i Bahrain eller Dubai. Møblene kan ikke være annet enn en markering av økonomisk makt. De stod der alene, uten nytteverdi.

Det var sang på tunet. I sengen der jeg skulle sove, i utlandsrommet, skulle Bipasha, hun som var med truppen til India i januar 2012, også sove. Bipasha virvlet rundt i rommet i mørket, antagelig engstelig for å vekke meg med sin egen søvn g kropp i samme seng. Bipasha sov ikke den natten men holdt seg fast meg, mer kraftløs enn før, hele neste dag. Til slutt kom historien om en utslitt far som har lagt alt sin ære i fem barns utdannelse og ikke har kraft igjen. Han kommer hjem med den maten han har kunnet kjøpe og barna ber ikke om annen mat. Bipasha fikk en vitaminboks gitt av Maria.

I går sang Bipasha under en landsbyfestival ved den litt eldre sangskolen på den sandete halvøya. Jeg skulle snakke til forsamlingen men hadde bare en rest av stemme. Rehana hadde hele stemmen sin, Sathi også. Og Bipasha, med ett. Grendas og nabogrendas menn av sufi-islamsk fromhetstradisjon sang gjennom halve natten. Da sov noen av oss. Så ble det morgen og folk stimlet sammen for å se på oss fra et annet land. De spør ikke om det er i orden at de stirrer; de stiller seg opp midt i rommet og metter seg med syn. Syngende Atwar fra 2006 er fremdeles med oss. Siuli og Mousumi også.

Det er så underlig å bo i hus der folk ikke er lutfattige. Selv de som virkelig har sangen bryr seg ikke om det somer vakkert for øynene. Sykler og motorsykler, overfylte klesstativ, valgplakater, støv. De bryr seg åpenbart ikke om hvordan ”det ser ut”.

Men de masserer meg om jeg ber om det og fyller vannkrukken når jeg må bruke doen.

På fem motorsykler dro vi fra sangskolen til fergestedet via huset der Anando vokste opp. Te med ingefær og lite sukker der. Kokos i remser, sennepsfrø, litt opphakket løk. La Anando bli her noen dager, sa naboene. Jeg lot ikke Anando få bli igjen. Anando har forlatt barndomshjemmet.
Det er sant at gutten er alles. Det er også sant at han må få bli ”sin egen”, i konsentrasjon.

I båten. Maria lykkelig ved vannet. Maria ved båtripen, og nesten over den. Vi så sanden. Hvit land ved Brahmaputra. Om en ikke visste at det også er dødsens, ville en bare se skjønnheten. Motorstopp, og jeg ble sittende alene igjen i båten. De andre for over sanden, Rehana rett ut i elvevannet. Det var så lenge siden hun hadde badet i elven. Kanskje ikke siden hun flyktet for fem år siden. Jeg ble som en ”galning”, sa hun etterpå.


I morgen kommer Hilde fra suno-norgestyret. Hun blir med til konsertene i Dhaka. Tiden hennes er knapp her. Fortell ”alt” til Hilde, sier jeg til Maria. Maria kan umulig vite hva hun skal fortelle: om sanden, om å sitte urørlig i altfor mange timer og høre sang, om å spise på bakken sammen med et femtitalls barn, om å traske med Anando, Sharifa, Rehana eller Sathi på veier og stier og praktisere mini-engelsk. Om å lære noen grep på firestrengsinstrumentet.

Kanskje aller først å skjønne hva det betyr for barn, som ikke kan si sine egne ord i andre sammenhenger, å gå lenger og lenger inn i egen stemme, i år etter år, i en stor og vital sammenheng av syngende barn og voksne, med lærere som er nære og fjerne vitner til uskikkeligheten, ulykkene og ønsket deres om å overskride veldig trange normgrenser.

Lille-Mousumi i syvende klasse får ikke lov av faren å synge mer. Hun stod på tunet, likesom innskrumpet, i hijab i dag. Nå er det slutt, tenkte jeg. Og det var tydelig at hun selv for lengst vet det.

Ikke glem suno.

Hilsen Wera
8. mars 2014
Subho kom syklende fra et område som kalles char, ofte oversatt med ”sandøy”, i dag morges. Før var det elv, nå er det jord av silt og sand. Han krysset elven Dharla. Men stedet til Subho er ikke en øy med vann på alle kanter. Sykler han østover, kommer han til den indiske grensen.
Da jeg hørte Subho første gang synge høsten 2009, kom tårene. Den farløse tynne gutten hadde en stemme større enn han selv. I dag har han, sammen med tolv-tretten andre, sunget i lydstudioet. De som har kraft nok, mot nok, melodi nok, samt ”følelse”, dette avgjørende som kalles bhab, får dra til Dhaka og opptre den 18. mars. Alle ønsker seg til byen der det er store hus. Vi som skal velge ut cirka femten barn og ungdommer må ha kunnskap om mer enn stemmene. Sharifa kan ikke være med på grunn av eksamen. Det blir en klar mangel.
Rehana er ikke lenger rasende dronning. Hun ble ( i prinsippet) kastet ut av internatet i april i fjor, hylte i syv timer – og skjønte noe avgjørende om hva hun hadde å gjøre. Jeg sa, etter dramaet i fjor: det er plikten din å ta deg av alle gjestene. Rehana, som de andre, har stor sans for konkrete plikter.
Alt det Maria behøver det skjønner Rehana av seg selv. Ønsket hennes nå er å undervise i en sangskole. Vi har valgt ut en der sangkunnskapen hennes behøves. Det er ett av de fattigste stedene med en ny kvinnelig mesterlærer, den aller første kvinnelige sanglæreren i Arshi Nagar. Rehana vil få et lite månedlig honorar på bankkonto. Hun er og skal fortsette å være college-student.
I lydstudioet pågikk sangøvelser i går morges, i går ettermiddag, i natt; og deretter i dag morges. I morgen også. Nå har vi matpause pluss den nødvendige pausen på grunn av fredagsbønnen. De ni som kom fra forskjellige sangskoler overnattet her sist natt. Rehana sørget for pledd til alle. Anandos seng med myggnett ble brukt av to andre gutter. Anando lå våken med mygg og uten myggnett. I lydstudioet står et mikrofonstativ med mikrofon men uten tilkobling: de må øve seg på å synge med mikrofon i riktig avstand fra munnen og svaie, om de må det, med hendene men ikke med munnen.
8. mars
Barna og ungdommene er her ennå. Fire til er kommet. Badsha gir seg ikke. For ham er konserten i Dhaka et svennestykke han vil mestre. Å, om han bare kunne mestre ”tiden”, og være i stand til å beregne avstander og sanglengder. Han er ikke digital av seg, selv om han er teknisk og praktisk skolert. Det kan hende han simpelthen er en opprører. I papirene ”direktør”. Men han pusser tenner på jordstykket på den andre siden av veien mens han ser hva som gror og hva som ikke gror av løk og spinat. Han er bonde også.
I går overrakte jeg dem Tascam-opptaksmaskinen, den jeg brukte i to-tre år, før jeg begynte å videofotografere. Sujan spurte om MP3-format. Jeg sa at maskinen tok opp i WAV. Resten må de lære seg selv. Da Sathi fikk vite om opptaksmaskinen, ble hun fra seg av fryd. Hun har lurt på hvordan hun skulle kunne bevare de gamle melodiene, de som ikke kan nedskrives. For her fins det ikke noter. Sathi skal bruke maskinen først, sa Badsha. Nå har Sathi enda en stokk å holde seg fast i. Slik ”stokk”
som blir til av at en vet hva en har å gjøre. Verken Sathi eller Rehana er akademiske storbegavelser. Det er Sharifa og Anando som lagrer de gode skolekarakterene.
Anando lærer å fotografere. I går var det iso-verdier han lærte om. Hva slags iso-verdi i hva slags lys. Vi venter på ”Hilde-didi” fra Oslo. Hun blir ikke med til landsbyfestivalen 11. mars, ute på sandøya. Det er et tap. Vi andre drar den 10. mars, med båt til min aller første grend, den fra 1998. Etter tilbakekomsten derfra vil alle vente på Hilde. Rett til musikkopplæringsstedet sammen med henne 13. mars.
Til Dhaka drar vi med dagbuss 17. mars. Trettifem små og store. Forkjølelser av forskjellige alvorlighetsgrad har for lengst meldt seg. Nattetemperaturen er fortsatt vinterlig. Det er full sommer på dagstid.
Hilsen Wera
5. mars 2014
Anandos far er syk. Han har for lengst gitt sønnen han bar på skuldrene til natt etter natt med sang ifra seg. Det er faren som er det første grunnlaget for guttens underlige visdom.
I går var Anando og den noe eldre Sahanur på jordstykket i landsbyen der Badsha vokste opp. Det er der frukttrær er plantet og dammen, også søla, er frodig. En fanger fisk med garn eller bare hender. Anando og Sahanur fanget i går en fisk som ligner ål. Denne fisken har Anandos far, nærmest som medisin, ønsket seg i månedsvis. Sønnen har gravd i søla etter den flere ganger. Så fant han den i går. Det er nå farens fisk. Men hvordan skal den komme seg til faren som bor langt borte.
Der står Anando, i skoleuniform, mer tafatt enn vanlig. Han vet ikke hva han skal gjøre først, og etter det, og etter det. Og hvordan skal han komme seg fra skolen til fergestedet før dagens siste ferge forlater stedet.
Vi har nå besøkt alle de femten fastlandssangskolene. De to på sandøya der Anando var lite barn har vi ennå ikke besøkt. Dit drar vi 10. mars. Fra og med i morgen og til vi drar til øya blir det talim/moharra/rehearsal foran konserten i Dhaka.
Om litt er det medarbeidersamling. Mangler og styrker de forskjellige sangstedene skal nevnes. En av medarbeiderne bor, om ikke nær, så ikke veldig langt fra fergestedet. La ham kjøre Anando dit etter medarbeidersamlingen, sa Badsha. Anando gikk lettet til skolen. Gutten har mer å gjøre enn det en åttendeklassing behøver. Han lærer å spille esraj og dotara i tillegg til sang, og i tillegg til hardt skolepress.
Noen dager er det bruduljer i flokken som bor her; bruduljer tar tid.
Jeg er ikke skrivende av meg nå. Har arbeidet fotografisk på gulvet eller bakken i en sangskole, konsentrert i fire-fem timer, helt til idag. Mellom femten og tredve barn, et sted femtito, barn synger, jeg hører og fotograferer. (De nye elevene synger ikke for meg ennå!) Deretter: videoopptak. Og etter det igjen: felles måltid. Som en øvelse i alt dette: å lære barnas navn utenat.
Slik har femten dager vært til nå: reisen, en time, halvannen, to, hver vei til dagens sangskole. I går satt Okul på tolv ved siden av meg under lydprøve til videopptak. Nå lyser det rødt, sa han. (Overstyring.) Det skyldes fløyten, eller dotaraen; eller, kanskje, ektaraen. Dette sa Okul. Da opptakene var gjort, var Protima trist: opptak med hennes sang var ikke gjort. Neste gang, sa jeg. Sulata la seg hulkende i fanget mitt og sa hun ønsket å komme til internatet vårt for å lære ordentlig. Den fattige faren til Sulata og to døtre til satte seg ned foran oss. Han er en av de gode fedrene som trekker kjerre eller arbeider på andre folks jorder til han ikke har krefter til mer.
Skjebne etter skjebne etter skjebne. Sang etter sang. Fem år trengs det, sier Shyamol, for å skolere en stemme.

Senere. Og Ripon har, i hvert fall inntil videre, dratt fra internatet. Han er atten år nå, og vil prøve seg ute i verden. Han har en egenartet stemme. Alle som har hørt sangene på Songs of Death and Freedom vil vite dette. I tillegg er han et fiolintalent. Alle uten Anando og de to småjentene var samlet til avskjed med Ripon. Anando var på fergestedet for å sende den store fisken med båten til faren på øya. Ripon fikk avskjedsgaver og en klar melding om at alle ønsker ham det aller beste. Badsha ønsker fremdeles at han skal synge i Dhaka 18. mars.
Mens avskjedssamtalen med Ripon pågikk, og etter en fem timers oppsummerende samtale om de femten sangskolene vi til nå har besøkt, dukket moren til Amena opp med eldstedatteren, Khulsum, og to småbarn. Khulsums og sitt eget. Moren til Tajul (Songs of Death and Freedom, cd 1), som kom sammen med Amenas mor, sa hun ville si meg noe og jeg svarte: si meg alt men ikke noe om penger. Hun sa at det dreide seg om noe annet. Det viste seg å være at hun ville ”gi Tajul til meg”. Tajul er en stillfarende og ærlig fjortenåring, i niende klasse.
Sangbevaring. Barneskjebner. Alle kroppene i bruktklær importert fra et eller annet land i Europa eller Amerika og her solgt av mellommenn for fem eller til kroner. Den som fotograferer kan ikke unngå å se klærne, de som holder på å gå opp i sømmene og fargene uten melodi.
På ett sted, der jeg vet at barna er aller fattigst, var flere av jentene likevel kledt i gule og røde sarier, som om det var et stort bryllup. Da jeg kommenterte at klærne der hadde ”melodi”, sa Badsha at klærne antagelig er detn eneste materielle rikdommen disse jentene har. Jeg skriver dette og tenker på Ramzam, gutten som måtte slutte på skolen for å forsørge foreldre og lillebroren på dette stedet. Jeg ser ansiktet til Ramzam for meg. Han har i hvert fall sangen. Men det ville vært fint om han kunne fullført åttende klasse. Men han hadde ikke det pengebeløpet som behøves når en fullfører barneskolen (5. klasse).
Nå har alle gjester forlatt tunet. Anando har levert fra seg den lange fisken og er kommet tilbake. Rehana er ferdig med å stryke klær og sitter med norske Maria og Sathi i lydstudioet og synger. Jeg har strøket sinksalve på de såre fingrene til Sathi som har øvd på sitar i ettermiddag.
Jeg skriver dette, og vet at jeg også har noe annet å skrive, i større format. Det kan ikke skrives her. I hjertet er ønsket stort om at suno-norge holder seg trofast og styrkes. Dette arbeidet er ikke lett. Sang er ikke lett. Og hele barneeksistensen, hele ”familiekroppen”, kommer til oss. Vi kjenner mange, mange, mange titalls barn ved navn. Det gjør arbeidet til en lykkelig plikt. Det gjør også hjertet uendelig sårbart.
Ikke glem suno.
Hilsen Wera
2. mars 2014
Vi reiste langt nord i går. Det helt nye sangstedet, som kanskje er av blivende slag, og kanskje ikke, ligger inneklemt mellom India i tre himmelretninger og Bangladesh i den fjerde. En pirs grav på tunet. Han er alles pir, som betyr åndelig veileder. Om han så er død, er han likevel pir. Sønnen vokter over farens grav. Han ønsker å hører lalan giti, sanger av Lalan fakir (se Bengalske sanger, 2005) fra alle barnas munner.
Før vi forlot småbyen for å dra nordover var vi innom et hus der en mann alle kjenner, siden han holdt av den gamle lokale sangen, lå på likstrå. Det hvite kledet ble trukket fra ansiktet hans for oss. Vi så den døde, og dro videre. Å se den døde er vanlig her. Det tilhører repertoaret av nødvendige plikter og gjerninger.
Jeg fotograferte ikke i går. Barna ved grensen til India hadde ikke sett meg før. Jeg ville se dem uten tillegg, som et kamera jo er. Det er et møysommelig organisatorisk arbeid å ”bygge opp” en sangskole. Entusiasme, sangkunnskap, instrumentkunnskap, samarbeidsvillighet; alt dette behøves, pluss et sted å samles.
Eksempel: jeg hørte fra en av guttenes munn en sang som åpenbart var en lalan giti. Jeg gjenkjente sangen, og skjønte at ordene ikke var riktige. Da vi på kvelden kom tilbake hit, bad jeg Rehana finne sangen, i en syv hundre siders bok. Ved hjelp av noen stikkord fant hun den, skrev den av og leste den opp for alle her. Den dreier seg om å finne sin egen adresse i seg selv istedenfor å løpe fåfengt rundt i verden (til ”Delhi og Lahore”).
Instrumentlæreren, han som underviser i sitar, esraj og fiolin var her i hele går. De i internatet øvde og øvde. Anando er den som lærer fortest. Å, om han kunne opptre med esraj i Rangpur, sa esraj-læreren. De kaller læreren ustad, som betyr mester. Det er for tidlig for Anando å opptre med esraj på scene. Men han kan akkompagnere andres sang med dotara under konserten i Dhaka.
De/vi ønsker så sterkt at instrumentopplæringen (Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar) kan fortsette. Den er av avgjørende betydning for sangen. Når guttene er i stemmeskiftet, kan de lære å spille et instrument. Mange gutter har mistert motet på grunn av stemmeskiftet; vi har ikke en gutt å miste. Et instrument er en måte å fastholde tretten-fjortenåringer på.
Hvor mange barn og ungdommer som skal opptre i Dhaka 18. og 19. mars er ennå ikke helt klart. Kanskje femten, kanskje sytten. Det vil bli flest jenter. Men det må bli mange nok gutter. I over i morgen kommer mange hit til ”prøve” i lydstudioet.
Hold budsjettet, sier jeg til Badsha. Også denne konserten er, økonomisk sett, Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar. Det er arbeidskrevende og kostbart å organisere og gjennomføre en konsert: lyd, lyd, logistikk, annonsering, mange hundre invitasjonsbrev, reiseutgifter, oppholdsutgifter, kanskje små honorarer til de medvirkende kunstnerne.
Skal vi gjøre dette, må vi gjøre det godt, sier Badsha. Om Kulturministeren kommer, må han få høre det beste vi kan gi. Alle gjester er visstnok invitert. Men det blir en liten dagskonsert, gratis og ute, for enhver som trekker rickshaw.
Hilsen Wera
27. februar 2014
Jeg gikk for å vekke Badsha. Han gjør rett som det er kontorarbeid om natten. Der stod han plutselig foran meg. Forbauselse! Men hva er ordet for forbauselse på bengali? Er det obakh. Obakh betyr forbauset. Hva da med forbauselse; og hvordan skal jeg stille spørsmålet.
Maria går i hagen med Sathi. I går satt vi på et sangtun i seks timer. Nitti barn var samlet i sang. Vi hørte femtito av dem synge. Fire eller fem ble det gjort videoopptak av. Etter det var alle utmattet og lyset var spedt. Jeg viste Anando et videopptak i går kveld. Jeg må jo lære, sier han. Se, her er feilen jeg gjorde, sa jeg. Så måtte vi legge filmen fra oss for å synge sammen i lydstudioet. Det pågår en krevende skjelningsprosess her for øyeblikket. Menneskehjertet er et ømt sted. Hør min sorg, sier den ene til den andre. De to blir alene om å vite om denne smerten. De andre blir i samme stund utelukket. Et lite samfunn som dette tåler ikke mange inngripende hemmeligheter blant ungdommene.
Det er kommunevalg i dag. Spent stemning i området av den grunn. Hemmelig valg er et vakkert ord. Den som ikke stemmer her kan bli straffet. Hit har naboer kommet i dag morges for å spørre, eller true. Vi har naboer som holder med opposisjonspartiet, eller kanskje Jamaat e Islami. Et merke, eller fravær av merke, på tommelen avslører om en har eller ikke har stemt. Selvsagt kan et slikt svart merke forfalskes. Siden parlamentsvalget 5. januar i år, der opposisjonspartiet nektet å delta, styres landet av en regjering med ufullstendig gyldighet.
Ingen, eller bare de offisielt utvalgte, kan bruke motoriserte kjøretøy i dag. Dette skal være et sikkerhetstiltak. Vi må visstnok dra i sykkelrickshaw til Rajpur ved elven Teesta. Et flomutsatt område; enda ett.
Rehana sang på øya Mannedreper ́n for to dager siden. Vi krysset Brahmaputra og trasket i sand til en av de fjorten (?) onklenes hus. Hold deg fast i meg, hadde jeg sagt til Rehana. Maa, jeg holder i deg, svarte hun. Folk stimlet uten sjenanse sammen om ungjenta. Hun sang på en vaklevoren scene med mikrofon av høyst feilbarlig slag. I mørket satt hundrevis av barn, kvinner og menn og lyttet. Sujan gikk i ett med trommen dhol, Bipin i ett med fløyten. Om natten våket Badsha, Sujan og Narayan utenfor huset der Rehana, Maria og jeg sov. Sujan hadde snappet opp skremmende ord på markedet der vi drakk te. Jeg hadde da fotografert i koranskolen, med koranlærererens godkjennelse. Et tyvetalls gutter satt og rugget syngende over boksider med arabiske skrifttegn. Det er den sangen som er tillatt blant ”de skriftlærde”.
De som ikke er skriftlærde er fromme i det skjulte. Det er de som kaller seg marfatier. Når en marfati, en ”sufi”, gjenkjenner en annen, hilses det med sterk øyenkontakt og et bestemt gestisk formular. Kvinnen, Tamchi, som i 2002 tok Rehana med til meg dukket plutselig opp utenfor teboden. Hun har gått lenge på marfatienes vei og hilste meg slik. Jeg visste ingenting om dette i 2002.
Nå vet de hvem jeg er, sa Rehana i båten tilbake til fastlandet. Lillesøsteren Shanahaz, som også hadde sunget, sa svært lite om øya. Det hun uttrykte, enda en gang, var sitt
store ønske om å bli lærer for ungdommer, aller helst i skolen der hun nå går i syvende klasse. For å bli det, på en moden måte, må hun fullføre videregående (tolvte klasse) pluss fire år til.
Hilsen Wera
23. februar 2014
I kontorrommet står to motorsykler om natten. To slike ble stjålet i mars i fjor, dagen etter at jeg kom; som for å skremme meg. De nye motorsyklene blir passet grundig på, som datamaskinene og pokalene Sharifa, Rehana, Sathi og Anando har fått som premier for deltagelse i sangkonkurranser. De to småjentene kler seg i skoleuniform kl 7, selv om skolen begynner mer enn to timer senere. De er stolte. Banshi sa med stort smil at hun skulle avlegge eksamen; hun er cirka seks år.
I går dro vi til stedet jeg i andre tekster har kalt Den bundne Elefant. Alle sangbarna der tilhører en av marfati-islams grupperinger. Det er de som ikke er ”skriftlærde” og i vestlig sammenheng ville bli kalt sufier. Hele kroppen er med når de synger. Mesterlærerne er hinduer fra andre steder. Også det er tankevekkende, i et land der hinduers hus og templer ble brent ned og hinduer drept fordi de var hinduer for meget få måneder siden.
Skolens rektor huser sangskolen, som også brukes til nattlige boitok, de frommes (syngende) forsamling. Da jeg spurte Bulbul på cirka tretten hvem han kunne si ”hjerteord” til, pekte han på rektoren. Det kan jo ha vært fordi rektoren kunne høre det han sa. Men det kan også ha vært fordi rektoren, med strengeinstrumentet khamak i går, virkelig er en å si ordene sine til. Bulbul var kledt i hvitt i går som i mars i fjor. Klærne antyder tilknytning til en åndelig veileder, pir. Det kan være at rektoren og Bulbul har samme pir. Da alle hadde sunget snakket vi sammen, i går som i fjor. Om sannhet, om sorg.
Anando lærer å fotografere, i tillegg til alt annet han lærer. Den klassiske mesteren, som kommer med toget hver lørdag for å undervise i sitar og esraj, sa til meg: si til dem alle at de må øve regelmessig. De øver så regelmessig de kan. De har jo skolegangen også, og sangen. Guttene holder kontor og lydstudio, pluss trappen, ren(t) og ryddig. Jentene har huslige plikter, og blir med til sangskoler når de kan. De vil og må lære om arbeidet her før de selv blir medarbeidere i organisasjonen.
I morgen drar vi til sandøya der Rehana ble født. Jordstykket der hun leide familiens eneste geit fins ikke mer; det er tatt av elven. Siden Rehana rømte hit for fem år siden har hun vært tilbake to ganger: da faren døde + et år etter at faren døde. Lillesøsteren Shanahaz blir med i morgen. Også hun vil synge for alle på øya, som for første gang får høre Rehanas sang etter dramaet i 2009. Lillesøsterens sang har de aldri hørt.
Jeg spør etter Tamchi, kvinnen som tok jentungen Rehana med til meg i 2002. Ingen voksne på øya kunne synge. Denne gjesten (undertegnede) var gal etter sang, så gi henne sang, slik lød beskjeden folk hørte. Det var da jentungen satte seg på huk og holdt tonen og rytmen i en halvtime, en time; jeg vet ikke hvor lenge. Den dagen sa moren til meg: jeg gir henne til deg.
Noe begynte den dagen i februar 2002.
Jeg så Rehana med telefon i hånden på tunet for litt siden. Storebroren har dratt til øya for å organisere dagen, sangkvelden og natten vår der. (Sharifa, som har matteeksamen i dag, blir med i morgen.) Den som ringte til Rehana sa at ingenting ondt skulle skje oss. Slik kyllingen blir beskyttet i egget, slik skal vi bli beskyttet på øya.
Hilsen Wera
20. februar 2014
Tenkte med ett at jeg kanskje er en slags skomaker som blir ved sin lest. Det fins ikke tusen improvisasjoner og nye oppfinnelser her jeg er nå. De samme ansiktene som før; de samme rytmene, de samme trærne. Ikke noe er ekstraordinært. År etter år det samme. Forskjellene hører regntiden til. Og så sangen, da. I sangene fins ord som fornyer blikket, mens hverdagen gjentar seg.
Jeg hører lydene av vann og gjess, Sahanur som øver i lydstudioet, Sathi som mumler engelsk idet hun fester orhnaen, sjalet, til Maria i naborommet. Det å feste Marias sjal er heretter Sathis daglige plikt.
Sharifa er midt i eksamenstider. Jeg går ut fra at hun, summende eller uten en lyd, pugger matte akkurat nå. Rehana har nettopp presset fersk gurkemeie til seg selv og meg. Bitter og, visstnok, rensende. Det vokser gurkemeie på jordstykket vårt. Ingefær og gurkemeie er forebyggende medisin. Bier og honning mangler.
Maria kom fra Oslo i går. Jeg vet ikke hvor fortumlet hun ble av halvannen times sang i lydstudioet etter flyreisen fra Oslo via Doha til Dhaka, og deretter den lange bilreisen fra Dhaka og hit. Hun stod på tunet da jeg kom i autorickshaw fra en sangskole i går.
I dag drar vi til Fulbari, forbi grenda der Amena bodde før hun kom hit, og vi må krysse elven Dharla, antagelig grunn, nå i tørketiden. Til sangskolen i Fulbari kommer Subho, gutten hvis sang har cirka 125 000 treff på youtube. (Navnet hans er ikke lagt ut.) Subho må være i stemmeskiftet nå. I Fulbari gurugriha er Subhorna, Bichittra og Jhasna elever. Det er en fattig grends sangskole. Mesterlæreren døde brått i desember 2012. Det er broren, sønnen og datteren som tar seg av undervisningen nå. Det er langt fra perfekt. Men det er det som er mulig. Hvor vi enn drar, med unntak av tre- fire steder, har klagesangen samme refreng: de som lærer bort har ikke selv lært (nok). Det er en gammel klagesang, eller kanskje heller, en viten vi har sammen.
Det kunne jo ikke være annerledes. Sangen var utdøende for ti år siden. Mulige mesterlærere måtte letes og lokkes ut av hytter og hus. De hører stedet til og blir, nå som før, beskjedent honorert. Vi har ingen å miste. Når en mesterlærer, som Mahendranath, brått dør blir en hel grend og en hel generasjon syngende barn rystet.
Senere.
Jeg skrev feil i dag morges. Der det var vei er det nå elv. Der det var jorder og hus er det sand. Jeg kjente ikke landskapet igjen. Ingen vet hvilke hus som blir borte i neste regntid.
21. februar er morsmålsdagen.
Det legges blomster på språkmartyrenes minnesmerker. Det sies at Bangladesh ble en egen nasjon på grunn av kjærligheten til morsmålet. Det var da Pakistans regjering ville tvinge urdu på folk i det som før 1971 var Øst-Pakistan at beslutningen om å rive seg løs ble tydelig hos et flertall. Alle sangene våre synges på bengali, i den nordlige regionens dialekter.
Hilsen Wera
15. februar 2014
Det regner; det skulle ikke regnet første dag i måneden phalgun. Jeg krysset grensen mellom India og Bangladesh i går ettermiddag; det regnet da også. Selvsagt var det ikke bitende kaldt, men kaldt. Et stup fra blåhimmels utidsmessig hete i Kolkata til tåke og regn her i nord.
Toget var først ekspressfort, og litt etter litt av det lokale slaget. Det hinket seg inn mot New Jalpaiguri. Utenfor stasjonen stod et titalls mødre med spebarn og tigget; alle kledt i laser som lignet hverandre. En grenseby. India, Nepal, Bhutan, Bangladesh. En smuglerby. En underlig uhygge i senvintertåke.
Så dro vi mot grensen. Jeg ble fulgt av noen, og hentet av andre. Grensepostenes formaliter ble utført: passkontroll, tollklarering, ny passkontroll, diverse byråkratiske klareringer; papir etter papir etter papir. Noen lever av å sørge for at papirer flyttes fra en pult til den neste. De er den sør-asiatiske tilværelsens mellommenn. På bangladeshisk side ble det sunget – Rehana, Sathi, Amena, Sujan, Badsha – mens papirene ble klarert. Byråkratene slapp det de holdt i for å lytte på nærmest mulig hold. Kanskje ble papirflyttingen forsinket av sang.
Neste dag. Jeg har drukket saft av krystet fersk gurkemeie, sittet ved kontorpulten for å lese epost og krysset tunet under paraply. En heftig regnskur. Barn kledt i skoleuniformer gjør seg klare. Struttende stolte for å traske, enda en gang, til skolen de ikke ville vært skrevet inn om de ikke bodde i internatet her. Hva var det Badsha sa i går. Jo at engelsklærerne her ville grått om de ble bedt om å snakke engelsk. Så fortsetter de å mumle grammatikk isteden, og kontrollerer rettskriving.
Rehana samler inn alles tekster. Jeg får dem i fanget i kveld; eller en annen morgen eller kveld. Dikt, livshistorier, kanskje fortellinger om regn. Samt sanger. Nishi og Banshi synger, lærer alfabetet og skjærer opp grønnsaker. De kom hit i mai og er cirka seks og åtte år.
17. februar
I dag drar Sathi og Anando til Rangpur for å konkurrere og bli juriert, ut fra innfølelse, rytme, fremføring, uttale, osv. Anando skal konkurrere, blant annet med Abishek fra en av sang/instrumentskolene våre, i instrumentalklassen, med dotara, firestrengsinstrumentet. Sathi skal synge.
Hvem er jeg her, slik spurte Sathi i går. Alle er det samme, ikke sant. Noen, som Rehana, kom tidligere; andre, som hun selv, kom senere. Det ligger en egen vekt i å ha kommet først og være eldst. Sathi må være, eller gjøre, noe bare hun er og gjør. Livet i byen er vanskelig men det fins jo ingen retur til landsbyen, sa hun. Nei, det fins ingen slik retur, bekreftet jeg. Og litt etter sa hun: jeg vil så gjerne ta vare på de gamle melodiene. De som nå spiller og synger de gamle sangene vil dø. Farmoren hennes, landsbysangersken, vil dø. De gamle sangordene blir bevart; det vet Sathi. Men hva med melodiene!
Jeg bruker ikke lenger tascam-opptaksmaskinen, som Maria tar med seg hit fra Oslo om et par dager. Det er en proff-maskin. Vil Sathi klare å håndtere den.
Skrivefølelsen uteblir. Jeg skriver som meldeplikt. Amena øver esraj. Sathi og Anando er ikke kommet tilbake fra konkurransestedet. Juryer har sin egen agenda, med eller uten bestikkelser. Slik er det med lærerne også. En høyttaler maser om sitt. En tigger står på tunet og ber om ris eller mynter. Sharifa avla engelskeksamen i tiende i går. Hun klarte ikke alle oppgaver men nesten. Rehana er blitt stillfarende; de gamle dronningevanene er nesten umerkbare. I dagsavisen dreier hovedoverskriften seg om overskuddet på poteter. Prisen er lav som den minste busk. Regjeringen kjøper opp tonnevis. Her i nord, sies det, blir poteter kastet fra lastebiler: kom og forsyn dere. Tobakksveksten er stor. I sangskolen der jeg har vært i dag stod hekker med tobakkblader til tørk.
Organisasjonen her styrker seg. Samholdet mellom medarbeiderne er både fast grunn og rennende vann. Fasthet og fortrolighet. For to år siden tenkte jeg at en eller to ville kunne forlate Arshi Nagar for å arbeide i andre organisasjoner. Nå merkes en stor og hengiven stolthet: vi gjør dette, vi gjør det sammen, og dette fins det ingen andre som gjør .
Sharifa nynner. Sharifas stemme åpner seg, åpner seg. Ungjenta vet hva hun skal. Hilsen Wera
12.april 2013
Studioopptakene er fullført. Redigering og ”mastering”, arbeidet etter arbeidet, er en tidkrevende prosess. Som mørkeromsarbeid og digitalt etterarbeid. Musikerne kommer lykkelig slitne ned trappen. De holdt på til klokken tre i natt. Jeg køyet lenge før det.

Det er fredag og helligdag. Så kommer bengalsk nyttår, pahela baisakh, om to dager. Da går vi inn i år 1420, ifølge bengalsk kalendar.

Hilsen Wera
9.april 2013
Jeg er fremdeles i den nordlige utkanten av Bangladesh. Den nordlige folden i sarien, slik blir regionen av og til omtalt.

Dette kan bli mitt siste, eller nestsiste, brev herfra for denne gang. Jeg er jo her for alltid. Slik jeg antagelig også er i Kolkata og i Oslo. For alltid. Med Budapest som en transittpost; et tilbaketrekningssted, en anledning til oversettelse fra erfaring til språk og bearbeidelse av råfil til bilde. Digitalt ”mørkeromsarbeid”.

Si fra, den som leser dette og kan forestille seg hvordan timevis med sang- og landskapsvideoråstoff kan bli til en sann dokumentar...


Sangene barn og voksne synger i den nordlige folden i denne ”sarien” dreier seg om den korte tiden på jorden, den korte og sårbare tiden i kjærligheten; om kjærlighetsslag og kjærlighetsbønn. Det er gjemt en stor og forunderlig visdom i mange av disse sangene; som et smykke i et skrin som bare kan åpnes fra innsiden.

Kanskje fins det forskere som kjenner denne tradisjonen, både i tekst og erfaringspraksis; kanskje fins det ikke slike forskere. Det vi gjør her er også et forskningsarbeid. Det er selvsagt et kunstnerisk ”solidaritetsarbeid”. Eller, simpelthen, et kunstnerisk arbeid. En form for kjærlighet som ikke betaler seg.


Om disse brevene leses av en, to, femti eller hundre, dette vet jeg jo ikke. Jeg skriver fordi noe i meg vil skrive. Her jeg er kan bare dette skrives. Det er som gress. Jeg kommer meg ikke høyere.

Er for øyeblikket utmattet til margen. Men hva jeg vel om margen. Vet bare at jeg i Oslo, etter tilbakekomst fra tre-fire måneder i øst, pleier å være aldeles gjennomblåsbar. Må løfte høyre fot opp, sette den sette, venstre fot opp, sette den ned.
Må tro på å det å være i Oslo.


Tenker med ett på skogen nord for Sognsvann. Traske der. La alle ansiktene her strømme gjennom meg, bade i Åklungen. Huske alt, huske ingenting. Be om at Rehana, som virkelig har en stor tung og gammel bør å drasse på, skal kunne gå i denne verden. Og at Sharifa kommer seg enda lenger inn i stemmen. At Sathi, den underligste av alle, skal beholde det vidunderlige motet og alle nyansene i følelsene. At Amena skal fortsete å skrive dikt.

Anando gjør små videoopptak når jeg lar ham bruke kameraet; han vil lære alt. Det er som en hunger. Ripon gjør alt han blir bedt om, og synger oss til evigheten. Anando kan ikke det, på grunn av stemmeskiftet.


Det er generalstreik også i dag. China på ti år har – etter gårsdagens sangopptak –nettopp satt seg på baksetet til mesterlærerens sykkel. China har en veldig stemme. Som faren, sier folk i grenda. Faren er død. Igjen dette: farløse jenters veldige stemme. Min fantasi: de har laget seg en indre ”far”, eller tatt i bruk en kraft som kan finnes hos alle men brukes av få. Det er nesten tre biltimer til stedet til China; hvor mange sykkeltimer? Alt motorisert er bannlyst fra veiene også i dag.


For meg er det en slags hjertets nedtelling denne siste uken. Nedtelling, eller fortetning.

Hilsen Wera
6.april 2013
Det er minnedagen for folkemordet i Rwanda. På denne datoein i 1994 ble flyet med den rwandiske presidenten i skutt ned. Jeg leser i nettnyheter at Nord-Korea truer med å skyte ut kjernefysiske raketter mot USA og at USA planlegger (lager?) et raketttskjold over Stillehavet. Det er underlig hva hav, jord og luft brukes til. Hvor mye ”synd” skal elementene ta opp i seg.

I Bangladesh er årets 6. april datoen for islamistenes ”lange marsj til Dhaka”. En anti-sekulær marsj. En skremselsmarsj. Marsjens aktivister ønsker å presse frem beslutninger som kan oppildne de allerede meget ”hete” (og betalte?) til å utføre enda større hærverk og bevise at regjeringen ikke kan regjere. Hvilke beslutninger vil den truede (sekulære) regjeringen komme med etter 6. april.


Tenk på Mahatmi Gandhis saltmarsj til Danda på Indias vestkyst. (Jeg husker ikke årstallet. 1928?) Uten våpen, i konsentrert styrke for å fastslå at India ikke er kolonimaktens eiendom. I lys av Gandhi tok indere bokstavelig talt saltet tilbake. Med saltet som symbol tok de seg selv tilbake.


Her jeg skrivert er det stille. Sitar- og filolinlærerne som skullekommet med tog fra Rangpur for å undervise ungdommene i internatene er forhindret. Generalstreik. Vi må gå opp til eksamen hos oss selv, sa Sathi.

Noen av oss drar idag til instrumentopplæringsstedet tredve kilometer herfra. Rikskonsertene støtter et treårig instrumentopplæringsprosjekt. For en lykke! Det det ikke er mulig å lære i løpet av syv måneder har et tyvetalls barn og ungdommer lært. De suger til seg som om det dreide seg om det aller viktigste.

Når jeg ser på ansiktene deres mens de synger eller spiller innser jeg at det faktisk kan være det aller viktigste.

Hilsen Wera
5.april
Gårsdagens gurugriho heter ”Ved mangotreets fot”. Guru=mesterlærer. Griho=hus.
Rett ved tunet der barna skulle sunget, hos mesterlæreren, brant ilden på likbrenningsstedet. Folk sørget over en bestefars død og utførte de rituelle handlingene som hinduer må utføre for den dødes sjelefreds skyld.

Vi kunne ikke synge i røyken fra likbrenningen. Instrumentene var lagt frem i en skogbryning fem hundre meter fra bålet. Barna ville absolutt synge, tross dødsfall i grenda. Blinde Kanu kom med lutten i år som i fjor. Sangelev Siphon med håndkle bundet om hodet satt medektara og ventet på å få folde ut hele seg.

Jeg hadde hørt at det ikke passet seg å synge i grenda på likbrenningsdagen; og hva ville folk si. Men folk strømmet til. En flokk mødre til høyre, en flokk oldinger og unge menn til venstre. Og nysgjerrrige barn på alle sider.
Hva de som ikke kom til sangstedet sa eller vil kunne si er, selvsagt, ukjent.

Det var en lyst å fotografere tett inntil skogen, instrumentene, sangbarna, mødrene, oldingene, lyset mellom trestammene. Da Siphon reiste seg for å synge en ”baulsang” med strengeinstrumentet ektara reiste også jeg meg. For å fotografere. Men jeg la etter få sekunder leicaen fra meg – og danset. Jeg danser jo ikke (offentlig). Men danseet foran noen hundre mennesker helt til Siphon satte seg ned og jeg ikke kunne svirre mer.

Undervis barnet mitt også, sa tre mødre i går. To gutter og en jente på syv-åtte år. Sangskolen i ”Ved mangotreets fot” vokser.

Der satt trettenåringen Sapna som jeg hadde sett på samme sted i august i fjor. Sapna var ikke sangelev. Jeg så sorgen i blikket hennes i august. Sapna fikk en geit. Hun er farløs og bor hos en onkel. Hun får ikke lov til å synge. Sang er en synd mot Allah, sier onkelen, og mormoren også.

Vi løp gjennom skogen til mesterlærerens hus. På tunet sa en mor: se etter datteren min. Hun kan ikke snakke. Hun blir slått av mange. Jeg vil at hun skal kunne gifte seg. For hva vil skje med henne når jeg dør. Jeg så datteren på cirka tolv år. Psykisk utviklingshemmet. Vi kan ikke ta imot en psykisk utviklingshemmet jente i internatet.
Vi kan ikke gjøre noe stort for denne jenta. Men vi kan be barna i sangskolen ”Ved mangotreets fot” om å se etter henne og ikke gjør henne noe vondt.

Hilsen Wera
4.april 2013
Tråkke i sand. Det var elv der før. Nå er det gråhvitt. Vakkert for den som ser former. Himmel sand elv. Som om en grafiker hadde laget det. Jordkunst.

Det er påskedag.

Vi er syv personer, fire faste medarbeidere + Anando, Sahanur og jeg som drar til ”Fiskefangerstedet”. Der vokste Anando opp. På båttaket gjør jeg videoopptak. Først må motoren stanses. Det blåser hardt. Bølgene i Brahmaputra, bølgene i Brahmaputra. Båten legger til ved et lite fergested og småfisk blir hentet i to store kjørler. En mann sitter deretter, konsentrert, i bunnen av båten og ”vifter” med hendene over fisken; han sørger for at fiskene ikke dør. Folk vil kjøpe levende fisk.

Trasker så i hvitlig sand til fire motorsykler med sjåfører som er sendt ut for å hente oss. Humper på motorsykkel på sandete veier til sangskolen. Alt i alt er det en lang reise. Den er kostbar, tidkrevende og krever mannskap. Flertallet av folk på sandhøyene var jordløse som immigrerte hit fra sør i landet. De har ikke en og samme gamle historie som binder dem i følelse og samvittighet til dette landskapet. Sangen er de lengtendes sang. Take me across, take me across.

Noen av grendene på sandøyene er mange frivillige organisasjoners utvalgte ”hjelpmottakere”. Slik er bevisstheten til mange blitt forstyrret; de har lært seg å kreve og å motta.

Likevel: dette er Bangladesh slik synet kjenner det. Det var her jeg – via lutfattige kvinner – ble fanget av sangen i 1998. Sansene tilhører dette landskapet, hjertets bønn også. Men denne gangen må vi være samlet om en stor hensikt: vurderingen av mesterlærernes arbeid for og med barna i de to sangskolene her.


Vi skulle bli i to grender i tre fulle dager. Det ble ikke slik. Meldingen om to dagers generalstreik (på fastlandet, men i prinsippet overalt) kom. Streikeråskapen skjerper seg uke for uke i landet. Det dreier seg ikke om streik slik europeere kjenner streik: lønnskrav, rettigheter, osv. Det som pågår i Bangladesh nå er et forsøk på å styrte den nåværende sekulære regjeringen for at landet skal falle i kaos, militæret ta makten – og landet bli en islamsk republikk.
Etter en dag og en natt tråkket vi derfor i all hast over sanden for å hyre en båt tilbake til fastlandet. (Ellers ville vi måttet bli til generalstreiken var over.) Kvelden før generalstreiken er det anspent på veiene. Biler blir knust eller satt i brann; alt dette for å spre frykt.


Det er underlig å arbeide for barnas sang i en politisk sone som dette. De som organiserer streiker vil ikke ha sang. En kunne si at de ikke vet noe om barn. De bruker barn. I spesielt ampre situasjoner gjemmer de seg bak (betalte) barn og kvinner. Det sies at pengene kommer fra islamske grupper i USA og Den persiske gulf. Bangladeshiske gjestearbeidere er visstnok forpliktet til å gi fra seg en sum av lønnen til denne ”krigen for islam”.

På generalstreikens siste dag (for denne gang!) dro vi på små bakveier til en sangskole på fastlandet. Vi unngikk steder der vi visste at islamistene skulle samles. I autorickshawen satt Badsha, Sujan, John og jeg. Vi snakket om fattige hinduers totale sårbarhet. Sier de ”sitt ord” (Paul Celan) blir de drept; eller risikerer å bli det. Eller enda verre: at barna deres og andre familiemedlemmer blir hundset med og, i siste instans, drept.
Flertallet av barna våre er fattige hinduers barn. Organisasjonen vår er, helt bevisst, en organisasjon for barn fra enhver ”jati”: religion, eller kaste. I forrige uke dukket plutselig to små jenter fra et ”kristent” nabolag opp. En jente heter Lea. Hun har lært noen ”protestantiske” salmer... (Church of God).

Arbeidet her er av kunstnerisk og grastot-organisatorisk art. Slik har det vært fra begynnelsen. Vi tolker gamle sangtekster og lager et arkiv. Det som har vært – og ennå er – blir bevart. Det blir jo bevart i barnas bevisstheter. I dette landet i denne tiden er det vi gjør et tydelig politisk arbeid. For den sekulære regjeringen er det et godt arbeid. For de militante er det et ikke-islamsk arbeid.


Medarbeiderne vil veldig gjerne gjøre nye sangopptak i lydstudioet. Folk som arbeider hardt under farlige kår må (også) få gjøre det som gir ny kraft. Nye proffe sangopptak; det innebærer en veldig anstrengelse. Så gir det ny kraft. Slik total kunstnerisk konsentrasjon, som krever alt, i samme stund gir ny kraft.

Lydstudiotekniker kommer hit i dag for å inspisere lydstudioets tilstand!

Hilsen wera
28.mars 2013
Hvordan si skjærtorsdag til ungdommer som kjenner fragmenter av Koranen, har hørt muslimske presters og lærdes ord i barndommen og er klar over Jamaat-e-Islamias press på bevissthetene i landet. Ja, herjingene deres også. Og som vet mye om kjærlighetsleken mellom Radha og Krishna og synger om denne kjærligheten – om de så er muslimer.

Aldri før nå har jeg sagt et eneste ord fra min egen ”troshistorie”. Denne tausheten har vært nødvendig og er fortsatt nødvendig. Jeg skal gå inn i disse barnas, ungdommenes og musikernes univers. Uten (egen) religiøs resonansbunn ville jeg ikke kunnet gå dit inn.

Det er mulig å ”si skjærtorsdag” men ikke påskedag. Jeg har nevnt fotvasken og fellesmåltidet men ikke forræderiet og korsfestelsen. Fantasien, ikke minst bengalsk fantasi, er utembar. Så vet jeg jo at folk har fortalt ungdommene i internatet, da de var barn og før de kom hit, at de ville bli korsfestet om de sang foran ansiktet mitt.

Lar derfor korsfestelsen være unevnt. At alle tjener alle, det kan disse barna og ungdommene forstå. Og igår, i en sangskole, ble føtter vasket. I hinduenes tradisjon er fotvask en radikal hengivenhetsgest. Da vasker noen noens føtter men alle vasker ikke alles føtter.

I en av de første sangskolene, den som var Sharifas og Ripons, dukket Shyamoli opp. Som gift kvinne. Hun kan være seksten år. Åh som hun sang for to-tre år siden. Så ble det forbudt for henne å synge, og deretter ble hun giftet bort. Den yngre søsteren hennes synger med oss nå: Kankuli. Hun sa at foreldrene har skjønt at de gjorde en feil (med storesøsteren Shyamoli) og ikke vil gjøre samme feil på nytt.
Hva Shyamoli, som satt på en krakk noen meter borte fra meg, tenkte da hun hørte de andre, også søsteren, synge, er ukjent. Hun satt der med rød sindur i midtskillen; gitt bort.

Senere samme dag.
Vi har vært i ”Femlandsbyen”, tross generalstreik. I to sykkelrickshawer, på små veier bakenfor de store veiene, utenfor demonstrasjonsområdet. Jeg sa: hvem skal bære de to kameraveskene. Bær dem du, svarte Badsha. For deg vil ingen angripe.

Forbi potetplukkere og hvetetreskere: hvete ble slått mot et steinbrett slik at kornet løsnet fra det som ikke er korn. (Og som jeg for øyeblikket ikke husker hva heter). Jeg filmet i hvetestøvet. Tråkket ut i potetåkeren og filmet der også. For ikke å nevne tobakksbladene som henger til tørk. Det er et sterkt formelement i landskapet .
Selvsagt blir matjord ødelagt og selvsagt er tobakk helseskadelig. Om bare matjord kunne snakke...

Sangskolen i ”Femlandsbyen” er vår aller første. Tynne Momina sang dansende med ektara. Faren satt henrykt og så på. En anen far, en som sykler rickshaw som yrke, tar to ganger i uken med s sin egen datter og to jenter til; så sitter han og venter og kjører dem hjem etterpå. Arbeidsfortjenesten blir sterkt redusert de to dagene. Shahanaz, Rehanas lillesøster, sang vidunderlig. Hun kom syklende med storebroren sin. Han er i stemmeskiftet og vil lære å spille tabla.

Da vi kom tilbake var Tazul kommet hit. Også han i stemmeskifte. Tazul sier lite og gjør ingen fortred. Hadde han bedt om det han behøver ville han måttet si mye. Han ble invitert til å overnatte her og er lykkelig. Men skolebøker har han ikke kunnet kjøpe ennå. Innkjøp av skolebøker for de eldre barna og ungdommene er en pågående ”pine”; det er ikke budsjettert for slik. Barna har slik en læreiver; et stort og konsentrert alvor.

Bodil ringte fra Oslo. Rehana sa how are you; Anando sa how are you og løp deretter, flau og forbløffet, og gjemte seg hos storebror Sahanur; Sharifa sa how are you og smilte stort.
De må jo lære å si mer enn det! De lærer og lærer, men ikke engelsk. Grunnen er enkel: mangel på engelsklærere.

Vi har for lengst begynt å tenke langsiktig: hvem kan ta seg av regnskapet når John ikke lenger kan det: hvem skal undervise i musikk når Shyamol ikke lenger kan, eller Narayan og Sujan; hvem kan ta seg av det formelle papirarbeidet når Badsha er blitt gammel; og hvem kan dokumentere, i fotografier og små videosnutter. Når jeg ikke lenger kan gjøre det.
For ikke å nevne: hvem kan bruke datamaskinen, også i lydstudioet. Slik kompetanse fins (ennå) ikke innenfor organisasjonen. Den øvrige kompetansen fins.

Det er skjærtorsdag. John er i kirken. Alle de andre er på sine hvile-og arbeidssteder. Her på den store sengen lades batterier og snart kommer søvnen.

I morgen blir det ikke generalstreik. På søndag drar vi til sandøyene. Anando, som kommer derfra, blir med. Det første jeg der skal gjøre er å ”sitte med” barna fra de to, en smule skrøpelige, sangskolene våre der. Da blir Anando medarbeider.
Badsha, Narayan, Shyamol og Sujan skal da drøfte tingenes tilstand med komitemedlemmer og andre.

Strømbrudd. Og jeg avslutter brevet.

Hilsen Wera
27.mars 2013
Hinduenes feiring av kjærligheten mellom Radha og Krishna, fargefesten kaltholi, i dag; og generalstreik. Skjærtorsdag i morgen; og generalstreik. Det sies at den politiserte (og kriminelle) spenningen skal tilta fra april. Identitetspolitikk.

Kanskje kommer jeg meg til flyplassen 19. april; kanskje ikke. Det samme, selvsagt, med alle andre som skal dit.

I tekstilfabrikkene lages det antagelig fremdeles billige klær til oss vest og nord i verden. Arbeiderne kan gå eller sykle til fabrikkene; det er ikke forbudt. Tobakksplantene vokser og tørker på alle gamle og nye gjerder. Men lastebilene kan ikke frakte tobakken til hovedstaden når det er generalstreik.

Vi skal dra på små bakveier med sykkelrickshaw og (batteridrevet) autorickshaw til en av de gamle sangskolene i dag. Det er en trossig handling. I denne regionen fins det politiserte og mindre politiserte nabolag. Som om det fra Asker Sentrum var mulig å dra til Slependen men ikke til Blakstad. Selvsagt fins det et uforutsigbart elementer i alle nabolag. Plutselig blusser noe opp på et sted der det aldri før hadde blusset opp.

I går var det markering av Frigjøringskrigen i 1971. Natt til 26. mars det året ble tusener drept. De som organiserer generalstreikene nå er – til dels – de som ikke ønsket frigjøring fra Pakistan. De ønsker slett ikke rettssak mot ”landsforræderne” (de pakistan-vennlige) fra den gangen.


I går pågikk arbeidet med rekkefølgen og oversettelsen av sanger i en dobbel-CD fra lydstudioet Arshi Nagar. Opptakene ble gjort i 2011 og 2012. Dobbel-CD´en skal produseres i løpet av de kommende månedene. Treogtyve sanger skal oversettes, tekst til tekstheftet lages, fotografier velges ut. Det er et tidkrevende arbeid. Slik kommer jeg bokstav for bokstav inn i dialektspråket og inn i sanguniverset. Vi beveger oss her i flere religiøse og folkelige sangunivers.

Hva slags tekst skal lages til tekstheftet, i tillegg til de oversatte sangtekstene. Jo, de syngende barna og ungdommene skal få fortelle hvordan sangen kom til dem og de til sangen, hva de i og ved sangen har lært og hvordan de ønsker å gå videre i sang.

Det er ikke utelukket at nye studioopptak vil bli gjort mens jeg er her. CD-er er ikke lenger en inntektskilde. Men vi lager jo et arkiv! Og lydstudioet må vedlikeholdes.. DVD-er kunne vært en inntektskilde, hører jeg. Men jeg vil ikke slippe råopptakene mine løs, det vi si: la alt det filmede bli overført til en ekstern harddisk her.

Dette er kunstnerens beslutning. Den har en annen begrunnelse også. Om det rå billedsstoffet ble sluppet løs, også utenfor Arshi Nagar, ville sangskolene kunne bli utsatt for nysgjerrige av forskjellig slag.


Jeg filmer med tiltagende fryd. Har ikke lært dette faget. Nabo Bente med NRK-erfaring vandret på Gamle Aker gravlund sammen med meg, lærte meg litt om kameraføring og laget en lang sterk snor som er gull verd. Jeg bruker ikke stativ tross sterke råd fra fagfolk. Nå leser jeg lyset med ny bevissthet og vet mer om kameraets titalls innstillinger enn jeg visste i fjor. Noe av råmaterialet er godt nok til å inngå i en dokumentar.
Jeg vil lage den dokumentaren. Det skal ta tid.

I går var Rehanas ammu, to yngre brødre og en yngre søster her. Sammen med Rehana snakket vi om den første gangen. Det var da Rehanas ammu ga jentungen til meg (2002). Hvem vet om jeg ville kommet tilbake til Bangladesh uten dette ansvaret for et barn. Da jeg i 2002 kom tilbake skyldtes det dragningen til de syngende marfatikvinnene fra1998.
Sangen og barnet, altså. I denne rekkefølgen. Alt annet er – noe annet.

Og om vi var en vanlig NGO? Da ville organisasjonen neppe dreid seg om folkesang. Da ville det ikke kommet en ”donor” hit på denne måten. Donoren(e) som da hadde kommet, i entall eller flertall, ville besøkt regionen; kanskje gransket regnskapsførselen. Men ikke kjent barna ved navn, og ikke sangene heller. Og selvsagt ikke gjort lyd- eller filmopptak i år etter år.


Så drar vi smugveier til Sharifas og Ripons gamle sangskole via det lokale ”Slependen”. Jeg tar lite penger med. Uten kamera-og videoutstyr kan jeg umulig dra dit. Politiserte banditter er en fare. En fare av mer komisk art er... hinduer som smører en inn med fargepulver eller sprøyter fargemed sprayflasker fordi det i dag er fargefesten holi. En gang, i India, ble tungen min smurt inn med kjemisk produsert grønt fargepulver...


Hilsen Wera
25.mars 2013
Det er mandag i Den stille uke. Jeg merker det bare fordi jeg for lengst vet det. Det fins en katolsk kirke i denne småbyen; den hadde to medlemmer. Nå er kirken bare et hus.

Skjærtorsdag her. Fotvasken; fellesmåltidet; forræderiet. Å ta skjærtorsdagens gjerninger innover seg her. Her er jeg her, og har ikke annet sted. Jeg har ikke Norge når jeg er her. Fotvasken, fellesmåltidet og forræderiet er ikke norske handlinger. Jeg trasker her, som alle steder, i lys av Den stille uke. Og har i meg alle som gjør dette arbeidet mulig; alle de som vi her, meg selv iberegnet, skylder takk. Alle dere har jeg i meg her. Alt annet norsk blekner.

Det sies at Jamaat-e-Islamia oppretter et treningssenter i hver eneste småby i landet. Guttebarn skoleres i den rette tro. Vi dro forbi et ”islamsk” cricketlag i går; alle barna bar små hvite kalotter. Det fins langt flere hvite kalotter å se enn før. Så er det merkbart at sangskolene, i hvert fall de vi til nå har besøkt, har et tydelig, for ikke å si absolutt, flertall av barn fra hindufamilier. Sangskolene kan ha blitt et ly for disse barna.

Det blir ikke generalstreik i dag. Hva kan denne hangen til å markere seg selv ved å ødelegge andres arbeid dreie seg om. (Ødeleggelse og ”identitet”; jeg ødelegger, derfor er jeg.) Vi drar til ”Den bundne elefants sted”, vi som i går var på ”Kongestedet” ved elven Tizta. Under fellessangen der rant tårene nedover kinnene på to jenter. Jeg spurte Madhumi hva det var. Det skyldtes sangteksten, sa tiåringen. Sangteksten: nå er livet slutt og jeg har ikke gjort det jeg skulle.

26. mars
Nasjonal helligdag. Det var 26. mars 1971 at tusener av øst-pakistanere (bengalere) ble meid ned av vest-pakistanere (nå: pakistanere) som ville innføre språket urdu som morsmål her. Inntil videre ”feirer” barna og ungdommene i internatet med å sove litt lenger enn ellers og luke på jordstykket på den andre siden av veien. Jeg skal filme Rehanas ammu sammen med de tre yngre søsknene; de kom på besøk i går. Rehanas ammu ga jentungen over til meg i 2002. Hun sier hun er lykkelig for den handlingen. Også jeg er det. Rehanas ammu sier at hun for øvrig ikke skjønner noen ting men at barna hennes skjønner alt. Så er hun bekymret for dem siden de ikke har far. Hun er gammel, sier hun. Men yngstebarnet er syv år, så hun kan umulig være gammel. Phul Miah er vidunderlig vakker og kan løpe fortere og hoppe høyere enn alle andre i bygda.

”Den bundne elefants” sangskole i går. Innflyttede marfati-muslimer fra sør i landet. Førti sangbarn og et par hundre nysgjerrige som trengte seg inn i rommet. Det store huset på overlærerens tomt ble stappfullt. Bulbul i hvitt sang med lukkede øyne og marfatienes hodebevegelser (nb: de dansende dervisher). Nazema, Sabana, Sakhil; alle glemte alt annet for å synge. Den ene mesterlæreren, tynn som en flis, vil ikke annet enn undervise. Det er ikke sitt eget navn han nevner.

Mohammad Ali, som var mesterlærer før, kom krenket til sangskolen som har flyttet fra hans hus til et annet. Til hans hus kom det få barn for å lære, for de fikk ikke glede. Han sang sine egne sørgelige sanger om atskillelse fra hjertevennen og akkompagnerte seg med en sur fiolin. Fire-fem barn kom av lydighet. Med fire-fem barn kan vi ikke drive en sangskole.

Vi sa i går: vil du gi noe til barna i sangskolen på det nye stedet (noen skarve hundremeter fra Mohammad Alis hus) så kom dit! Men den krenkede er og blir krenket. Det er ikke gi han vil; det er å bli oppreist foran alle. Jeg var inne i det stappfulle huset sammen med barna og ikke klar over at Badsha ute på veien stanset tumulter. Det kostet meg tyve taka, sa han siden. Han drakk te sammen med de som på den gamle mesterlærerens vegne ville lage bråk.

Jeg ville sagt til den gamle at vi må være der barna vil komme for å lære, og at han ikke er borte fra hjertet mitt. Først da han spurte etter honoraret, ble hjertet i meg hardt.


I et annet brev vil jeg gjerne skrive om pengene som, via store frivillige organisasjoner, gis til de fattige (her) og om verdigheten og arbeidsmotet som på den måten blir bøyd og tømt ut. Hvorfor arbeide når en kan motta i sittende posisjon. Jeg er tusen mil borte fra Fremskrittspartiet i alle henseende. Men også fattige, som ikke er syke, må arbeide.

Tobakksindustrien har i løpet av det siste året valgt seg den nordlige regionen i Bangladesh som plantasjested. Tørket tobakk, tobakkplanter, lastebiler med tobakk. Og mais, antagelig genetisk modifisert. Det samme med risen, antar jeg. Hva matjorda vil ha, spør ingen om. Hva ville skjedd om matjorda snakke...

Hilsen Wera
22.mars 2013
Dagslyset siver inn. Lydstudioveggen forminsker det litt. Etter stormen i går kveld er det fullt strømbrudd.
Vi satt i lydstudioet da vindstyrken tiltok. Sathi grep tak i meg og sa at nå er farmor redd.
Farmoren pleide å krype inn under sengebriksen når vindkastene ble store. Hun la det minste barnebarnet i et lite bur og skjøv buret inn under briksen.

Jeg stod ute på tunet for å se stormen. Alle de andre var samlet i ett
rom. ‹Maa, maa, det er farlig.›
Det var ikke farlig akkurat da. Men de som bor her har sett blikktak og trær bli tatt av vinden og landsbyer bli borte i virvlende støv. De fattiges hus har ikke motstandskraft; for ikke å nevne dyrene.

Med stormen kom regnet. Ikke regntidsregn, men stormregn. Rehana kunne fortelle at kyr kom flytende i vannet da hun bodde på øya
”Mannedreper´n”. En gang kom femten ender flytende! (Men barnet Rehana
kunne neppe telle til femten den gangen.) Og en gang kom det splitternye sandaler!
Dette sa den største jenta i internatet. Hun har en egenartet hukommelse.

Slikt stormregn høret månedene choutro og baishak til: fra midt i mars til midt i mai. Dette været er nytt for øynene mine.
Jeg har ikke vært her om våren før.


I september 2012 var det flom etter flomtiden. Vannet stod på tunet her. i mørket fanget Badsha og Jasmin fisk, ja reker, med hendene eller var det med hov, inne på tunet. De andre sov.
Et helt måltid, ja kanskje flere måltider, ble sørget for slik.

Historier om storm. Om å være på motorsykkel på vei tilbake fra en sangskole og se mørke skyer bli tettere og tettere, og så plutselig:
virvlende støv og hus som blir løftet opp. Et endevendt landskap. Jeg som så sanden der det før var elv, ved Dharla, i forgårs, kan lett se
for meg at sanden fyker.


Anando var med til sangskolen i Madhupur i går. Han sørger for batteri, minnebrikke, skifte av objektiv, og for vann, sandaler; alt
som trengtes. Jeg ble målløs av to jenters sang. Begge er farløse.
Tenkte: at sangen er blitt deres far. De sang så det ble helt stille i meg. Onkon, bramansønnen, sang murshidi, fromme muslimers sang.
Onkon er antagelig femten år.
Alt er blitt annerledes inni meg siden jeg begynte å synge, sier Onkon.

Fra hver sangskole velger vi ut et eller to ungdommer til en spesiell samling på slutten av oppholdet mitt. Men først skal alle sangskolene besøkes. En slik samling ble holdt i august, og de ønsker seg det
samme denne gangen. Det er en anledning til en slags livsens ettertanke. Kanskje samles også utvalgte foreldre en annen dag.

Så ønsker jeg å ”sitte med” alle barna i de to sangskolene på sandøyene denne gangen. Barna der har en egen kraft, en annen
jordnærhet enn andre barn. Men mesterlærerne er svake – av underernæring, alderdom eller latskap. Det var på sandøyene min
historie, og sanghistorie, begynte i 1998. Nå vurderer vi å lukke sangskolene der. De kunne vært vidunderlige men er ikke lenger
vidunderlige. Flom, sandstormer, lang vei, lite mat, landsbypolitikk; alt dette gjør undervisning vanskelig.

Amena gjør skalaøvelser akkurat nå; jeg kan høre det. Om bare Moushumi, Rubel, Dulal og Rupali på sandøyene hadde kunnet gjøre
skalaøvelser, under kyndig veiledning, to dager i uken ville vi aldri vurdert å lukke noen sangskole der.
Må de lukkes, vil det kanskje være i meg sorgen blir størst. Mendet som må forlates det må forlates.


Det er kveld samme dag. Sathi og Sharifa var med til pottemakerlandsbyen, og deretter til en av de svakere sangskolene.
Tre søstre ga alt de hadde i sang. Far død. Mor på ukjent sted; hun giftet seg på nytt i august. Ny ektemann vil ikke ta vare på annen manns barn. Det er farens bror og mor som tar seg av dem. Femåringen Banshi
sang med stor kraft. Farmoren sa hun har en forbløffende hukommelse.
Hun kan ikke skrive. Men sangene kan hun utenat. Sathi og Sharifa sa: la henne komme til oss. Kanskje kommer hun til internatet. Kanskje kommer storesøsteren på ti år også.

Badsha, som ikke klarer å være punktlig når det er ønskelig med punktlighet, åpner seg helt for barn. Der er han vidunderlig presis. Alle bærer sin del av menneskemørket.

Anando sa han ville snakke med meg i dag. Snakk, Anando. Anando snakket om farens gjeld.
Faren er en vandrer som ikke kan vandre fordi han ble giftet bort som unggutt. Faren har gjeld fordi han ble syk og behøvde lege. Faren er syk fordi han er gjeld. Anando kan ikke glemme
faren som lot ham komme til internatet tross stort press i motsatt retning.

Ikke gjem sorgene, sa Anando til Ripon. Gjemmes sorgene da blir det mørke, sa jeg. Og blir det mørke i ett rom da sprer det seg til andre rom i huset. Det er som med ilden, sa Anando. Slik ilden sprer seg
slik sprer også mørket seg.


De syv barna her har forlatt de første familiene sine. Men de har ikke glemt mødre, fedre, søstre og brødre som ikke kan spise; de skal ikke
glemme dem.

Hilsen Wera
20.mars 2013
Lydene fra gjess er de første om morgenen og de siste om kvelden. Leksemummelet fra Naushin på ti år, Badshas datter og femteklassing, blandet seg i dag morges med lydene av gjess. Sathi stod strålende og nybadet foran meg for så å gå til skolen, førti minutter før tiden. Rehana kom løpende fra jordstykket vårt på den andre siden av veien med en moden tomat. Hun er ferdig med eksamen (tiendeklasse) og leksepresset er for øyeblikket redusert. Anando lærer om datamaskin, pendrive, ekstern harddisk og card reader. Han utførte skalaøvelser og spiste ris før han kledte seg i skoleuniformen og trasket avsted sammen med Sharifa, som sier at det hun ønsker å lære om er tid.

Her befinner jeg meg altså mellom gjess, sangtekster, barn – og den vanskelige datamaskinen. Elektrisitet, ikke-elektrisitet. Nett-tilgang, ikke nett-tilgang. Sendrektigheten i byråkratiet blir indirekte (også) min plage. For lengst overførte penger blir sent sluppet løs.

Alle byråkratiske instanser i småbyen vet om tyveriet av to motorsykler og de to ødelagte portlåsene. Det er en stor sak i et nabolag som dette. Politisjefen og DC (District Commissioner) har lovet å gjøre alt de kan for å spore opp motorsyklene, og det i hele landet.
Det tyver gjør, får jeg vite, er å senke stjålne gjenstander n i vanntette sekkker eller poser ned i en dam!


Neste dag. I går ble harmoniumet stemt. Han som stemte det kom tilreisende fra ”Tyvelandsbyen”, og er en av de mange hjelpere. Sharifa, Sathi og Rehana var henrykt over det nystemte harmoniumet kjøpt i Kolkata under turneen i fjor. Det er et vakkert og solid instrument.

Jeg hører Sharifa utføre skalaøvelser her jeg sitter på den samme dobbeltsengen som før. Arbeidsseng, hvileseng, samtaleseng. Rehana sørger for at vinduet er boltet igjen før natten. To motorsykler ble stjålet. Men ingenting må kunne stjeles fra denne sengen! Jeg passer på, sa Rehana og børstet deretter støv av kameraene mine i går.

Støv! Vi dro i autorickshaw til stedet ved Dharla der fergeleiet er i regntiden. Nå er det bare sand. Så trasket vi et par kilometer i sand. Mot oss kom menn med kuflokker som skulle selges på det ukentlige markedet. Jeg fotograferte med engstelse. Ett støvkorn er nok til å ødelegge kameraet. Elven var tynn. Men den er ennå elv. Vi dro i båt, og deretter i en annen autorickshaw.
Da vi trasket tilbake på ettermiddagen var det lagt halm på sanden.

Sangskolen ”Blomsterstedet” er en av de aller eldste. Enken etter sanglæreren (som døde i desember) kastet seg gråtende i armene mine, datteren også. Sønnen Sushanto på tolv gråt ikke. Gråt er jenters arbeid. Sushanto er i farens sted nå. Dette er en sangskole i et utfattig område. Underernærte Jhosna, underernærte Bichittra. Så er de jo sørgende også. Det merkes når en kjær sanglærer som har kjent barna i fem-seks år ikke synger lenger.
I tillegg er de, som hinduer, utsatt for trakasseringer fra Jamaat-e-Islamia i en hard tid som dette.

Om vi bare hadde hatt ekstra mat-og skolepenger til barna i akkurat denne sangskolen, tenker jeg. Men vi har det vi har og utnytter hvert korn.

Jeg skjente på Subho, et veldig talent, som ikke har lært nok siden sist. To barn, Subho og Amiron, kommer traskende fra en nedlagt sangskole lenger sør. Men Subho kommer bare en dag i uken. Hvorfor? Koranundervisning. Alle i familien sier han må studere koranen også. Jeg må pugge koranen i to måneder til, ma, sier Subho.
Men det er jo synge jeg vil, sier han.


I dag drar Sharifa til Rangpur for å konkurrere med åtte jevnaldrende. Bhabaya, denne regionens folkesang. Badsha må dra med henne. Det dreier seg om den årlige mønstringen, der Sharifa i 2012 ble ”den beste i landet”. Blir hun ”den beste” i Rangpur, vil hun konkurrere i Dhaka, antagelig i april.

Jeg drar til en av de lokale sangskolene om en times tid.

Hilsen Wera
19.mars 2013
Forskrekkelsen etter nattens innbrudd har ikke lagt seg. Barn, ungdommer og voksne svirrer omkring i rommene og på tunet. De som skulle spist har ikke spist. For maten ble ikke laget i tide. De som skulle laget mat ble isteden stående og se på de brutte låsene og de fraværende motorsyklene.
Selvsagt blir vi, rent arbeidsmessig, uføre uten motorsykler. Vi blir – sammen med titalls millioner av andre – uføre av generalstreiken.

Det fins annet enn dette å skrive. Jeg vil skrive det andre nå. La dem som snakker om innbrudd snakke om innbrudd. Det er første innbrudd her. Slike innbruddstyver pleier å ha våpen også, blir det sagt. Ingen er skadet. Vi skal synge og gjøre videoopptak i lydstudioet i dag.


Det var en lang reise fra Kolkata. Atten timer i en full buss tungt lastet på taket. Kolkata-Siliguri. Trafikk-kork, hete. Men ingen ulykke. Fra Siliguri til Chengrabandha, grenseposten. Toll-kontroll. En uniformert kvinne åpnet bagasjen min der hun så klær. Så spurte hun etter en mynt fra landet mitt. Jeg pleier å gi norske mynter til barna her og hadde en pose med femtiører. Hun og tre andre funksjonærer fikk hver sin mynt. Slik ble tollkontrollen gjennomført.

Nitai og Jamir dro tilbake til Siliguri, og derfra til Kolkata. Ved grensen ble jeg tatt imot av fem barn og fem voksne. Vidunderlig sang i bilen. I den nye sangskolen i ”Sivlandsbyen” hadde førtifem barn sittet og ventet siden klokken ni-ti. Klokken var seks da vi kom kjørende inn. De hadde med andre ord ventet i syv-åtte timer.

Hva hørte jeg, hva hørte jeg ikke i går. Barna ogungdommene i internatet fortalte om ”livet og veien”: Anando, Rehana, Sharifa, Amena, Ripon, Sathi, Sahanur. Sathi på cirka fjorten sa: ‹ma, jeg tenker og tenker. Tilgi meg at jeg sier det, men jeg vet jo at det vil komme en dag da du ikke er her mer, da bhaia (bror=Badsha) ikke er her mer. Da vil jeg sitte i denne båten. Kanskje skal jeg holde i roret. For noen må holde i roret. Arshi Nagar må ikke synke. Hvis ingen andre vil og kan styre båten, skal jeg gjøre det. Det er ikke viktig for meg å gifte meg. Jeg vil gjøre slikt arbeid som bhaia gjør.›
Jeg sa: ‹Sathi, jeg tror på deg. Du skal sitte i båten. Du kan ikke sitte alene der. Og vi vet ikke hvem som skal holde i roret.›
Sathi: ‹Ma, jeg kom hit (i august 2012) før familien min ble lutfattig. Du vet at det er farmor som har sørget for meg siden jeg var liten. Hun har kjøpt klær og skolebøker til meg. Hun drev en liten butikk. Storebroren min ”tok med seg butikken” og dro. Den fins ikke mer. Nå er farmor syk. Storebroren min gir henne ingenting. Farmor, mamma og pappa spiser villspinat med litt salt; de har ikke mer. De er lettet over at jeg er her. Men jeg vil så gjerne gi farmor medisiner.”

Jeg traff farmoren til Sathi i 2006. Hun sang gamle sanger (manasa mangal) fra hindutradisjonen; en sterk kvinne. Kanskje var Sathis nærvær en slags medisin for henne.

Rehana vil gjerne besøke barndomsøya kalt ”Mannedreper´n”, den hun rømte fra i mars 2009. Øya har skiftet form siden den gang. Deler av øya har gått opp i vann. Men noen slektninger bor der ennå. Kvinnen Tamchi som fulgte Rehana til meg i 2002 og sa at dette barnet kan synge, hun er der ennå. Vi vet ikke hvilke ”fiender” som er der, og hvor mannssterke vi må være når vi drar dit. Jeg vil gjerne at en til fra internatet blir med, sa jeg til Rehana. Vi ble enige om å spørre Anando. Anando ble henrykt, og sa: ‹Vi vet at du sloss for Rehana for noen år siden og for meg i fjor. Og nå skal vi dra i båten sammen!›
Selvsagt har jeg ikke slåss alene.


Det er kveld. Den istykkerslåtte portlåsen blir smidd igjen; ilden spruter på tunet. De som stod forskrekket og så i retning motorsyklene som ikke var der mer sitter og ser på ildspruten nå. Det har vært en lang dag. Videopptak i timevis. Sharifas stemme kom med ny myndighet.

Generalstreiken er over for denne gang. Så kommer det en ny. Da blir alle som beveger seg på veiene truet. Selv de bruker kukjerrer. Sujan, Shyamol og Narayan kom syklende hit i dag morges. Av en eller annen grunn slipper syklistene unna hærverk. Det er godt at de sykler. En mil, to mil.

Kveldens siste lyd, sammen med låsesmedens, kommer fra gjessene.
Dyrene trøster (meg) ved å finnes.

Hilsen Wera
18.mars 2013
Noen sover, noen synger, noen lager mat. Jeg hører og lukter. Det var gjessene på tunet som vekket meg i dag. De kom kaklende helt inn til vinduet mitt. Jeg kunne trodd det var opprør.

Det er generalstreik i dag. ‹Du skal ikke bevege deg ute›, er meldingen. Jamaat-e-Islamia og Bangladesh National Party har besluttet dette. Det gjelder i morgen også. Jeg vet ikke hva som ville hendt om vi hadde trosset beslutningen. Slagsmål? Noe som er verre enn slagsmål....?

Vi bøyer oss jo; vi holder oss innenfor porten. Det kunne tenkes solide grunner til ikke å bøye seg for ubesindige, for ikke å si absolutt skadelige, partipolitiske beslutninger. Å bøye seg er unnfallenhet.
Men de er så harde, disse med streikelyst. De kan drepe mange.


I går besøkte vi en landsby uten fjernsyn. Det var en annen slags landsby. Total konsentrasjon hos barna. De lærer å spille fløyte og strengeinstrumentene sarinda og bena. De fleste er mellom syv og elleve år. En gutt med hard cerebral parese sang. Kanskje blir han båret av moren og naboer i noen hundremeter for å være sammen med alle og synge. Uday har aldri gått på skole. Han bad meg gi ham et ”kjøretøy”. Jeg sa at vi alle måtte gi litt, og litt, og slett ikke bare jeg, så ble det kanskje mulig å skaffe et kjøretøy.

Jeg tenkte hva ville Finn Carling sagt. Han var meg så kjær, Finn C. Han døde for seks-syv år siden mens jeg var øst i verden. Han klarte å komme seg opp trappen og besøke meg på StHanshaugen, for jeg bor i første etasje.


19. mars
Tenkte i dag morges: hvorfor våknet jeg så tidlig. Men ble liggende under teppet. Så hørte jeg alles stemmer på tunet; hva var det. Når jeg står opp pleier jeg å være alene om det. Jeg åpnet vinduet og så alle. Så spurte jeg hva alle der ute holdt på med.

Tyver har vært her. Antagelig var det derfor jeg våknet mellom tre og fire. Alminnelige tyver eller politiserte tyver; vi vet ikke dette. Men vet at tyveri er en stor overtredelse i konservativ islam. Hovedporten var brutt opp. Porten inn til jentenes hus, der de to motorsyklene pleide å stå på altanen, var brutt opp. Motorsyklene var ikke der.

Som om alle stod og så på det som ikke var der. Kanskje stod de og så på sin egen sårbarhet. En brutt lås til, og tyvene ville vært der jentene var.


Allmenn oppskakelse. Ingen gjorde annet enn å stå og se på den brutte låsen. Til slutt kom en en politimann i lungi. Han ville – selvfølgelig – ha numrene på motorsyklene. Badsha er nå på politistasjonen.

Gjør det som er forstandig for deg selv og for alle, sa jeg til barna. Jeg måtte si det mange ganger før tannpuss, hårvask og feiing av tunet ble foretatt. Rehana var den mest oppslukte. Hun har et stort dramatisk talent. Det pleier antagelig ikke å skje uventede ting i dette nabolaget. Naboer blir dratt mot plutselige hendelser. Rehana ”innviet” dem i dag. Naboene har ingen motorsykkel som kunne blitt stjålet og antagelig ingen port eller lås. Men de har jo en husvegg som kunne blitt slått inn.
Ingen er ute etter å stjele fattigfolks husvegg.

Jeg skriver en annen fortelling neste gang.

Hilsen Wera
15. September 2012
Oslo, 15. september 2012

 Et lite bitt av nordisk kjølighet; og jeg ser meg om. Det er Oslo. Ospetrærne (?) ved steinbenkene utenfor vinduet har vokst siden sist. Jeg er ikke nord i Bangladesh, og ikke i Kolkata. Der må en nærmest bære luftfuktigheten og helst motstandsløst tåle det våte elementet: egen svette og regn. Tyve minutter etter første bevegelse om morgenen: svett. Hele dagen: svett. Det regner nå. Både nord i Bangladesh og i Kolkata. Det blir ikke svalt etter regnet. Før ble det svalt, sier folk. Nå er det like hett før, under og etter regnet.



Jeg forlot ”sunolandet” nord i Bangladesh den 8. august – etter cirka en måneds feltarbeid. Alle sangskoler ble besøkt. Cirka fem hundre syngende barn + alle de mellomgamle og gamle. Første omgang av nye sangopptak ble gjort mens jeg var der. Ripons sang var den største forunderligheten. Etter turneen i India har Ripons stemme åpnet seg. Nye opptak, med Ripon, Rehana, Sharifa, Anando, Sathi og Mousumi, er gjort etter at jeg forlot Bangladesh.



Opptakene blir ”mixed and mastered” nå. I løpet av kommende uke, mener Badsha, blir dette arbeidet fullført. Da vil det bli sendt tre – 3 – cd´er til Norge. En cd, de yngstes, ble laget i råform i 2011. Den er ennå ikke mangfoldiggjort.  



Musikkklasser er åpnet på tre steder: i lydstudioet (bangla dhol, tabla, sitar, behala og esraj); på gurugrihastedet Singhimari  (”Løvedreperstedet”) dotara, firestrengsinstrumentet, ektara, énstrengsinstrumentet, fløyte og tabla;  og Hajjganj (”Pilegrimslandsbyen”?). Jeg antar at dette stedsnavnet er forbundet med hajj, som er pilegrimsferden til Mekka. I Hajjganj blir det undervist i sarinda, khamak og bena, lokale strengeinstrumenter.  

 

Det er Rikskonsertene som har bevilget en en pengesum (i tre år) til jontrosthan, musikkopplæringssteder. Nødvendigheten av dette er opplagt. Mange barn er i syv-åtte blitt skolert i tradisjonssang, mens musikerne i området eldes og eldes – og dør.   

 

Femogtyve-tredve barn blir, etter nøye undersøkelse, valgt ut til slik instrumentopplæring. Så vidt jeg har oppfattet vil de da, etter en prøveperiode, ”binde seg” til å fortsette å lære – og kanskje til å delta som medmusiker i organisasjonens arbeid etter fullført grunnopplæring.    

 

Organisatorisk sett har Arshi Nagar vokst i gjennomsiktighet og myndighet. Men mange barne-og familiedramaer finner sted, av og til av rå karakter.

 

 

Hvor mange barn bor det nå i internatet? Åtte? Syv? Eller seks?  Ikke færre enn seks, som er Rehana, Sharifa, Sathi, Amena, Ripon og Anando. Men hva med Sahanur? Og Anna…?

 

Mousumis mor døde i august. Vi ville gjerne ta imot Mousumi i internatet. Faren hennes sier nei. Han har to små døtre som behøver en de kjenner: Mousumi.

 

For at Anando skulle komme til internatet måtte jeg innføre et moment av forsonlighet mellom Anandos far og Badsha. Anando ville til internatet; ingen tvil i ham. Og jeg ville med hele meg gå inn for for denne forunderlige tolvåringen som – for en uke siden, på telefon – sa at han ”måtte bli hav, ja at han måtte bli til et hav av sang”. Anando har delt den store skriveboken sin i to, en del til dikt og en del til alt annet. Det andre, er det det som skjer deg, spør jeg. Nei, ikke det som skjer. For det husker han likevel. Isteden skriver han det som ikke skjer.

 

For Sathi måtte Arshi Nagar slåss. Det skjedde mens jeg var i India. Sathi er den eneste i internatet med hindubakgrunn. Måtte hun holde ut og vokse i sin egen myndighet… Hun sier hun vil lære og lære og lære. Hun går i syvende klasse, og ville blitt giftet bort meget snart om hun ikke var kommet.  

 

Sahanur bodde nær en sangskole som eldste sønn i en barneflokk på fem. Hele familien dro til Dhaka i august. Sahanur på seksten ville ikke dra. Så fikk han flytte inn samen med Anando og Ripon selv om han er ”stor gutt” nå; jevngammel med Sharifa og Rehana.

 

Og så… Anna. Morløs, farløs. Hun vokste opp hos mormoren og har bodd i internatet siden februar 2009. Etter eid-feiringen cirka 20. august besøkte hun, som de andre barna i internatet, slektningene sine. Anna besøkte mormoren og kom ikke tilbake. Hun ble lokket til Dhaka av mormor, morbror og hans kone. Anna er vakker og tolv-tretten år. Garments, sier mormoren. Klesindustrien, altså.

 

Så snart mixing og mastering av cd-ene er ferdig, drar Badsha til Dhaka – for å sende cd-er til oss. Men først og fremst for å finne Anna.

 

Hilsen Wera.
7.august 2012
7.august 2012

Kroppen tar over når det er hett – vått eller tørt – som nå. Med
regnet pleier det å komme en liten kjølighet, en slags lise. Det er
ikke slik dette året. Nå er det like hett med regn som før og uten
regnet.

Jeg skulle diktet; jeg ville det så gjerne. Skulle diktet, eller
skrevet på det lange essayet som ikke er fullført. Men jeg kommer ikke
lenger enn (til) kroppen som er henvist til å tåle heten-som-er og de
umiddelbare forpliktelsene. Insekter hvis navn jeg ikke kjenner, samt
kolossale maur, piler over vegger og gulv. Etter regnet? Før neste
regn? Eller, simpelthen: i heten.

Det summer i koranresitasjon fra kontorrommet. Anna og Amena lærer.
Lærer? De resiterer, antagelig uten å skjønne et ord. Kanskje er det
godt for sjelene uansett. Det er i hvert fall vakkert å lytte til.

Så er det nødvendig for Arshi Nagar – i dette samfunnet – at barna
våre har Koranen i hukommelsen og at det kan bevises at vi lar dem
resitere koransurer. Anklagene om at de blir kristne eller hinduer (!)
er mange. De som misunner anfører mange argumenter; de sier jo ikke at
det er misunne de gjør. De sier heller ikke at de hater sang. Men de
sier ofte at folk som synger blir dårlige mennesker.

Det summer ikke mer. Fra lydstudioerommet har jeg hørt skalaøvelser
siden jeg kl 7 utførte det daglige epostarbeidet. Fra ett rom
skalaøvelser, fra et annet rom koranresitasjon.

I går ble en lykkelig dag. Sammen med de største barna snakket jeg om
forskjellige former for gråt og forskjellige former for misunnelse.
Etter det: sang. Annas stemme, som ikke hadde åpnet seg før, åpnet seg
med ett. Sangen kom fra et sted langt nedefra. Da jeg senere på dagen
spurte hva som hadde hendt sa hun: maa, vi hadde gjester. Så sa jeg
til meg selv at jeg måtte bevise for gjestene at vi som bor her ( i
internatet) virkelig lærer; derfor gjorde jeg beslutningen om å synge
med hele meg.

Foreldreløse Anna tok vi imot for tre år siden da mormoren bad oss ta
barnet i mot. Det var ikke for stemmens skyld. Ingen av de som bor i
internatet er blitt tatt imot bare på grunn av stemmen. Sangstemme kan
ligge skjult til motet kommer og åpner den. Men, slik kune en spørre:
hva er det som åpner, eller fremkaller, mot.

Senere på dagen.
I en helt ny gurugriho, kalt Ghanashyam, som betyr
der-Krishna-er-nærværende, spurte en sangjente på cirka fjorten år
hvorfor jeg (av alle ting) valgte å arbeide for sangen i Bangladesh.
Jeg kunne bare svare at jeg ikke vet og jenta skjønte det svaret.

Hvitkledte Hasan Bayati, som jeg første gang så og hørte for fem-seks
år siden, dukket opp med et strengeinstrument som ikke er dotara, og
heller ikke sarinda. Ikke lutt, og heller ikke fele. Ektaraens ”bror”,
sa Hasan Bayati. Bayati er fellesnavnet på slike som synger og
deretter utlegger sangens mening – for så igjen å synge.

I området med hindumajoritet bor også fattige muslimer som har
emigrert fra trakter sør i landet. Noen av disse er marfatier. Det
tror slik de tror i det skjulte. Noen overholder (dag)fastereglene,
ikke fordi de tror på reglene, men av forsiktighetsgrunner. Slik det
sunnimuslimske flertallet gjør og vil at muslimer skal gjøre.
Marfatier gjemmer seg så å si i flertallets fromhetsformer.

Langs veien tilbake til byen hvis navn betyr Rødperletorget: jute jute
jute. Jute i vann, jute som tørker, jute der fibrene er trukket ut,
jute som er bundet sammen. Jutens alle lukter og fasonger. Dette er
juteland.

Hilsen Wera
2.august 2012
2.august 2012

De sover ut. Det er hett; det er ramadan. Og her, på Arshi Nagars
sted, er det dagen etter en dag med sangprøver pluss en dag og en halv
natt med studioopptak. Kanskje er studioopptakenes tid i verden så å
si forbi. (Også mørkeromsarbeid er nesten forbi.) Her gjøres det,
uansett, studioopptak. Det er tredje gang. Det er selvsagt kostbart.
Lydtekniker fra Dhaka skal betales etter profesjonelle satser. Barn
skal reise hjemmefra og hit, og deretter hjem igjen; og spise.
Musikere skal honoreres.

I studiorommet var det hetere enn i menneskekroppen. Kopper av svette
kunne vært samlet opp. De kunne gjort studioopptak i en annen årstid,
og uten meg. Så gjør de det med meg. Jeg står ved siden av det
syngende barnet og passer på munnens posisjon i forhold til
mikrofonen. Men Ripon sa: sitt på stolen, maa. Og Ripon sang så
lydteknikeren fra Dhaka ga seg over. Lydteknikeren hadde fastet hele
dagen, avbrutt med lettet iftar-måltid. Nå ga han seg over og sa: slik
sang og slike musikere fins ikke i Dhaka. Det samme sier de i Kolkata:
slik sang fins ikke her.

Arshi Nagar er så vakkert et navn, sa Meher Ullah i går. Det aller
vakreste navnet. Enkelt oversatt betyr Arshi Nagar speilets by eller
sted, speilbyen. Glass er ikke speil, sa Meher Ullah. Og øynene våre
er ikke blitt øyne ennå. Vi er ikke blitt det navnet sier at vi er; vi
går dit.

Anando sørget for vannmugge og glass i studiorommet. Anna og Amena tok
seg av skoenes riktige plassering nedenfor trappen. Ripon kom med te.
Jeg fikk det store barnekruset alle nå gjenkjenner som mitt. Anando
drakk det jeg ikke behøvde. Sumon på ti sang så så det ristet i byen.
Kona på tretten-fjorten sang så hjertene stod stille. Ripon på sytten
sang så alle kunne fornemme hvor lang den indre veien er. Jeg hadde
ønsket meg Rupalis sang. Men Brahmaputra har tatt jorden der Rupalis
familie bodde. Nå må hun krysse tre elver for å komme til egen
sangskole. Derfra og hit til Lalmonirhat er enda mer enn en halv dags
reise.

2. august
Sathis far og farmor gitt Sathi til oss nå. Hun er det eneste barnet
fra hinduslekt her. Sathi kan ha en tulsibusk hos seg, sa Rehana.
Tulsiplanten er hellig, især for hinduer som tilber guden Krishna.
Sathi skal dele seng med Rehana. Hadde ikke Sathi kommet nå, ville
hun, tretten-fjortenåringen, blitt giftet bort. Men hun gråt da
farmoren gikk herfra. Farmoren har vært hennes nærmeste menneske fra
begynnelsen, et sterkt og meget handlekraftig nærvær.

Sathi fikk nye klær i går. Hun hadde to sett fra før. Det nye skal
markere overgangen. Vi dro i autorickshaw til klesbutikkene. Velg du,
sa Sathi. Det du vil gi er det vil jeg ha. Da valget var gjort hvisket
Sathi til meg: hva med en skjorte til Anando? Så valgte Sathi (og jeg)
en skjorte til Anando. Sathis gave til en kjær kjær bror.

Sangopptakene ble overført til den eksterne harddisken min før
lydteknikeren dro med nattbuss tilbake til Dhaka i går kveld. Om en
uke, og før eid, drar jeg tilbake til Kolkata via Dhaka.

Hilsen Wera
30. juli 2012
Noen ganger blir jeg mer forbauset enn jeg er alltid. Regnet tok vekk
minnene om alt annet for få dager siden. Selve været var den største
kjensgjerningen av alle. Større enn det kunne ingen annen
kjensgjerning bli; det måtte da være fattigfolks tålmodighet ‹i alt
slags vær›. I dag regner det ikke (her).

Jeg blir ikke forbauset over været. Mest forbauset blir jeg over ord
folk sier, især over barns ord. Som Anando: jeg går helst avsides, så
tenker jeg lenge, og når jeg har tenkt ferdig skriver jeg. Skriveboken
jeg fikk (før reisen til India) har jeg delt i to: en del for dikt, en
del for sanger og fortellinger. Jeg skriver ikke ned det som skjer,
for det husker jeg likevel. Derfor skriver jeg bare det som ikke skjer
eller det som kommer når jeg har gått eller sittet avsides lenge. Og
noen ganger, når jeg synger eller hører sang, da glemmer jeg hele
denne verden.
Anando er tolv år gammel.

Sathi er her nå. Tentamen er ferdig, det er skolefri. Sathi sier det
er her hun vil bli. Sathi er det første ‹fastlandsbarnet› mitt, fra
2005. (Rehana, øybarnet, kom i 2002). Sathi fikk i 2005 en geit, kalt
Sundari, som betyr den Vakre. Sundari, ”geitemor” og geitekillingen
Bairagi, som betyr asket, ble pleid av Sathi som hennes aller
nærmeste. Hun vasket dem og sov med dem. Hun lærte dem opp til å gjøre
fra seg på rett sted.

Sathi er hindu og har pleid å utføre en liten ofring, puja, hver
morgen etter at hun har badet. Helt fra internatets begynnelse har vi
ønsket å ta imot barn fra begge de store trostradisjonene. Jenter fra
hindutradisjonen er kommet men ikke blitt værende. Presset på
familiene er blitt for stort. Skulle ikke hinduene her bevare seg
selv; er det ikke nettopp det de, med verdighet, skal. Og ikke spise i
muslimers hus...

Jeg skulle gjerne lage et lite offeralter for Sathi. Men Sathi sier:
jeg kan utføre ofringen min i hjertet, jeg behøver ikke et annet sted
for det. Sathi er 13-14 år. Friere er kommet til Sathis far. Sathi er
ung og vakker. Fremdeles vakker, sier de. Ma, jeg vil ikke gifte meg,
sier Sathi. Jeg vil lære, lære og lære. Jeg har sett hva som skjer med
de gifte jentene i nabolaget mitt. De blir slaver og kan ikke bevege
seg noe sted eller si sine egne ord.

En gutt til, sier jeg. Hvilken gutt, spør Ripon. Vi vet ikke det. Når
han kommer må Anando og jeg oppdra ham, sier Ripon. Ma, slik
fortsetter Ripon, jeg tenker og tenker på hvor jeg skal gå med meg
selv. Hele tiden lyder sangordene fra Lalansangen: ei deshe se sukh
holo, peyecchi ek bhanga nouka... Som betyr: dette er lykken som fins
her, det jeg fikk (tildelt) var en lekk pram.

Ripon vil så gjerne besøke ”guruji” igjen. Det er han, Sadhan Das
Bairagya, som inviterte truppen fra Arshi Nagar til festivalen i
januar dette året.

Litt senere i går ringte Sadhan Das Bairagya. Da så jeg Ripon på
gårdsplassen, vinket ham inn og ga ham telefonen. Ripon sa etterpå at
han ikke fikk frem ordene, at han bare hørte. Han hentet Anando som
bad om velsignelse, ikke noe annet. Vær der ma er, kunne jeg høre
Sadhan Das Bairagya si. Og Anando svarte: når maa er her, da er jeg
der hun er. Men maa er jo ikke alltid her....

Lydingeniøren er kommet med nattbuss fra Dhaka. Det blir sangopptak
fra kveldingen av.

Hilsen Wera
25. juli 2012 (2)
Søle ligner på søle. Søle ett sted kan ikke skilles fra søle et annet sted. Hinduers søle og muslimers søle er samme søle. Føttene kjenner ikke forskjellen. Føttene skjønner bare at de kan gli. Og de kan, med årvåkenhet, unngå å gli. Alle tror at jeg kan gli mer enn andre. De holder meg fast. De tror også at jeg må støttes når jeg reiser meg opp etter tre-fire timer i sittende posisjon. Det eneste føttene da behøver er litt tilvenningstid.

Ramadan, og dagfaste blant muslimer. Tentamenstid i alle skoler. Plutselige regnskyll her og der. Regnskyllene har ingen kalender.

I dag drag vi til et nytt sangskolested, også den i en hindugrend. Shyamol sa: jeg skal se på himmelen. Sier ”himmelen” at det blir regn, da må vi bruke den lokale barneskolen. De yngste barnas tentamenstid er forbi. ”Himmelen” her jeg er sier ingenting om regn for øyeblikket. Hva den vil si om ti minutter, kan ikke fullt ut vites. Vi satt under trærne i Madhupur for to dager siden. Uten at noen hadde varslet om det, kom et voldsomt regnskyll. Sujan slo paraplyen opp over kameraene, dotaraen og meg. Jeg blir hver dag litt våt av regn og svært våt av svette. Det er hele tiden hetere enn 30 celsiusgrader, i nesten total luftfuktighet.

I går, i lydstudioet, sang Sharifa fra kroppens yttergrense. En vanskelig sang om kjærlighet. For en lykke å se at hun går opp i sangen. Rehana har en annen klangbunn. Det er mer jord vann og ild i sangen hennes mens Sharifa muligens er mer klassisk skolert. Misunnelsen er borte mellom de to. Den varte i tre år. De har måttet bryne seg på hverandre og har tålt ikke å tåle hverandre i tre år.

Rehana kom nettopp inn med puggeboken sin i matematisk geografi. Det sies at selv lærerne blir engstelige ved vanskelighetsgraden i matematisk geografi. Solsystemer og så videre. Den gangen jeg var skoleelev dreide geografi seg om denne jordens ”verden”, og lite om verdensrommet. Rehana sitter nå ved vinduet utenfor sengerommet mitt og pugger det hun ikke pugget i natt. Strømbrudd i timesvis hver dag og natt. Strømbrudd nå, og svetten er merkbar klokken åtte. Rehana pugget til midnatt og har pugget fra klokken fire i dag morges. Det var da fasten ble brutt for de som faster. Rehana og Sharifa (dag)faster ikke. Anna, Amena og Ripon gjør det.

Anando skulle kommet i dag. Jeg venter på ham. Han behøver et skolebevis fra skolen der han var elev for å skrives inn i skolen her.

Plutselig sier Rehana: her er ordet du nevnte. Goudulia, som hun ikke hadde hørt før. Jeg har oversatt det med ”kustøvtimen”, som viser til kveldingen når kuene kommer tilbake fra beitet.

Kustøvtimen, når støvet virvler opp fra kyrnes føtter. Men ikke i regntiden. Da er det gjørme ved kyrnes føtter.

Hilsen Wera Sæther
25. juli 2012
Ingenting er vakrere enn det som er aller vakrest. Men det som er vakrest i dag etter det som var vakrest i går er, om mulig, enda vakrere.

I dag har jeg vært på den knuste jords sted. De kaller det ”knust elv”. Men det er knust eller bortrevet jord. Elven har dratt med seg jordstykke etter jordstykke og det som er igjen er bare – elv. De som bodde der til elven skar av jordstykket, som en kniv, måtte røske med seg det lille de eide og slå seg ned på ingenmannsland, eller på andres land. De fattigstes gjestfrihet fins. De fattiges lykke også. Og en sjelden gang stor stor frihet.

Det underlige er, og det gjelder på sted etter sted, at barnet som synger med størst kraft og frihet svært ofte er det aller fattigste barnet. Kanskje dette aller fattigste barnet får mer ømhet fra mesterlæreren enn andre barn. Så kan det også hende at dette ”aller fattigste barnet” vet at det for henne eller ham ikke fins annen vei enn sangen og at det derfor er nødvendig å gi alt – for å lage seg et liv. Ingenting å miste, ingenting som kan utkonkurrere sangen..

Ta barnet med hit, hender det vi sier. For det er plass i internatet. Selv den fattigste enkemoren holder på barnet sitt. Hun som sier: jeg klarer ikke å skaffe mat, sier likevel at barnet må bli hos henne. Så blir barnet hos moren – og fortsetter å være det fattigste barnet.

Rajpur var en gang kongers sted. Nå er det navnet på et sted der jordstykkene blir mindre og mindre. Slekter som en gang eide noe har ikke mer å eie. Jeg ser dem for meg her jeg sitter og skriver. Barna av hindutradisjonen ved elven Teesta. Da vi spiste stod fire jentebarn, ett for hver ende av bordet, og laget vind for oss. Bak ryggen min stod Lyton, som hadde sunget: guru atta cena holo na. Bipashas sang, i India og andre steder. Tårene rant på meg. Noen må ha sett det, i diskresjon. Men de kunne ikke vite om Bipasha. Lyton, den vidunderlige elleveåringen, som en bairagi, en tiggerasket, hvisket svarord i ørene til, forsøkte å utlegge ordene i sangen: moron jadi ase keno eisangsare. Hvorfor skal vi streve her i verden hvis (siden) vi skal dø. Hva skulle elleveåringen, eller femteklassingen, svare. Og jeg kunne bare si at du ikke kan vite dette nå. Om to år, om fem år; kanskje da.

Jeg vet jo ikke dette. Jeg kan bare vite at jeg ikke vet dette. Hjertet kan vite det jeg ikke vet.

Det kan hende at disse familiene, der barn, mødre og naboer som for noen timers lykkes skyld hadde stuet seg sammen, bevarer et spedt minne om en annen verdighet, før elven rev vekk livsgrunnlaget. Alle vil ha det lille vi kan dele med dem. Slik fred får ikke dette arbeidet andre steder. Misunnelsesspøkelser herjer fremdeles her og der. Og der de ikke herjer, kan det være utlegningen av muslimsk lære som formørker.

Misunnelsen bøyer seg ikke for dogmatiske skillelinjer. Den er en nesten løsrevet og prinsipielt sett troløs organisme. Den vil ha det den tror andre får og det er ikke kunnskap eller lykke den ber om.

Hilsen Wera
18. juli 2012
Anandos far ringte på vegne av sønnen. Anando er tolv år. Han skulle kommet til internatet for lengst. Nabolaget har ikke villet slippe tak i ham. Han er øyestenen der. Men Anando vil komme hit for å lære. Han sier: hvor skal jeg lære, om ikke der. Han er øyestenen min også.

Faren ga sønnen røret. Snakk med maa. Anando sa: Jay guru, maa. Jeg sa: Jay guru, Anando. Si det du har på hjertet, sa jeg. Si det du, maa. Da kunne jeg bare si at jeg venter. Han sa at han også venter. Hvilken dag kommer du? 25. (juli). Nå er det eksamenstid. Kom. Hvem kommer du sammen med? Si hvem jeg skal komme sammen med. Kom med din far, kom med din mor, om du kan. Han skulle spørre. Til faren sa jeg bare at vi måtte ha omsorg for moren.

Tolvåringen må få sanne ord, nok mat, luft og lykke og åpen vei. Ingen kan vite hvor den gutten vil gå. Ingen har rett til å stanse ham. Gå, Anando, gå. Gå der du kan lære mer.

Anando fullførte turneen i India i januar. Han spiste appelsiner som et norsk barn på julaften for 50-60 år siden. Han trollbandt publikummere med kraft og konsentrasjon.

Rehana fullførte ikke turneen i India. Ikke Sharifa heller. Badshas far var døende og sønnen måtte reise tilbake hit fra Kolkata. Da reiste de to store jentene med ham.

I går kveld satt Rehana på den store sengen der jeg sover og arbeider. Tiden med Rehanas plutselige nykker og ”galskaper” er åpenbart forbi. Hun er kommet til en ny fasthet og vet hva hun vil. Hun vil fullføre videregående med solid resultat, og synge. Hun sier hun vil søke en guru og lære mer. Nilima, en av sangjentene våre, fullførte nedre del av videregående med A+ tidligere i år. Rehana har snakket med Nilima for å få vite hvilke metoder hun anvendte, for hun, Rehana, ville anvende de samme. Da Nilima svarte at hun pugget 7-8 timer hver dag, skjønte Rehana at hun ikke kunne pugge så hardt som det. 4-5 timer, kanskje.

I sangskolen i Panchogram, ”Femlandsbyen”, i går ble det klart for meg at barna får lov til å synge så lenge de klarer skolegangen. Stryker de blir adgangen til sangskolen sperret av foreldre og nabolag, og sangen blir ”den skyldige”.

Der satt Sathi, jenta som i 2005 fikk en geit, av meg kalt Sundari, den Vakre. Sundari døde 25. desember 2010. Sathi husker henne med ømhet. Fra Sundari kom mange kje. Noen ble solgt og familien kunne kjøpe et jordstykke. I går fikk jeg vite at farmoren har opprettet bankkonto og satt inn penger for Sathis fremtid.

Sathi var en uskikkelig en. Hun ville gjerne komme til internatet, men vi torte ikke ta henne imot. Det var den gangen Rehana hadde sine rykk av ”galskap”. Nå er Sathi en regelmessig student i den første sangskolen. Hun er en av de sjeldne hva sangbegavelse og hengivenhet angår.

Rehana sang lalan giti på sengen her i går kveld. Hun vil skjønne hva ordene betyr. Som: samay gele, sadhan holo na... Hva er neste sanglinje, slik spurte jeg, og prøvde å dykke med henne inn i sangen. Rehanas forslag: hvorfor lot jeg livet bare fare forbi uten å prøve å bli menneske. Mitt forslag: ingen blir menneske bare ved å være født som menneske, menneske er noe å bli.

Alt Rehana hadde sett i India i januar, det fortalte hun. Pussighetene, sannheten i noens ansikter. Om det utålelige, som bilder av nakne sadhuer på veggen i ashramen, hadde jeg hørt før. Sadhuer er jo (nesten) nakne når de ikke er i byene! Men slik nakenhet, sa Rehana, kan ikke bangladeshiske jenter skjønne, for bangladeshiske jenter prøver jo bare å holde stien sin ren...... Men, åh, som hun holdt av respekten baulene viste for det enstrengete instrumentet ektara. Den de hilser med bøyd hode, som var den en mester.

Hilsen Wera
16. juli 2012
Det er jo en dato i dag også. Regnet har ikke tatt vekk datoen. Det regner som om alt regner. Det høljer ned slik at alt annet vær blir et minne som stadig tynnes ut. Og alt annet enn været blir lite. Tynnere tynnere tynnere.

Det som er igjen er de strake rekkene av vann fra stedet vi kaller skyer. Ja skyer. Men det er ikke skyer jeg ser. En uavbrutt gråhet. Jeg ser ikke på den akkurat nå. Vinduet er blokkert av lemmer og gardiner. Det er hørselssansen som er virksom. Noen barnepuggelyder er å høre, for det er eksamenstid i puggelandet der barn ikke kan leke i lange perioder hvert år. I hvilken grad de kan leke i fastetiden, som i år faller sammen med siste del av eksamenstiden samt regntiden, det vet jeg ikke.

Åh. Nå drønner det igjen. Det er det våte elementet som blir holdt ute av tak og vegger, og slår ned uten gjenkjennbar rytmisk takt. Noen har ikke hus. De må kjenne seg redusert til regn, eller til å være regnets bytter. Enslags av-løsning. Mange har hus som bare såvidt kan kalles det. Husene oppløser seg eller må demonteres og flyttes til annet land.

To døgn på sandøyene. Istykkerslått jord. De kaller det bhanga nadi, som betyr ”knust elv”. Elv kan ikke knuses; jord kan rives vekk av vannet som eter seg gjennom den. Bhanga jami, eller bhoomi. Knust eller ”brutt” jord.

Grenda ”Den sørlige bønnens øy”, dit jeg første gang kom i den tørre årstiden, i februar 1998, på min siste dag i Bangladesh, på den siste øya som ble gjestet: der lutfattige veverkvinner som sang gamle sanger. Dette har jeg skrevet om før, i Ukjent fugl (2012) og andre mindre tekster. En av sangskolene våre er siden 2006 blitt drevet der. Kraften og motet i disse barnas stemmer er forunderlig. Syv av barna var kommet dagen før, hadde krysset to elver med båt og vasset i vann til livet, alt dette i fire-fem timer, for å komme frem. For å synge. Ikke får å få noe. Det eneste de fikk, i tillegg til å synge, var gjensynet med meg etter åtte måneder. Frydefullt. Så fikk de, selvsagt, spise. De utgjør et mobilt ”internat” ute på øya.

Vi bygde et hus av tinn, nei ikke tinn, men jeg har ikke tilgang til det norske ordet som begynner på b....blikk, må det være, ja blikk, og huset er ennå ikke fullført. Suno-Norge har små midler. Men huset må jo fullføres! Det har ikke dør. Mellom tak og vegger er det åpne luftlommer. Der synger de. De som hadde trasket og vasset lengst bor i Datbhanga, ”Knust tann”, der vi prøvde å opprette en sangskole for tre-fire år siden, men ikke klarte det. Kanskje på grunn av de ortodokse muslimene, de som følger sharia og ikke vil ha sang. Så trasker barna av sted på torsdager for å synge den dagen og helligdagen, som er fredag, og drar deretter tilbake gjennom dammene på veien og over elvene med små båter.

Elvene er tidsbegrenset. Etter regntiden blir det tørt vann igjen.

Enken Lalbanu kom med fem kokte egg til meg. Hun var i flokken av kvinner i 1998. Pakhi, lillesøsteren til Mousumi (som var med på turneen til India i januar 2012) og er cirka femten år, bortgiftet tidlig i fjor, stod plutselig i døråpningen til sanghuset med et lite barn, og jeg visste at jeg kjente henne men klarte ikke navigere i hukommelsen, så ”gift” var jentungen utseendemessig blitt, og da hun skjønte hun var gjenkjent pilte hun bort. Pakhi sa til meg: hva gavner det å sørge nå... Ja hva kunne det gavne å sørge. Pakhi som tolvåring hadde den klareste stemmen av alle. Nå har hun barn.

De har sunget meg til verdens ende før og synger meg til verdens ende (i meg) fremdeles. Bortenfor den grensen er ego ikke merkbart. Der er det bare ”oss”. Eller en bevegelse mot – hellighet. Bipasha sang om mennesket der det ikke fins forskjell mellom det ytre og det indre. Vi snakket litt om det.
Kolkata, 25. januar 2012
I går var "alle barn" samlet i Birla Academy: de fra veverlandsbyene i Nadia, de fra skolen i slummen i Chetla og de fra maleklassen i Kolkata, de fra Bangladesh. De sang og danset, og så en video om feltarbeidet her og i Bangladesh.

På sengen der jeg skriver sitter Momina med en cd i hånden. Momina er pat ctitrokar, datter i en familie der alle er folkekunstnere: de maler med jordfarger. Dvs: de malte med jordfarger før og noen få gjør det ennå. I tillegg maler de på t-skjorter, vaser og andre dekorative gjenstander. Momina drar videre til Kharagpur der det organiseres en shilpomela, en festival for folkekunstnere. Januar er måneden for festivaler. Siden blir det for varmt. Men i januar 2012 har tre årstider blandet seg: uvanlig kulde, uvanlig regn og uvanlig varme. Mor Jord straffer oss, sier mange.

3. februar
Jeg har ikke kunnet skrive brev hjem på mer enn en uke. Hvert minutt har vært i bruk på praktisk og organisatorisk vis. Barn og musikere fra Bangladesh dro med toget tilbake i forgårs. Vi fulgte dem til Sealdah Station. Med dem til India/Bangladesh-grensen dro Jamir og Pravash. Også reisematen var med! Det var en øm atskillelse.

Badsha, som dro tilbake for to uker siden sammen med Rehana og Sharifa, skulle møte dem på bangladeshisk side. Han har gått glipp av mye her. Men han ville ikke kunnet tatt det imot. Dette har vi forstått: akkurat nå er hjertet og bevisstheten hans et annet sted. Også derfor dro alle med tungt sinn av sted. For hva og hvem ville ta dem imot der, i Burimari.... og i Rødperletoget, hvor Arshi nagar har hatt hovedsete i mer enn tre år.

Jeg skriver ikke mer om dette. I alle menneskeliv kommer det tider for ny besinnelse og, kanskje, nye beslutninger. Det kan komme tider med store store sjokk.

De fra Bangladesh har gitt mye her, de har sett, hørt og lært mye. De har knyttet mange til seg, de har latt folk i Vest-Bengal få erfare at "jordsang" og hjertesang fremdeles synges i bengalske trakter. Ikke alle jukser. For de har virkelig ikke jukset, og slett ikke solgt seg. De har sunget og spilt uten ekstraeffekter.

Anando er igjen her. Han ble grundig undersøkt i Ramakrishna Mission Hospital 31. januar. Før det var vi i landsbyer i Bardhaman. Anando, undersbarnet vårt, er uten tvil sykelig eller syk. Noen tenker blindtarm; jeg tenker langtidseffekt av tyfoidfeber mm. Selvsagt kan det dreie seg om et lite livs underernæring. I løpet av fire-fem timer, i kø etter kø, fire personer fordelt på tre køer, ble blodtest før og etter næringsinntak, røntgen av mage, tb-undersøkelse, som jeg kjenner igjen fra barndommen, avføringsprøve mm utført. I dag kommer de første prøveresultatene.

Anandos visum utløper 25. februar. Elleveåringen vet at det som, rent medisinsk sett, er gjort for ham her ikke ville kunnet bli gjort i Bangladesh; ikke om han hadde hatt penger engang. I hvert fall ikke så fort. Han sitter med sangboken sin og øver seg på dotaraen, strengeinstrumentet kjøpt til faren. Den gode faren til Anando fikk i går vite at han får dotara fra India. Han skal ha utstedt et stort gledesrop i telefonen, på arabisk. Da var ikke jeg der. Jeg drar om halvannet døgn. Andre må ta seg av Anando. Han får se flyplassen når han følger meg dit. Den som reiser lærer, sa Anando - som rett som det er har spydd ut av bilvinduet.

I går vandret han og jeg til markedet i Kalighat. Vi kjøpte halud, gurkemeie. Jeg har drukket presset gurkemeie i dag. Det er visstnok det beste en kan nære kroppen med. Jeg kan likesom merke den lyse kraften fra gurkemeie i meg.

Hilsen Wera

Ps: Binod og Ritupurna har arbeidet med reiseregnskapet som skal revideres for Rikskonsertene i det meste av tre døgn, selvsagt brutt opp av andre plikter.
Kolkata, 21.-22. januar 2012
De fleste barna og musikerne sover. Anando er ennå ikke kommet for å si jay guru, ma og forsyne seg med en skje av den ajurvediske styrkemedisinen. Ripon spiser to skjeeer glucose D blandet i vann hver dag. De hule kinnene blir igjen ”fylte” kinn. Vidunderlige Ripon som villig utfører enhver tjeneste og synger med uant kraft.

I går sang de i Sanskriti Hall Bardhaman, på et rødt fløyelsdekket podium; forhenget ble trukket fra i den gigantiske salen. Fordi dette er en måned for bryllup, var salen slett ikke full. Men barna sang som de aldri før har sunget: som verdige mennesker med ”alt” å gi. De fikk souvenirer fra Bardhaman og hver sin blomsterbukett, og da hvilerommet – etter konserten – plutselig ble fylt med hvite og blå ballonger, da var de simpelthen begeistrete barn som gjorde oppblåste ballonger til små bærbare. Ta dem med til Bangladesh, sa jeg. Blås dem ikke opp på kontoret i Kolkata. De sang i bilen, de tre-fire timene fra Kolkata. Vi kom ”hjem” ca 2.a.m.

22. januar
Konsentrasjonspunktet nå er opptredenen i Birla Academy, 24. januar kl 5 p.m. Det er et prestisjefylt auditorium. Barna som lærer å tegne og male her i Kolkata-kontoret skal synge en rabindra sangeet om ”øst” og ”vest”, østlig Bengal og vestlig Bengal, i auditoriet. De kom til maleklasse i går. De malte Stort Tre og øvde inn sangen sin et titalls ganger, med stor konsentrasjon. En mildt hjerneskadd gutt var der med moren sin. Da Bipasha og Anando (fra Bangladesh) ga sin sang, var kontorrommet absolutt fylt.

Vi må forlate dette kontoret snart. Det utleieren ønsker seg kan vi ikke gi. Det blir et tap. For barna, ikke minst. Arbeidet i Kolkata har vært og er vanskelig. Barna er ikke vanskelige. De voksnes ”mentalitet” samt delstatens byråkrati er vanskelig. Binod snakket med ”the legal advisor” i går; den godt voksne advokaten har fulgt the Missionaries of Charities i mange mange år. Vi er et pust i sivet. Advokaten tar oss alvorlig.

Anando, Ripon og jeg dro med t-banen for å levere invitasjonsbrev (til 24. januar) i Music World og Oxford Bookstore før malerklassen. Vi drakk fersk-presset appelsinjuice i veikanten og gikk helt inn til the Manager i Oxford Bookstore. Det var et hutrende A/C-rom, nå i januar. (Januar: regn, superkaldt og nå: begynnende vår, årstidene lar seg ikke skille fra hverandre mer.) I Music World dukket to koreanere fra Jay Deb-festivalen opp. De ville gjerne kommet til Birla Academy 24. Januar, men skulle dra til Goa samme kveld! Vi fant en lemlestet kråke som Ripon flyttet fra fortau til jord og O.P.Gautam fra Rajasthan-emporiet, det som må stenges på grunn av avdekket underslag, kom plutselig imot oss i Park Street. Den fromme mannen som gråter over underslaget og butikken som ikke lenger er butikk.

Utenfor vinduet mitt i fjerde etasje blir et tre kvestet av ukjente grunner. Jeg åpnet verandadøren og så en mann i arbeid. Da torte jeg ikke ytre en lyd av frykt for å skremme ham. Dette treet er ikke stort og sterkt. Det er kråkenes tre. Klokken er 7 søndag morgen og shyama sangeet, fromhetssanger til Ma Kali, lyder fra høyttalere i hele nabolaget.

Om et par timer drar Bipin, fløytisten, Sujan, trommeslageren, og Narayan, dotara-spilleren fra Bangladesh og jeg til EarthCare Boookstore for å lytte til klassisk indisk bambusfløyte. Binod, Bidula og Ashoka arbeider videre med å forberede Birla Academy, 24. januar. Scenen skal dekoreres, gjestene skal mottas med respekt, lydanlegget er visstnok svært godt. Arbeidet vårt skal vises med bilder og tekst.

Om jeg kan, drar jeg til Kumartuli, der Saraswati-figurer blir laget i leire, senere i dag. Med ett, kanskje to barn fra Bangladesh.

Hilsen Wera
Kolkata, 20. januar 2012
Bipasha, elleve år, er et forunderlig barn. Der blomstene er der er hun. Jeg kjøpte en stor brosjyre med tegninger av blomster og navn på engelsk og bengali; den henger i kontoret her. Yndlingsblomsten er solsikke. ”Yndlingssangen” hennes er, kanskje, ”Gud, om du bare kommer”. I går, under en konferanse for statstjenestemenn, de med grå hår, hennafarget eller vanlig, de hardt-arbeidende og ”politiserte” hodene, for dem sang Bipasha sin hjertesang, foran store bilder av Rabindranath Tagore og Swami Vivekananada. Det var ikke hennes sang ”de grå” ville ha; det var sanger av lettere og mer rytmisk salg. Likevel tror jeg det er Bipasha de vil huske lenge.

Vi spiste i et stort telt for konferansens deltagere. Ripon er blitt mager etter hard diaré under Jay Deb-festivalen. (Den ble stoppet med Imodium medbrakt fra Norge). Spis, Ripon, spis. Jeg har aldri sett et ansikt bli magert så fort. Ripon har spist i internatet achin pakhi i tre år; like full er han mager. Etter diareen, nesten hulkinnet. Unggutten klager ikke. Heller ikke Bipasha klager. Anando klager ikke om han blir bilsyk engang. Han spyr i veikanten, drikker vann – og synger når det er hans tur.

Badshas far er døende. Mye er blitt omkalfatret av den grunn. Døden er stor for alle. Det er viktig å se den døende og døde. Jeg har skrevet om dette for lenge siden. Jeg fikk følge min mor helt ut. Det ble til fred. Jeg fulgte henne ikke foran alles øyne. Som meg selv, den ”villfarne” datteren som aldri hadde gjort det forventede, slik fulgte jeg henne som jeg var kommet til verden ved og hos. Å følge den døende var ingen ulykke. Det var en stor stor enkelhet.

Når den døende er langt borte, blir følelses- og samvittighetslandskapet annerledes. Derfor sa jeg til gråtende Badsha: jeg vet hva jeg ville gjort. Det jeg ville gjort, kan jeg ikke pålegge deg. Må du reise, da må du reise. Reisen til Siliguri og fra Siliguri til Lalmonirhat er lang og strabasiøs. Kanskje vil han dø mens du reiser. Men du vil alltid vite at du da har reist for å se ham som ikke lenger kan si noe til deg. Badshas far, freedom fighter fra 1971, en mann med stort og vist hjerte, en som har fulgt Arshi nagar med innsikt og velsignelser helt fra begynnelsen, forlater nå den synlige verden.

Vi visste at dette kunne skje under turneen i India. Jeg ga (egne) penger til Badsha for at jordstykket faren ville gi ham kunne bli registrert på ordentlig vis – i tide. Kanskje trodde jeg da at Badsha hadde sagt alle sine ord til faren og hørt alle farens ord. Han har jo det. Så måtte han likevel dra i går. For sin sjels skyld, for sin kones skyld. Og, ikke minst, for ikke å bli dømt av et ubarmhjertig samfunn for å ha valgt sangen (i utlandet) fremfor religionens påbud hva den døde gjelder. Og spesielt far/sønn.

Vi som er her drar til Bardhaman i dag. Vi skal opptre i Sanskriti Bhaban. Det er antagelig svært ærefullt. Sujan, min kjære sanger med dhol, stor tromme, vil måtte ”fylle Badshas sko”.

Bipasha gråter bare når hun er sulten. Hun gråt i går. Puspo, som lager maten her, har en fryktelig tannpine med infeksjon. Tannen skal trekkes men kan ikke trekkes på grunn av infeksjonen. Puspa er halvt ufør. Maten kommer slett ikke alltid når den skal. Vi henter den av og til utenfra. Bipasha synger når hun har spist. Hun sang etter opptreden med medfølgende måltid i bilen i går. Det var vidunderlig. Det var utenfor tankens grenser.

Hilsen Wera
Kolkata, 18. januar 2012
Vi har vært her i ti dager nå. Tolv bangladeshere fra ”Suno/Arshi Nagar”, barn, ungdommer, voksne musikere. Fem ganger har de opptrådt til nå: i veverdistriktet Nadia, i Kolkata og under Jay Deb-festivalen i Kenduli, der jeg for tyve år siden fikk ”et lys” i meg som sa: dette er adressen din. Det er i Kenduli bauler og titusener av pilegrimer kommer sammen hvert år under makar sankranti, ved elven Ajay.

I Kenduli har vi bodd i kalde små rom, strå og leire, i kald indisk vinter og spist på salblad sydd sammen av stammefolk i nærheten. Tre dager på rad har ”sunobarna” opptrådt. Fattigfolk, ikke-fattige folk fra Kolkata, utlendinger og mediefolk har vært vitne til alt. Tusener har hørt alvorlige barn synge sanger som sjelden er å høre i indisk Bengal; ikke minst sanger av mystiker-poeten Lalan Fakir.

Jeg har ikke kunne gi meg hen til sangen i Kenduli slik jeg har kunnet før. Pliktene har vært for mange. Alle de tolv fra Bangladesh har vært syke eller småsyke og jeg har fungert som grasrotlege. Nesespray, menthol, smertebalsam, sårrens, hodemassasje, Imodin til en som må ha spist noe ikke-rent fra en matbod under festivalen.

Jeg kunne skrevet mye om maten. Bangladshere som aldri før har forlatt hjemtraktene, landsbyen, regionen eller landet, vil nødig spise noe de ikke alltid har spist. Så vil de absolutt spise fisk; eller kjøtt. Ashram-mat er vegetarisk. Den er god. Hvor god den enn er, så er den, uansett, vegetarisk. Det er ikke lett å være langt hjemmefra, dvs borte fra egen mat.

Hjemlengsel til mennesker har ingen nevnt for meg. Hjemlengselen til maten er påtagelig. Bipasha på elleve har en og annen gang, i bilen, sagt at der borte, der er landsbyen min... Elleveåringen er forunderlig. Hun har virkelig aldri før sovet uten pappaen sin i nærheten. Hér er hun med på alt som er fremmed. Hun gir seg hen til blomstene og dekorerer forsete-vinduet i bilen med blomster når hun kan.

I går dro Rehana og jeg med t-banen til nord-Kolkata. Vi satte oss i en rickshaw, en ”menneskekjerre”, og den unge rickshawtrekkeren satte oss av i Kumartuli, gudemakernes område i byen. Der lages leirfigurer av Saraaswati nå. Hun er kunstens og visdommens gudinne og rir på en svane. Rehana, født på en øy i Brahmaputra, jentungen som sang meg inn til seg i 2002, har nå vandret mellom leirfigurer i gudinnemakerområdet og spist reker og ris i restauranten ”Kamla” der seks bord er reservert kvinner. Vi kjøpte smertebalsam og ajurvedisk hostesaft i en sjappe der jeg har handlet før. Innehaveren ble invitert til konserten i Birla Academy 24. januar. Det er den eneste konserten EarthCare with Art, den lille organisasjonen i Kolkata, er helt ansvarlig for. (For å avholde den må vi betale skatt til Landbruksministeriet! Det er ikke lett å begripe seg på kulturbyråkratiet i Vest Bengal.)

Rehana og jeg dro med den gamle skranglende trikken til Lal Bazar, satt noen minutter i Sacred Heart Church i Lenin Sarani. Jesus er profeten vår, sa Rehana. Jeg ser at moren hans gråter, for sønnen hennes blir drept. Jeg må lære om dette, sa ungjenta. Etter et besøk i Harico-butikken, for kameraer og mobiltelefoner, der jeg kjøpte et Sony-videokamera for konsertopptakenes skyld, dro vi tilbake med t-banen.

Komiteen for Green Peace-skolen i en ”bustee” i Chetla, ikke langt herifra, vil gjerne ha opptreden av ”sunobarna” hos seg. På dagen for saraswati-festen 28. januar, kan hende. Om morgenen skal Saraswati feires. Og i skumringen: sang fra Bangladesh.

Hilsen Wera
3. januar 2012
De sier det er kaldt og vil helst krype sammen under en dyne. Ja, dyner fins. Jeg har ikke vekket noen i dag. De fleste her skal snart reise langt. Hvordan søvnen blir under reisen med natt-tog til Kolkata samt hele januar i indisk Bengal, på forskjellige brisker, matter, gulv, er – selvsagt – uvisst.

Nå er de hjemme. Noen sover, noen feier tunet, andre kutter opp grønnsaker. Jeg har ikke hørt skalaøvelser i dag. De pleier å kunne høres fra kontoret, når jeg leser epost om morgenen. Ja, jeg leser epost hver morgen. Små daglige rutiner lager et ”hus” i reisene mine. Jeg er svært glad for de små rutinene.

Har nettopp lest om rallyen i Budapest 1. nyttårsdag. Noe dyrebart er fremdeles bevart – unna den fordummende pengemakten – sentralt og øst i Europa. Men mørke er også bevart; fraværet av et ”landssvikoppgjør” etter 1945, for å si det slik. Denne gangen har mørket (også) et kirkelig navn. Den ungarske regjeringsmakten kaller seg for tiden ”katolsk”, og er alliert med en tungt konservativ kirke. Jeg vet ikke hva den offisielle ungarske kirkens tanke og praksis overfor den store sigøyner-minoriteten i landet er, men frykter de mektiges forakt for ”tollere og syndere”.

Om to døgn når truppen herfra grensen mellom Bangladesh og India. Det er en konstruksjon av en grense (fra 1947) som det er blitt svært vanskelig å krysse med pass og visum i orden. Kanskje er det det nye politiske styret i indisk Vest-Bengal, med Mamota Banerjee og Trinamul-partiet, som har innskjerpet visumreglene. For hvert visum må 150 USD betales som depositum. Visumsøknaden må utføres elektronisk. Elektronisk får man en dato for ”intervju”, kanskje tre-fire uker etter at søknaden ble innsendt. Det elektroniske systemet ved en av høykommisjonene brøt visstnok sammen på et gitt tidspunkt. Resten kan en tenke seg... Vår Bipasha er vissnok innvilget visum på ekstraordinært vis.

Det forrige (kommunistiske) majoritetspartiet brukte bangladeshiske innvandrere politisk, i et intrikat byttesystem. Innvandrerne ble belønnet for å stemme på CPM. Mamota Banerjee er antagelig mer sannferdig enn de fleste. Men heller ikke Vest-Bengal har vært gjennom en mental og politisk ”renselse”. Folk tenker slik de i mer enn tredve år har lært å tenke, først og fremst på egen vinning.

Rehana og Bipasha fikk nye ullgensere med høyhals i går. Second-hand. Salget av brukttøy er stort. Slik var det også i Rwanda på nittitallet. Dette må være klær gitt til nødhjelpsorganisasjoner, og ikke ment for et marked....? De to jentene strålte. Rehana: den var så billig, maa! Så billig! Badsha er en kløpper hva kjøp av klær og andre nødvendigheter angår. Også derfor kan dette arbeidet gjøres. For midlene våre er, mildt sagt, nøkterne.

Rikskonsertene har bevilget oss en fast sum for tre år. I 2012 skal instrumentparken i femten sangskoler fornyes for disse pengene. Tre nye suralay, steder for instrumentopplæring: ektara, khamak, dotara, fløyte, fiolin, esraj (?) og sitar (?) blir opprettet etter tilbakekomsten fra India. En hér, en i ”løvedreperstedet” og en i ”femlandsbyen”. Denne undervisningen blir skilt fra sangundervisningen, og tilbudt studenter som har vist utholddenhet, entusiasme og læreevne.

Anando vil lære ”alt”. Først dotara, firestrengs-instrumentet, deretter fløyte... I den improviserte engelsktimen vår i går var hans uttale best.

Hilsen Wera
31. desember 2011
GODT NYTT ÅR

Jeg sitter en smule avskjermet fra barne-og ungdomsflokken på tolv. Eksamensresultatene faller over alle de flittige. For flittige, det er disse barna. Skolegang er jo ensbetydende med et mulig godt liv. Eller: mulighet. Ikke-skole er det samme som ingenting. Nesten-sult, seksuelt misbruk, ørkesløshet.

Eksamensresultater er førstesideoppslag disse dagene. Regjeringen bestående av Awami League og støttepartier har gjort skole til en absolutt hovedsak. Barna lærer og lærer. Etterpå... etterpå, ja da kommer lediggangen. Gapet mellom det de har lært og det de så kan arbeide med er ...et juv.

Jeg satt ved datamaskinen for litt siden. Bak meg: Bipasha med det gamle heftet med hele livets sanger, hun satt der og øvet. Ark hadde løsnet fra heftet. Noen ark var forsøkt klebet fast, andre sydd sammen men så hadde tråden løsnet.

Jeg så for meg ark som falt fra hverandre på toget eller i bilen på den lange reisen til og i India. Bipashas gamle sangbok kunne blitt et filmisk tema. Den er et praktisk tema. Kan og skal den gamle repareres, eller må alle sangene skrives inn på nytt? Jeg kan skrive dem! sier Sharifa med ett. Sharifa er villig til å utføre alt som er vanskelig og reparere alt som kan repares, knekke halsen på høner, plukke løk, rense løk, dele seng med nykommere....

I går besøkte vi Khulsum og den nyfødte. Jeg ga barnet navnet Aisha; hun hadde for lengst et langt navn! Mange barn har to navn, sa Rehana forstandig. Khulsum giftet seg med naboen da hun ikke var mer enn fjorten. Nå har hun barnet. Hun sa hun var lykkelig. I rommet der de tre holder til var det ingenting annet enn en sengebrisk og et myggnett å se. Khulsum hadde ønsket seg en sari fra meg. Hun fikk sarien. Hun ammet og rørte ikke ved sarien. Hele grenda hadde stimlet sammen om oss. Jeg har alltid publikum. Amena, lillesøsteren til Khulsum, bor for lengst i internatet Ukjent fugl. Det er hun som røpet Khulsums ønske om en sari.

Fra Khulsum til skogholtet der Rehanas ”slektninger” bor. Lillesøsteren Shahnawaz er vakker. Hun ønsker seg ikke annet enn skole og sang. Og når hun er ferdig med skolegang, da ønsker hun seg ”chakri”. Det betyr fast arbeid. Moren bekymrer seg slik hun antagelig alltid har bekymret seg, bare litt mindre enn før. Huset de bor i er, formelt sett, Rehanas. Vil Rehana kaste dem ut? Og hva om Tara Miah, storebroren, gifter seg og svigerdatteren ikke tar vare på henne...

Hit, til sentret i småbyen, var Anandos mor og far kommet fra sandøya; moren for første gang. Nå er folket ditt kommet, sa jeg til Anando. Ma, ikke si det slik, sa Anando. Kall dem ”slektningene mine” slik Rehanas mor og søsken er! Den skarpsynte gutten vet mer enn de fleste voksne. I dag tidlig viste han meg de nye skoene sine, india-skoene. Skolesko! sa Anando. Men på scenen, der skal han synge barbeint.

Hilsen Wera
29. desember 2011
Det er romjul i Europa. I mange år var romjulen, for meg, en stor ”rommelig” tid, uten tidspunktregime, åpent for samtaler, plutselige dikt, langsom tekst. De siste årene har jeg vært i Bengal i denne årstiden. Romjulen er ikke merkbar her. Jul ble feiret med ”sanggaver”, nyttår blir kanskje feiret – selv om bengalsk nyttår har et annet kalendertidspunkt: 15. april.

I går kom de første ni passene med fullførte viseringer. Bipashas pass er ennå ikke kommet hit. Vi kjenner passnummeret og har søkt om visum fra Indian High Commission i Rajshahi, distriktshovedstaden, tyve-tredve mil borte. Tanken er å dra dit sammen med Bipasha. Ikke engang en absolutt lovlydig statsfunksjonær kan si nei til denne jentas sang, slik har jeg tenkt og slik tenker jeg.

Bipasha i grønnsaksåkeren, Bipasha som lærer vanskelige skalaer der hun sitter og blir undervist ved harmoniumet. Hun hører, skjønner og utfører i samme sekund. I løpet av få dager er ektaraen blitt hennes. Ingen lett øvelse for andre syngende barn å ha en Bipasha i flokken. Hun er yngst, inntagende, utraumatisert – og særdeles begavet.

I Kenduli blir det laget leirhytter for oss alle. Først var tanken: leirhytte for jentene. Selv om jentene alltid er i faresonen, på en radikalt annerledes måte enn guttene, skal også guttene beskyttes. Nå blir det laget ”hus” for alle. Jeg snakket med Sadhan Bairagya på telefon i går. Binod fra Kolkata var med ham i Kenduli: pilegrimsstedet ved Ajay, den nesten uttørkede elven. Det er der de tolv herfra skal spille og synge 13.-16. januar. De skal opptre andre steder også. Kenduli er det viktigste stedet.

I dag skal jeg filme flokken i et skogholt med gamle banyantrær noen kilometer herifra. Kl 10 ved banyantreet: slik ble det sagt. Alle ting blir alltid forsinket, det er middagslys og himmelen altfor blå. De skal synge mellom trærne og fortelle om ”drømmen om India”. Kanskje fins det ingen drøm om India, kanskje fins det ingen forutsetninger for å ”drømme” om India.

30. desember
Det ble filmet i går. Jeg lette etter bevegelig lys. Vi la ut et teppe for instrumentene ved foten av et kolossalt banyantre. Anandos pass ble lagt på teppet. Passene her: ikke bare behøves et passbilde på den første siden, som i det norske passet. To passbilder i viseringen!

Barna og de unge vet rent teknisk hva et pass er. Den politiske betydningen kjenner de selvsagt ikke. Heller ikke hva ”papirløshet” kan tenkes å være.

Folk fra de nærmeste husene stimlet sammen, fra veien kom det flere og flere. Plutselig kan det ha stått to hundre mennesker, et flertall barn, langs stien. Og en ”lalan” (Lalan fakir) dukket opp. En langhåra mann med hvit fillete t-skjorte og lungi, han kom fra elvebredden eller åkeren. Han ble sittende ved samme banyantre-stamme som oss. Stedet heter Morasroti. Det betyr uttørket elvestrøm. Det fins ikke srot, understrøm, i elven mer. Jeg vet ikke hvordan elvestrøm dør. Stedsnavnene her er store; de er et studium verd.

For Bipashas visering er det visstnok dukket opp en byråkratisk ”understrøm”. For Bipasha er det nå utenkelig at hun ikke skal få reise til India.

Hilsen Wera
26. desember 2011
Jeg hadde skrevet et ”julebrev”. Det forsvant fra datamaskinen. Dette er et brev etter jul. Jul heter ”den store dagen” på bengali. Julaften og ”den store dagen” ble feiret med lys, blomster, røkelse, sang. På julaften var vi alene. Vi, dvs de som bor her, Badshas familie, jentene og guttene i internatet, og de tre andre barna som skal reise til India og nå bor her i to uker for en grundig gjennomgang av rytme, melodi, ordforståelse og uttale – før mange opptredener i og utenfor Kolkata.

Julaften sang hvert av barna sin kjæreste sang. Til barnet i krybben, tenkte jeg. Men jeg sa det ikke. De fikk hver sin store skrivebok. Skriv dagbok, livshistorie, dikt, sanger. De som drar til India skal skrive, de som blir værende her skal også skrive.

Noen har begynt å skrive. Mousumi sier hun vil begynne når vi setter oss i bilen på vei til india-grensen. Anando og Ripon har begynt. Sharifa har skrevet datoen 24. desember. Rehana har skrevet navnet sitt.

I går kunne vi – etter ni-ti dager med tåke – se sol. Alle vasket tøy med iver eller ble sittende og ”spise sol” i den spede varmen. Å ikke se sol nord for polarsirkelen er en slags konstant tyngde. Å ikke se sol på grunn av tåke er knugende. Det har virkelig vært kaldt her. Og, som du vet, ingen innevarme. Glødende kull i et lite beger av og til. For hendenes eller føttenes skyld.

27. desember
I går snakket jeg med alle barna, minus Ripon som var på et kort hjemmebesøk, enkeltvis. Bipasha er elleve år. Hun har en særegen kraft. Familien hennes er ikke lutfattig. Fattige er alle. Bipasha kunne fortelle om sin engstelse angående reisen: at andre skulle misunne henne når hun sang, fordi hun sang godt. Hvis noen sårer meg da, skal jeg ikke slå tilbake, sa Bipasha. Ma, dere må lage en liste over hvem som skal synge hvilken sang på hvilken scene, slik fortsatte hun. Og den første sangen jeg vil synge i India er jadi eso thake dayal... Gud, om du bare kommer og blir her.

Amena, som ikke skal reise til India, fortalte hele livshistorien sin, i små detaljer, også om storesøsteren Khulsum som ble giftet bort tross morens store anstrengelser for å holde henne og Amena, som nå bor i internatet, på skolen og i sangskolen. Med rituelle ord uttalt av en person i farsfamilien ble Khulsum giftet bort for to år siden. Hun har en liten datter nå. Hun har lite annet. Så ønsker hun seg en sari fra meg. Hun ønsker seg noe hun kan ha for alltid, og det er altså en sari... Et underlig ønske. En sari varer en kort stund om den er i bruk. Khulsum har kanskje ikke bruk for mye annet, eller ikke fantasi eller mot til å ønske seg større gaver enn en sari.

På et tidspunkt ville faren ta med seg døtrene og ”selge dem i India”. Dette sa den midterste av fem døtre, Amena, til meg. Moren forbød ham det. Faren på sin side forbød døtrene å synge, for det kunne medføre syndighet. Men selge dem ”i India”, det kunne han altså tenke seg... på et sørgelig tidspunkt i familiehistorien. Om vi skal tro barnets ord. Og det skal vi.

Det rant ord ut av Amena. Kanskje fordi tiåringen har begynt å skrive ned historien sin.

Hilsen Wera
16. desember 2011
Kuldebølge. Den rir (også) med meg. Nordmenneske som jeg er fra fødselen av, er jeg likevel ridd av den rare kulden. Den er visst ikke vanlig. Fra øverste hold oppfordres alle til å gi de som fryser varme klær. Ti celsisus-grader i Oslo er ikke kaldt. Hér er ti celsisugrader kaldt. Selvsagt ingen innevarme i disse husene. Ikke i bambushus, og heller ikke i murhus.

Jeg vet at jeg ”bor” i boken. I boken, i sangen; i boken, i sangen, osv. At det er dér jeg bor. Så ”bor” fantasien og alt jeg er i denne hutrende kroppen som antagelig mobiliserer alt sitt for å tåle denne ganske lille og nesten vanlige kulden. Jeg tenker meget få lange tanker her.

Barn. Sang, sang, sang. Det kan også bety mye at boken som skulle skrives – om hverdag, sang, tradisjon og fromhetsliv her – er ferdig skrevet, og kommer ut i mars 2012. Ingenting mer skal føyes til bokens tekst. Jeg har ikke den skrivende prosessen som jeg i fem år har hatt, i den bevisste kroppen.

Jeg håper boken kommer ut midt i mars, med tittelen Ukjent fugl. Annet bokstoff kommer ikke til meg her, i hvert fall ikke i denne borende ikke-kulde kulden, få uker før den lange reisen vår til India.

Mens jeg sov sist natt inntraff en hendelse som kanskje får konsekvenser for Rehana og Sharifa. Rehana kastet opp – over seg selv, sengen og gulvet. Sharifa tørket opp oppkastet hennes, tilkalte Badsha & Jasmin og våket over Rehana. Nå sier Rehana at hun har gjeld til Sharifa. Ja, hun har gjeld. Måtte hun skjøtte den med visdom. Slik gjeld kan ikke tilbakebetales, den kan bare gjenkjennes og huskes.

De to jentene sitter inne hos meg. Vi snakker om Bipasha, elleveåringen som kanskje reiser med oss til India og kanskje kommer for å bo i internatet etter reisen. Faren og moren ønsker dette. Faren har seks søstre som er opptatt av slektens ære: hvorfor skal en av deres egne bo i fremmedes hus. De seks søstrene og ektemennene deres, især en mektig søster og hennes mektige ektemann, kan tenkes å kutte all forbindelse med faren, hans kone og barn hvis han ikke adlyder dem. Bipashas far kan ikke gjøre det slekten ikke vil, sier Sharifa.

Jeg vet ikke hva Bipashas far kan. Jeg vet at han ønsker at datteren skal synge og at hun ikke skal bli kjøpt og solgt. For å beskytte henne vil han ”gi” henne til oss. Da Anandos far ga sønnen fra seg, var det annerledes. Ingen bakgrunnsfamilie å forholde seg til. Besluttet er besluttet: jeg gir Anando i gave. Ja, han sa det slik. I gave. Og Anando er virkelig en gave. I dag er jeg trist, for jeg glemte å holde orden på alles sko, sa Anando da vi gikk ut fra lydstudioet.

I dag: førti år siden Uavhengigheten fra Pakistan. Bengalerne feirer gjerne. Mange som sloss og kunne bli drept er fremdeles i live. Det kunne minnet om Norge 8. mai 1985, førti år etter1945. Men det var ikke da Norge ble ”nasjon”. Norge var nasjon da landet ble invadert. Da bengalerne gjorde opprør mot Pakistans overmakt, var Øst-Bengal politisk og militært forbundet med Vest-Pakistan (Pakistan). Bangladesh ble nasjon etter en blodig krig. De bengalske ”heltene” feires når det er mulig. Barna våre skal synge ved martyrmonumentet i kveld. Ute, i mørke. I denne kulden.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 10-11. desember 2011
Anando på ti år sa: jeg har et sår på tungen, kan jeg spise da? Sharifa kom inn i rommet og sa at slike sår skyldes vitaminmangel. Jeg sa: jeg åpner butikken. Dvs. vitaminboks-bagasjen. Anando fikk en boks med 200 multivitamintabletter. En om dagen, sa jeg. Og kunne se at Anando ville blitt svaksynt om han ikke hadde kunnet spise riktig og nok fra nå av. Nå har han fullført femte klasse og utdanningskostnadene vokser fra sjette klasse. Hva kunne du spise hjemme på øya? Ris, ”eggplant”, poteter. Linser? Fisk? Ikke linser, ikke fisk. Kjøtt spurte jeg ikke engang om, for jeg vet at de fattige ikke kan spise kjøtt.. Anando blir med til India. Det er en måned til. Før det må han spise!

Sharifa strever med astmalignende symptomer. Legen har foreskrevet antihistaminer. Hun har fem tabletter igjen. På en tallerken på sengen, til høyre for mac-en, ligger papayaen fra treet Sharifa plantet oppskårt.

Rehana avlegger eksamen i geografi i dag. Hun, den store globusen fra Norli Bokhandel og jeg satt med geografiboken, en forunderlig lærebok, i år. Niendeklassingene må sette seg inn i værforhold, blant annet regnmengder, ved den nordlige kysten i Europa, som Norge, Danmark, Holland; værforhold i Latvia, Estland, Litauen, Hvite Russland – og i landene nord for Middelhavet: Spania, Italia, Albania, Hellas, for ikke å nevne Korsika og Sardinia.

Jeg pekte på landenes navn på globusen, på havenes navn, Atlanterhavet & Middelhavet, og tenkte samtidig at Rehana, som for to år siden sa at hun ikke forstod seg på ”digital tid” (klokketid), selvsagt ikke kan forstå seg på globusen. For hva kan tingen globus ha med vind og vær å gjøre.


11. desember
Det er Advent. Jeg vet det, men merker det ikke, her nord i Bangladesh. Det er vinter i hele den nordlige halvkulen. Klærne tørker ikke på en time ute på buskene, som de ellers gjør. Alle sier: kaldt, det er kaldt. Det er virkelig surt. Solvarmen kommer seg ikke gjenom tåkelaget. Alt som er grønt og alle levende vesener befinner seg inntil videre utenfor solhjertet.

I forgårs var det måneformørkelse. Da satt Anando, John, som fører regnskapet og utfører andre krevende administrative gjøremål i organisasjonen Arshi Nagar, i en autorickshaw og kunne følge månens ”uttynning”. Den var stor og ble som spist opp av mørket, ble tynnere og tynnere, til det bare var en antydning rødlig lys tilbake.

I internatet satt Rehana og pugget til historieeksamen neste dag. Den dagen hadde hun vært oppe i geografi. Geografifaget ineholder også ”fysisk geografi”: årstider, havstrømmer. Og, tenkte vi: månefomørkelse. Vi ville spørre Rehana hva slik formørkelse skyldtes... Men vi glemte å spørre henne. Ség sammen etter den lange vandringen i sand og to ferder med autorickshaw, på den ene og den andre siden av elven Dharla.

Bipasha på elleve år kom med sin far fra Den sørlige bønnens øy i går. Hun blir med til India hvis pass og visum kan ordnes i løpet av måneden. Bipasha er en kraft. Mange har villet kjøpe sangen hennes. Faren har ikke villet selge den. Isteden er han blitt redd for de pågående kjøperne. Nå har han sagt han vil gi datteren fra seg til oss. Ta vare på henne; gjør menneske av henne. Internatet blir fullt. Det kan komme ett jentebarn til. Kanskje Rehanas yngre søster, Shahnawaz. Hvis Rehana kan være mot henne som hun er mot de andre yngre jentene: Anna, Amena – og Bipasha.

Rehana er sin egen. Hun har en egen sone her. Galenskapenen hennes er sterkt redusert. Men hun er ikke i stand til å holde av Sharifa som sin egen. De to store jentene er fremdeles fremmede for hverandre. De er hverandres prøvelse og ”eksamen”. Kanskje er dette alt vi kan be om: at de ikke skader hverandre.

Rehana sier: det hender jeg tenker at jeg skal slippe tak i alt og bli baul, følge en guru og følge sangen og ikke eie noe annet i verden. Da tenker også jeg: kanskje blir hun baul. I så fall behøver hun en guru og en mannlig partner. Men hvor skulle hun være baul? I dette landet, eller i nabolandet? Som baul ville hun være utsatt for alle slags ”formørkelser”, langt borte fra storebroren, Badsha; han som har reddet henne. Og langt borte fra livsstrukturer som har holdt henne oppe i flere år, etter den harde barndommen.

For Sharifa er det klart at hun vil studere i mange år. Sanskriti, sier hun. Språkkunnskap og folkesangens historie. Sharifa vil tjene Arshi Nagar.

I India vil begge to få se seg selv i de andres øyne.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 6. desember 2011
Enda en gang her, skrivende, på den store sengen som er ”min” en måned eller to i året. Vi overlevde trafikkkaoset i Dhaka i går, og likeledes førtimils-reisen i mørke til byen nord i Bangladesh, over broer, i tåke.

Det nye jordstykket dyrkes. Det var nødvendig å kjøpe det, i juli i år, for å beskytte organisasjonen, lydstudioet og internatet mot folk som ellers ville kjøpt jordstykket og forstyrret oss, kanskje ødelagt, betraktelig. Som jeg har skrevet mange ganger før, fins det folk her som ikke vil ha sang.

Nå vokser spinat, tomater, løk, poteter, hvitløk på jordstykket utenfor porten. Kanskje blir det en gang bygd et hus for aldrende sangere der; kanskje vil jordstykket vedbli å være et jordstykke som dyrkes. Det gavner oss alle. Det gavner især Badsha. Han får hvile der ingefær og hvitløk gror. Etter krevende arbeid med formaliteter og byråkrati samt påkjenningene knyttet til seks hundre barn, samt mer eller mindre ustyrlige misunnelser eller konflikter ute i landsbyene, eller i internatet, kan han luke, eller bare kjenne jord. Det er helbredende som søvn.

Rehana pugger til matteeksamen i morgen, andre pugger til andre eksamener. Sharifa er ferdig med eksamen i åttende og har nettopp fortalt meg hvor hun ønsker å gå i verden. Hun vil synge, og være nær Arshi Nagar, der arbeidet pågår for mer enn fem-seks hundre barn nå. Hun vet hun behøver guru. Hun vet også at slik guru ikke fins i dette området. Badsha er den viktigste sangguruen hennes. Sharifa er et forbløffende menneskebarn. Jeg håper å få følge henne lenge. Men jeg kan ikke lære henne det bare en baul-guru kan lære henne.

Sharifa reiser med truppen til India. Kanskje vil Sadhan Baba og Maki Kazumi kunne følge henne enda lenger inn, i en annen dimensjon av sangen.

Flere og flere barn i distriktet vårt vil synge. Hva er det de ønsker seg, slik spurte jeg Badsha i går. Ma, de ønsker å lære å synge og de ønsker selve ”følelsen”, svarte han.

I nabolag der hinduene er i flertall er sanggleden tydeligst. Arshi Nagar er blitt en”adresse” for hinduer i denne nordfolden i landet. I Arshi Nagar slipper hinduene å være minoritet og kan være menesker som synger idet de ber eller ber idet de synger, og søker ”hjertets menneske” slik. Jentene her tør ikke å si egne ord. De har ikke lært at de har egen stemme og egne ord. De tør antagelig å si mer til meg enn til men som er naboer. Jeg reiser bort igjen, og jeg har ingenting med ekteskapsstrategiene til foreldrene å gjøre.

En trist nyhet, sa Badsha i bilen fra Dhaka. Pakhi er giftet bort. Pakhi ble tatt ut av sangskolen for halvannet år siden. For å passe på småsøstrene, ble det sagt. Pakhi kan være tretten år.

Hilsen Wera
Kolkata, 1. desember 2011
Nå vet jeg mer om formuesbeskatning i Kolkata. En må skatte ekstra for sydvendte hus og for hus ved brede veier, nær offentlige transportmidler som t-banen. Jeg bor i et slikt hus. Sakuntala sørger for å betale den kvartalsvise skatten, som er høy her på grunn av ”sydvendtheten”. Mer lys, mer luft; mer skatt. Derfor er husleien ikke lav.

Jeg skulle reist til Dhaka på søndag. Plutselig melding fra Badsha, han som koordinerer sunoarbeidet. Ma, det er erklært generalstreik på søndag, du må komme på mandag isteden. Han som aldri har reist med fly tenkte øyensynlig ikke på at billetter ikke alltid kan omgjøres; han visste at vi har et møte med Den norske Ambassadøren til Bangladesh på mandag. Derfor: ma, kom på mandag isteden!

Hennaen var vasket ut av håret, Binod satt med budsjettarbeidet for turneen i januar, ekstra tallerkener, ulltepper, stort telt, bensin til to biler, mat, invitasjoner, leie av scener, samt titalls av erklæringer til Brannvesen, Politi, politiske myndigheter mm. Rett til Jet Airways-kontoret i Park Street, nå kalt Mother Teresa Sarani. Enda en svær demonstrasjon i byen, lenin-plakater, i regi av SUCI (Communist). Lærere i demonstrasjon mot eksamen for barn opp til 8. klasse. Indiske bengalere er virkelig kyndige hva partipolitiske manifestasjoner angår, minst én daglig. Trafikken var snegleaktig. En skummel lukeparkering, og jeg ut av bilen til et stappfullt kontor, der én kunde var klar over generalstreiken, men ikke de billettansvarlige. Generalstreik inngår ikke i flyselskapets ansvarsområde. Av en eller annen grunn ble et sete klarert for meg, uten ekstra omkostninger.

Det er opposisjonspartiet, BNP, Bangladesh Nationalist Party, som har erklært generalstreik, kanskje for å gjøre regjeringens arbeid enda mer besværlig. Selvfølgelig skal regjeringen-som-er styrtes.

Blir Awami League-partiets regjering styrtet vil arbeidet for sangen bli mer besværlig, jentenes bevegelsesrom antagelig redusert og friheten til i enkelhet å være hindu-og-muslim sammen innskrenket.

Jeg tenker: det er godt at vi ikke på forhånd kjenner konsekvensene av det vi påtar oss av arbeid. Å organisere en 28-dagers turné for tolv barn & voksne ”fra utlandet” i en byråkratisert delstat, og dét med svært begrensede økonomiske midler, er – for å si det mildt – krevende. Jeg skulle gjerne slippe å tenke på penger, datoer, viseringer, polititillatelser mm. Jeg må tenke på dette.

Ville så gjerne skrive. Fotografere. Ja, filme. Og bare rusle, eller hva var det han sa, poeten fra Son, bare sitte og se ut i været. Kope, det kalte han det. Når jeg blir gammel, da. Jeg er jo gammel. Jeg blir yngre her.

I går trasket vi syv-åtte kilometer, den vidunderlig fromme, skarpsynte og uutdannede Jamir og jeg; vi fotograferte og kjøpte klær, til musikerne (mennene) denne gangen. Klær til jentene er allerede innkjøpt. Jeg kjøpte sandelolje, dyr og sjelden; litt roseolje også. Kanskje kjøpte jeg roseolje i Bombay i 1980, da jeg reiste tre måneder i India. Duften minner meg om den reisen. Og rosevann, som brukes i sorbot, til å dynke klær, til godsmak i kaker, til å rense hud. Til velsignelser.

På søndag inntraff en underlighet. Et gjensyn med Chris, gandhi-disippel, som i flere år hadde bodd i en dalit-landsby i Tanjavore, i Sør-India, men høsten 1976, da jeg første gang kom til Kolkata, var i India. Hun bodde i et hus for og med psykisk utviklingshemmede, noe også jeg gjorde i Oslo (Mariahuset) i 1976. For ti dager siden kom det over meg et ønske om å gjenfinne Asha Niketan, inne på området for the Missionaries of Charity. Der fikk jeg vite at Chris, som bor i Skottland nå, var i nærheten av Kolkata frem til 2. desember. Jeg etterlot meg et visittkort med lokalt telefonnummer. Hun ringte og på søndag dro vi dit. Chris i blå sari, som i 1976. En gang hadde jeg sett henne igjen, siden 1980: i London i 2001.

Landsbyen der hun bodde i Tanjavore, Keerungudi, var stedet der jeg ble rystet av fattige inderes gjestfrihet. Jeg var syk på leirgulvet og de samlet myntene de så å si ikke hadde, og kjøpte grønnsaker de kokte for meg. Keerungudi er et navn i livsskjebnen min. Så også Chris. Og med ett, i samme by: Kolkata.

Chris fikk høre mye om Rehana og de andre.

Hilsen Wera
Oslo, 19. september 2011
Jeg kom i forrige uke, fra Budapest som et ”trykksak-esel” med 500 cd-omslag, 500 teksthefter til den nye CD-en + utstillingsbilder: ett sett til Oslo og ett til Kolkata. Neste reise østover: 28. oktober.

CD-en blir lansert på sunokvelden 10. oktober. Den er proft brent i begrenset opplag. Jeg håper vi må brenne minst ett opplag til. En frukt av mange års arbeid, dette. Seks vokalister, syv musikere, lydteknikere, forfatter, oversetter, korrekturleser, grafiker, cd-brenner, offset-trykker med mer. Musiker og grafiker Csaba i Budapest sa: så rart at slike opptak er gjort i Bangladesh! Folk er jo fattige, ikke proffe, i Bangladesh, sa ungareren. Folk er fattige og veldig proffe i Bangladesh. Dette vet vi nå.

Syv barn og ungdommer, fire musikere, inkludert sanger og koordinator Badsha Alam, forbereder seg på praktiske og musikalske måter til reisen til India i januar. De fattige og veldig proffe får sitt livs første pass.

Det er de som kjenner barna og musikerne best som har valgt ut truppen. Jeg har sagt ja, og stilt spørsmål. Bare barn som har kraft til å synge for flere tusener av ganske kritiske tilhørere kan bli med. Tre av disse bor i internatet, fire i bygdene. De som ikke får være med denne gang, kan kanskje gjøre reisen en annen gang. De som reiser først, må synge bra – for at noen skal ønske å invitere andre av arshi nagars barn og musikere siden. Mousumi blir med. Dét er en stor glede. Hør CD-en og du vil skjønne det.

De som, i India, inviterer er Sadhan Das Bhairagya, Maki Kazumi og andre knyttet til ashramen moner manush, som betyr ”hjertets menneske”. YouTube har snutter med dem! Jeg sendte YouTube-innslag til Badsha. Der har de sittet, på kontoret nord i Bangladesh, og sett YouTube-innslag. Rehana var meget begeistret...

Etter 22. juli sa Rehana på telefon: "ma, hvorfor drepte dere ikke den der Breivik." Det var underlig å høre den norske morderens navn uttalt av ungjenta som nå er sytten men var åtte år den gangen moren ”ga” henne til meg, i 2002.

I august sa vår eldste mesterlærer at han hadde ett eneste ønske til i livet: å reise med oss til India. (Det meste av to dager + en natt, med bil, buss og attentimers togreise). Han er den eneste utdannede av mesterlærerne våre, en pensjonert high school teacher. Jeg dekker utgiftene mine selv, sa han. De i India kunne ikke si nei til en eldre manns siste ønske. Så nå reiser også Meher Ullah. Det blir en spesiell trupp. Programmet i India blir omfattende, med opptredener tre kvelder under Jay Deb-melaen i Birbhum, flere steder i Kolkata, i Bardhaman og sikkert mer improvisert i landsbyer i Vest Bengal, nå kalt Paschim Banga.

Suno-norge behøver at dere som har vært med siden 2004, eller fra et senere tidspunkt, fortsatt vet at vi behøver støtte – for å kunne støtte arshi nagar i Bangladesh. Suno-norge er organisert som en ”frivillig organisasjon” registrert i Brønnnøysund. Men det skaffer oss ikke penger! Arshi nagar er en vital organisasjon og vokser ”av seg selv”. Jeg holder igjen hva nye sangskoler angår. Men de eksisterende femten vokser i studentantall. 500 syngende barn, jenter og gutter, hinduer og muslimer. Til eid-al-fitr etter ramadan ble det delt ut sukker og semule til mer enn 400.
Oslo, 26. juli 2011
Dere som gjennom kortere eller lengere tid har støttet suno, har støttet, og støtter, sang. Og barn. Syngende barn, syngende gamle også. Og dét i et land langt borte. Det er bevegende for meg – som jo har sett landet og barna mange ganger – at dere som ikke har sett barna, men kanskje hørt sangen, så trofast støtter dette arbeidet.

Arbeidet som pågår i Bangladesh er vakkert. Det er også, politisk sett, vanskelig. Sangen har fiender. Jenters sang har enda flere fiender.

For tiden er regjeringen i Bangladesh sekulær. Den har, selvsagt, motstandere. De prøver å bli sterke og styrte regjeringen. I opposisjonen inngår Jamaat-e-Islami. Dét er et parti som ikke vil ha sang.

Alle som leser dette brevet er, med nødvendighet, norske. Også jég har en rar følelse av å være ”norskere” enn jeg kan huske at jeg har kjent meg noen gang før. Norsk som angrepet? Kanskje dét. Som del av en meget bred ”motstandsbevegelse”? Kanskje dét også.

Men grunnen til at dette brevet skrives akkurat nå er et ønske om å tenke suno i forhold til den norske tilstanden etter 22. juli 2011. Sammenheng der? Ja, kanskje. For det vi i suno-norge (også) gjør er å la gutter og jenter med bakgrunn i islamsk og hinduisk tradisjon bli hørt i Norge.

Helt fra Sunos begynnelse, i 2004-2005, har jeg tenkt at dette arbeidet har to hensikter: å støtte noen dér økonomisk (og ”moralsk”) og å opplyse (og indre sett berike) noen hér. Muslimske og hinduiske gutter og jenters sang hér. Ja, akkurat hér.

Jentene våre, altså de syngende suno-jentene, blir – i Bangladesh – ikke trakassert fordi de er muslimer. Både jenter og gutter, men især jenter, kan bli trakassert fordi de synger; især hvis foreldrene/vi ikke klarer å holde dem på grunnskolen. Hinduer blir aldri, qua hinduer, trakassert fordi de synger. Folk i et hindunabolag kan selvsagt, i et land med muslimsk majoritet, bli trakassert fordi de er hinduer.

Derfor dette lille brevet, en melding nærmest, akkurat nå. Det er blitt sagt mye om ”Norge” etter angrepet på regjeringskvartalet/regjeringen og massakrene av ungdommer sist fredag.

Hva hensikten enn kan ha vært med denne volden så var den i hvert fall ikke å la alle mennesker få uttrykke seg. Hensikten var ”antimuslimsk”; dette har vi hørt og lest. Så la oss virkelig høre de av hjertet fromme hinduene og muslimene i sunos midte synge – og fortsette, på vår måte, å gjøre denne sangen mulig.

info:
1) reisen (fra Bangladesh) til India i januar 2012 forberedes. 3 (4) jenter, 3 gutter, 4 musikere og jeg reiser med bil, buss og tog en natt og en dag;
2) tomt rett ved internat, lydstudio, kontor, Badshas bolig, gjesterom mm er kjøpt og vil antagelig bli brukt til de gamle sangernes – hinduers & muslimers – ashram;
3) en liste med navn på 40-50 ungdommer, flest jenter, foreligger; de behøver skolestøtte;
4) minst én av jentene våre er blitt giftet bort uten at vi kunne forhindre det;
5) cd-en med nye studioopptak skal mangfoldiggjøres, cd-hefte blir utformet og trykt, på engelsk, i Budapest! Si fra om du vet noe om cd-produksjon!
6) Si også fra om du har en spesiell sans for birøkt. Mer siden om denne drømmen!
Oslo, 28. april 2011
På telefonlinje fra Bangladesh kunne jeg nettopp høre mannen med ropert, han som sykler rundt i småbyen Lalmonirhat for å fortelle folk hva de skal gjøre, kjøpe, høre, se: Se fjernsynskanalen Baisakh kl 8.10 i kveld, roper han ut. For der synger Arshi nagars barn.

Arshi nagars barn, det er ”sunos barn”. Arshi nagar er navnet på organisasjonen for bevaring av utdøende musikktradisjoner i nord-Bangladesh.

Det er Rehana som synger og forteller livshistorien sin på fjernsyn i kveld. Om barndom på øya, om sang og skolegang i byen. Og Badsha som tekstet dette til meg, slik at jeg ringte ham og fikk høre mannen-med-ropert, er enda en gang beveget: det er jo lillesøsteren hans som synger og forteller. Hun kunne bukket under, og hun har ikke bukket under.

Lag en dvd til oss i Norge, sa jeg. Han lovet det. Pass på at hun leser lekser også, sa jeg. Og hun gjør det. Hun blir åpenbart ikke veldig forstyrret av viraken. Hverdagshendelser kan forstyrre henne langt mer enn offentlig synlighet.

Snart, altså i dag, kommer tre jenter fra ”Den sørlige bønnens øy” med båt og buss for å synge i Lydstudioet. Det skal gjøres opptak av de samme sangene og de samme stemmene som i juli i 2010. Lydstudioet er blitt oppgradert siden den gang. Lydtekniker Shamim i Dhaka, den daglige lederen Badsha og jeg ble enige om å gjøre den første cd-en vi slipper ut på markedet i Bangladesh og India (Vest-Bengal) så god som råd er. Lay-out til cd-en er laget med stor grundighet. Det blir en cd med stort teksthefte på engelsk og bengali.

Musikernes og noen utvalgte barns reise til India forberedes. De skal til baulenes Jay Deb Mela i Birbhum i Vest-Bengal i januar 2012. Nøyaktig 20 år siden første gang jeg kom dit. De vil gjerne reise mange, dvs i hvert fall fire musikere: Sujan med tromme, Narayan med dotara og ektara, Bipin med fløyte, Badsha med alt + ansvaret. Rehana, Sharifa, om hun er sterk nok til det, Anando, og kanskje Ripon. Og en eller to jenter til. Det vil bli organisert konsert(er) i Kolkata (Calcutta) også.

De må kunne synge og fremføre minst ti sanger, sier jeg. Så må de våge å synge på en stor scene og tåle å være borte fra mamma og pappa, hvis de har mamma og pappa, i cirka ti dager.

De vil gjerne at jeg skal reise med dem fra Lalmonirhat til Kolkata, dvs krysse grensen i nord og så med buss fra Siliguri til Kolkata, og derfra til Jay Deb mela. Men jeg vet ikke om bangladeshiske/indiske myndigheter tillater meg å krysse grensen andre steder enn i sør, med fly fra Dhaka.

Som om ikke alt dette var nok, synges det hele tiden i alle sangskolene i distriktet. Internat, lydstudio mm blir nymalt i lys gresskarfarge.

Hilsen Wera
Oslo, 9. april 2011
Den som kommer fra subtropisk og til nordisk lys en vårdag blir blendet. Den sensoriske tilvenningen foregår langsomt.

Årsmøte med sunokveld er avholdt, takk til alle som var med. Et samtidig ønske om å se dere alle igjen, på nytt og på nytt. Selvsagt også dere vi ikke fikk se 6. april.

I styret i suno-norge gjøres det nå svært konkrete forsøk på å skaffe ferske penger til arbeidet i Bangladesh. En vital organisasjon som Arshi Nagar kan ikke annet enn ”vokse”. Jeg holder og holder igjen. Men den vil jo vokse; så å si av seg selv. Energien er slik.

I februar ble det gjort nye studioopptak, med nytt datautstyr og nye mikrofoner, og enda en cd skal ut i løpet av 2011. Den første er ennå ikke på markedet. Grasrotposesser skjer fort; de digitale prosessene er langsommere av seg (for oss).

Fire store barneflokker har nå norske faddergrupper, utenom suno-norgebudsjettet. Takk til dere som er med på dette. En syklubb, en poesisalong, en musiker, et fond er med på norsk side. Barna (og mødrene) det gjelder får mat, skolegang og glede; de vet at de er husket.

Min og vår Rehana har konkurrert i sang, i en slags ”barns og unges kulturmønstring” i Dhaka, der Rehana ble ”nummer to” på landsbasis. Hun skal ha konkurrert med/mot to hundre tusen syngende barn i samme aldersgruppe. Hele administrasjonen, og selvsagt skolen hennes, skal markere prestasjonen i byen der hun bor. Hun er internatets eldste, og blir 17 år 20. april. Hun er mitt første barn i Bangladesh, en gang gjeterjenta på en øy i Brahmaputra. For oss som kjenner historien er prestasjonen hennes mer enn bevegende.

Anando, nå ti år, kommer antagelig til internatet etter eksamen i femte klasse i desember. Internat, kontor og lydstudio skal pusses opp. Det vurderes å bygge et lite hus for gutter på lydstudioets tak. Ripon har kampert kummerlig i to år nå. Ripon og Anando på taket vil få et vidunderlig utsyn over småbyen og Grensepolitiets leir i vest...

Boken min om hele den lange reisen, om sangtradisjonen(e) og arbeidet for å bevare sangen i nord-Bangladesh vil etter all sannsynlighet komme ut i februar 2012. Tittel: Ukjent Fugl.

Jeg reiser 28. oktober tilbake, til India, Bangladesh og India. Og vil igjen lande i Oslo 4. februar. Et utvalg av barn & musikere (kanskje åtte personer) er invitert til Kenduli-festivalen i Birbum, Vest-Bengal, 14-16. januar 2012. Det var der jeg i 1992 ble slått av det indre lynet, og visste at jeg var hjemme. Jeg skal enten reise med dem fra Bangladesh eller ta dem imot i Kolkata.

Minst tre syngende jenter, har jeg sagt. Og så Anando, da.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 17. februar 2011
Jeg kan ikke skrive det hele. Alt vokser foran øynene på meg. Det har med tiden og menneskene som ”blir gamle” i meg å gjøre. Kvinnene i Den sørlige bønnens øy fra 1998, Rehana fra 2002, Badsha og noen til fra 2004, ganske mange fra 2005 osv.

Selve prosjektet vokser. Det begynte som et ønske, et ganske så organisert ønske, om å bevare sangtradisjonene i denne regionen som inntil nylig hadde et klart flertall av hinduer. Hinduene er ikke i flertall lenger men er en sterk minoritet. I antall cirka en femtedel. Det er hinduene som gjennom århundredene har bevart sangen. I sangskolene våre kommer et flertall av barn så vel som mesterlærere fra hindutradisjonen. Bønn & sang flyter sammen i hinduenes fromhetsliv. Også hos sufiene er det slik. Men sufier/marfatier, som er innnvandrere fra sørligere regioner av landet, utgjør ikke et flertall blant muslimene. De som bærer muslimske kjennetegn utenpå, kalotter, turbaner, skjegg mm, har sterk røst, skjønt langt fra så sterk som i arabiske land eller i Pakistan.

De siste dagenes arbeid for denne gang utføres. Det henger en sliten melankoli over noen av oss, også over meg. Slitenheten skyldes studiopptakene og fire-fem dager med tyve gjester boende, sangprøver, barns lurveleven, og selve opptakene. For eget vedkommende vet jeg ikke hvilken fred eller ufred som venter meg i Kolkata. Det er et hardt indre arbeid, en helt egen eksistensiell øvelse, å bevege seg med åpen bevissthet og totale forpliktelser mellom Bangladesh, India og Europa. Jeg ber om sannhet og kraft.

”Minisangskolen” her på tunet finner sted hver fredag. Subho og Sabuj kommer syklende fra den andre siden av elven Dharla, Tajul og Uma Kanto kommer med sykkelrickshaw. Utgiftene til mat og reise dekkes av oss. Disse barna blir klassisk skalatrenet i to timer uten avbrudd av den best tenkelige mesterlæreren i denne delen av landet. De har ikke harmonium hjemme hos seg, og kan derfor ikke øve hjemme. Men for en kraft, rytme og klang i de små stemmene. Rehana var med som ”en lærer som selv lærer”.

Jeg var med under nesten hele dobbelttimen i dag. Nede ventet Sahanurs far og mor. Jeg bad for noen måneder siden om økonomisk støtte til to syngende brødre: Sahanur og Sahaalam. Den støtten er nå lovet av en sunovenn. De er fire brødre og en lillesøster. Alle de fire brødrene blir sangelever. Sahanur og Sahaalom er for lengst elever.

Sahaalam har en svært bevegende sangstemme. Men hvorfor er han så svak. Moren kunne fortelle at hun ikke ammet ham, for hun ble syk rett etter (eller før?) fødselen. Sahaalam spiser langt mindre enn de andre barna, kunne hun fortelle. Omega 3-tablettene som ikke for lengst var gitt ble gitt til Sahaalam: en om dagen. Familien har gjeld som må tilbakebetales om de skal kunne beholde huset. Gjelden ble tatt opp på grunn av morens sykdom.

Dette er et prosjekt for å bevare sangtradisjonen. Og nå skjønner vi at vi må utvide bevisstheten til også å gjelde barnas fremtid, for talentene blant barna er blitt svært tydelige gjennom det siste året. Noen er små kunstnere og ser på seg selv som det. Hva vil du bli? Kunstner, dvs sanger. Slik lyder svaret hos de fleste. Noen sier det uten ”selvbevissthet”. Et par er preget av familiens ønske om ære og kanskje penger via barnets sang.

Badsha og jeg har gjennomgått, linje for linje og ord for ord, fem av sangene fra studiopptakene. Uten dette forarbeidet blir det umulig for meg å gjendikte sangene.

Nå pugger de i internatet, noen troslære, andre matematikk eller bengali. Eller engelsk. Koranundervisningen med egen lærer er ferdig. Det er fredag. Islamlæreren kom og alle jentene la sjalet over hodet etter at de først hadde vasket hender og føtter.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 16. februar 2011
Et forunderlig og aldeles utidsmessig regn i begynnelsen av vårmåneden falgun. Det er nå kulden skulle begynne å avta. Kulden har vitterlig avtatt. Men regnet er ikke som det skulle være, eller når det skulle være. Torden. Hagl, sa Ripon, femtenåringen vår. Han er den ene utvalgte gutten som bor i internatet. Han går på skolen, synger, ber. Så tar han seg av kua Bondhu, Venn. Den gresser utenfor huset og får for øvrig høy som Ripon har kuttet opp. Om natten står den, påkledt, på verandaen til internatet. Det er Ripon som gjør rent etter Bondhu. Det hender jeg tråkker i kupiss på vei til å vekke Rehana, som sover lenger enn hun, rent digitalt sett (!), skulle sove. Sekstenåringer behøver søvn. Hun klarer så mye som er vanskelig, Rehana. Hun kan pugge halvsider med engelsk hun ikke forstår utenat. I dag sa jeg til privatlæreren til Sarifa, Rehana og Ripon at disse ungdommene er vant til å lære tekst utenat: de har jo lært sanger utenat fra de var småbarn. Heretter ønsker jeg at de skal forstå det de pugger, og ikke pugge det før de har forstått teksten. Og at de alltid skulle spørre seg selv om de virkelig har forstått.

Men de synger jo sanger de ikke forstår. Det eneste som kan begrunne det er at ”undervisning” kan komme fra sangteksten, litt etter litt.

Alle som kom langveisfra for studioopptakenes skyld er reist herifra. Anando har reist, og Anandos far. Bipasha har reist, og Bipashas far. Anandos far går på en streng vei. Han er en lalandisippel med pir i Dhaka. Han gjør det piren pålegger ham for å gå lenger og lenger innover på sufiveien. Han er ”chisti”. Det er navnet på en av de fire store sufiordnene, med base i Ajmer, Rajasthan. Det siste Anandos far sa før han dro herifra var at der de nå bor kan Anando ikke lære det han skal og kan. Det han selv ikke kunne lære ønsker han at Anando skal kunne.

Nå går Anando i femte klasse. Eksamen i femte er den første avgjørende eksamenen i skolesystemet her. Etter det: high school. Og da vil Anandos far sende sønnen sin til denne småbyen for at han skal kunne være nær oss. Da jeg hørte det kom tårene. De er ikke kommet før. Jeg er svært glad i Anando.

Anando, ca ti år, har lært av sin kloke far fra han var svært liten. Gjør det du skal når du skal. Snakk sant. I går under den lange sekvensen med studiopptak var Anando det eneste barnet som fikk sitte hos oss under alle opptakene. Anando holdt orden på alles sko og hentet vann når noen behøvde vann. Han skjønner det jeg behøver eller tenker før jeg sier det, og gjør alt jeg ber ham gjøre. Vi må ta imot ham her selv om han er gutt. Vi har jo tatt imot Ripon, og kan, tror jeg, gjøre et rom ferdig for de to guttene. Kanskje på taket av lydstudiohuset! Faren sa bare at Anando kunne bo i nærheten av oss. Han er en far som avstår fra mye. Men vi kan ikke la tiåringen bo utenfor Arshi nagar.

Shamim fra Dhaka sitter for øyeblikket og ”renser opp” i opptakene med et program som heter Steinberger Cubase (?). Vi er profesjonelt utstyrt her nå. Måtte det vare i noen år. Shamim skulle reist i dag men ville ikke reise på grunn av regnet (glatte veier), og kanskje fordi han ville rense opp i opptaksulyder før han overfører opptakene i wave-format til den eksterne harddisken min. Jeg er glad for det. Shamim ber oss se på ham som en medarbeider i Dhaka. Han vil sørge for grafisk utforming av heftet som skal følge med den første cd-utgivelsen vår. Først når den er ute, vil opptakene vi nå har gjort bli utgitt, antagelig som en dobbel-cd, med revidert introduksjonstekst. For denne gangen synger guttene også og de beste opptakene er av guttestemmer.

Jeg har en ukes tid igjen her. Budsjettet er gjennomgått. En pengesum er overført slik at arbeidet her kan utføres uten besvær frem til neste budsjettår i ngo-systemet; det begynner 1. juli. Cd-produksjon er en stor kostnad, skjønt neppe så stor som oppgradering av lydstudioet.

Jeg leter etter en ”sunovenn” som kunne tenke seg å støtte en familie i sandøy-grenda ”Den sørlige bønnen”. Faren og eldstesønnen har stukket av. Tilbake er moren, datteren Dulali, sønnen Shafikul og to småjenter som ennå ikke er elever i sangskolen vår; de blir det meget snart. Den enslige moren behøver ca 3000 taka, 250 NOK, i måneden for å sikre barnas skolegang og mat. Slik kan Dulali, cirka tolv år, slippe å bli giftet bort med det første. Moren er en sterk, from og sorgfull kvinne som vasker eller lager mat i andres hus. Hun kom gående med de to småjentene i mange kilometer for å bære frem bønnen sin.

Hilsen Wera
Lalmonirhat 14. februar 2011
Det er morgen. De som arbeider gjennom de første nattetimene sover fremdeles. Lydteknikeren sover. I går ble hver av de tre sengene i internatet ”fylt” med fem jenter. Det var et vakkert syn: Rehana og fire små. Sarifa og fire små. De små la seg uten å mukke, i klærne de hadde brukt gjennom dagen. Skiftet av klær skjer når de vasker seg. De vasker seg når det er varmt nok til det, dvs midt på dagen. Rehana hadde pugget og pugget og snek seg opp til lydstudioet der hun satt og sang da jeg kom for å si at nå var det tid for å spise og sove. Vekk meg kl 7 i morgen, sa Rehana. Kl 7 var hun våken.

Det ble ikke studioopptak i går. Lydteknikeren og assistenter dro til Rangpur for å kjøpe ny software, deriblant et FireWire-kort. Slikt fantes ikke i storbyen Rangpur. Hvorfor skulle det finnes der; ingen der behøver slikt. Så blir det sendt med ilpost fra Dhaka i løpet av dagen.

Strømbrudd. Mer enn en leter etter tannpasta. Trommelyd fra studiorommet. Morgenens øvelser pågår, i flere versjoner. Hva Ananda gjør vet jeg ikke. Ananda er cirka ti år. Anandas far er her. Han spurte meg igår om det kunne komme ’en ny Lalan’. Da svarte en annen i rommet at det først måtte komme ’en ny Siraj sai’. Siraj Sai var Lalans guru, og nevnes i de fleste signaturlinjene i lalansangene. (Se Bengalske sanger, Bokklubben 2005). Kommer en ny Siraj sai, gir jeg Ananda til ham, sa Sultan Chisti, faren. Da jeg sa at menneskene slett ikke alltid vet hvem som er hva, skjønte han det. En gang hadde han ”gjenkjent” en gammel mann, for lengst død, på Rehanas sandøy, den hvis navn betyr Mannedreper´n. Gjenkjent=gjenkjent som en med en annen form for innsikt.

Forsinkelse, altså, Fiolinmesteren er dratt tilbake til Rangpur, Fløytisten, visstnok en av de beste i landet, har et firedagers-oppdrag i Padma. Han, Bipin, er blitt en av våre. Han er ønsket av mange men ville helst sittet alene under et tre ved en dam, i meditasjon. Vi vet ikke om han velger å dra til Padma, eller å bli her. Eller kanskje: å sitte under treet.

Mer enn tyve barn venter på ”den digitale løsningen”. De synger, løper om kapp, snakker med hverandre, slipper skole og pugging, og klager ikke over den digitale forsinkelsen.

15. februar
Musikere og mesterlærere ”siler inn”. Det blir studioopptak i dag. Nytt operativsystem og Fire Wire-kort kom med courier service fra Dhaka i går. Det kom sent, for courier-bilen fikk motorstopp et steds før Bogra. En av mesterlærerne lå og snappet etter luft, i feber, i flere timer. I sykkelrickshaw ble han tatt med til legen som foreskrev et arsenal av medisiner, og selvsagt antibiotika. Vår egen lege var ikke tilgjengelig så sent på kvelden. De fleste legene her driver medisinsjapper også, og det faller åpenbart ingen, eller de færreste, inn å spørre legen om effekter og bieffekter av de foreskrevne medisinene, for ikke å si: hva de er foreskrevet for.

Etter dette: en lang lang dag i lydstudioet.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 13. februar 2011
Lydteknikeren sover fremdeles. Han klarte visstnok ikke å konfigurere datautstyret i natt. Gammelt og nytt datautstyr er, som mange vet, slett ikke alltid kompatibelt. Alt ”godtar ikke” alt.

Sangere og musikere er for lengst kommet hit. Denne gangen er sangerne barn. De yngste er åtte-ni år gamle, de eldste tretten. Noen fedre er med. En fiolinmester kom med tog fra Rangpur med fiolin og et instrument som ligner en liten sitar. Han er den eneste jeg har truffet her som bruker toget. Klangen av esraj minner om klangen av sarangi slik jeg husker denne fra 1992, da Ustad Sultan Khan fra Mumbai var i Oslo for å spille inn i ”Alt slags lys”, med Deepika. Jeg laget sanger til den cd-en.

Fordi lydteknikeren sover, vet vi ennå ikke om det kan bli opptak i dag. Om han så var våken, ville vi kanskje ikke visst det. For han vet det kan hende ikke selv. Det ville være trist å måtte sende hjem de som har reist hit langveis fra uten å ha gjennomført opptak. De som bor i nærheten er ennå ikke kommet. De var her i går under ”prøvene” og dro deretter hjem for å sove. Nå er det ca tyve personer som hver dag spiser et steds i byen. Det blir kostnader av slikt. Men oppgraderingen av et lydstudio er tidkrevende, i hvert fall her; det er kostbart også. Og om de som er kommet langveis fra igjen dro tilbake, for igjen å komme hit, ville reisekostnadene bli fordoblet. Nå treffer syngende barn andre syngende barn.

Den lille Tascam-opptaksmaskinen min kan brukes under alle kår. Om ingenting annet kan gjøres, så kan barna synge med fiolin eller esraj som akkompagnement for min lille digitale. Det blir ikke studiokvalitet av det. Men det blir ikke av den grunn dårlig.

Spennet er stort mellom det digitale og det ”magiske”. Også det magiske har sin plass i universet der jeg befinner meg. På sandøya i forrige uke ble jeg plutselig bedt om å puste inn en flaske med vann. Det ”innpustede vannet”, slik ble det forklart meg, skulle ha velsignende kraft i mitt fravær. Jeg ble totalt overrumplet av forespørselen og la flasken inn til brystet der jeg holdt den en lang stund. Den som bad meg gjøre dette var kjære Naushad fakir, guruen i Den sørlige bønnens grend. Jeg ga fra meg flasken og gikk videre i det vanliges verden.

I går, fem dager senere, ble Badsha oppringt fra Den sørlige bønnens grend. Han som ringte var hovedaktøren i det heftige angrepet på Badsha i 2008, det som medførte at Badsha ble oppsagt og måtte forlate den store organisasjonen. Han som ringte har vært med på et drapskomplott mot Badsha i flere omganger. Nå er denne mannen syk og det var han som hadde bedt Naushad fakir be meg om å velsigne vannet han nå skulle drikke i håp om tilgivelse og helbredelse.

Jeg ville skjønt lite av dette under enhver omstendighet. ”Velsignelsesflasken”, mordtruslene. Da telefonen kom, hadde jeg musikere på alle kanter og skjønte enda mindre. Hjernen arbeidet ustoppelig med å lage og skjønne bengalske setninger. Folk på sandøyene snakker et annet bengali enn det jeg har lært. Og det magiske universets språk er et annet enn hverdagens.

Hilsen Wera
Lalmonirhat 12. februar 2011
Bipasha er kommet fra Den sørlige bønnens øy. En far som hennes har jeg ikke før sett eller hørt i nord-Bangladesh. Det han sier er det han gjør. Det han sier er også det som tar vare på det andre mennesket. Et anstendig menneske, og mer enn det. Min ville og vidunderlige Badsha, den hardtarbeidende og langtseende, sa fra scenen i Raumari under festivalen/konserten 8. februar at ”han ønsket seg Bipasha”. Dvs. til internatet vårt. Da sa Bipashas far fra scenen at det virkelig var vanskelig å ta vare på fem barn. Etterpå sa jeg til faren at Bipasha hadde en mor som måtte spørres.

Nå vet jeg at moren og broren gråt da de hørte at Bipasha skulle komme hit. Og at Bipasha sa: pappa, vil du sette meg fra deg i Lalmonirhat?

Litt etter litt, sa Bipashas far til meg i går. La henne venne seg til det som er her litt etter litt. For både moren til Bipasha og jeg har bare ett ønske: at Bipasha skal synge.

Vi sang i lydstudioet i går. Bipasha ga oss en lalan-sang. Sharifa, som kjente sangen, sa: Bipasha, ordene er gale, og melodien også. Ikke ta det tungt. Jeg skal gi deg de riktige ordene. Så skrev Sharifa sangen i Bipashas sanghefte. Faren så det hele. Det var en særdeles praktisk skolering i hva som her blir gjort. Feil på feil på feil, rettelse på rettelse på rettelse.

Bipasha sang andre sanger. Dem kunne ingen rette på. Alle her skjønner at denne jenta har noe som, blant våre, bare Rehana har (hatt). Bare barn kan ha akkurat dette. I tillegg har Bipasha en mor og far som tar vare på henne og på sangen. Det har ingen av de andre. To fedre er døde, to har stukket av, en har to koner og en er absolutt kraftløs. En mor er død og de andre fem mødrene, Ripons inklusive, har ikke kraft og myndighet til å verne om barna sine.

Bipasha har aldri sovet uten moren eller faren hos seg. Vil du sove i lydstudioet hos faren og guruen din, eller hos jentene i internatet? I internatet, sa Bipasha. Jeg så henne hoppe tau, Annas tau, det Anna skal konkurrere med på skolen i morgen.

Helt til i dag har mange skoler holdt stengt på grunn av det som nå er klassifisert som Nipah-viruset. Viruset stammer fra griser(?) og er ved flaggermus-ekskreter blitt overført til frukter og daddelsaft, og deretter ved smitte fra menneske til menneske. Det heftige utbruddet ser ut til å flate ut. Fremdeles dør folk av hjernehinnebetennelsen som viruset kan føre til.

Shamim, lydingeniøren fra Dhaka, sover fremdeles i gjesterommet. Lydstudioet kan umulig være ”satt opp” ennå. Men barn og musikere kommer for opptakenes skyld fra i dag av. Bipasha først. Lengst borte fra, og først.

Men lydstudioet ble ”satt opp” i natt. Derfor har ikke Badsha stått opp ennå. Rehana sitter og spiser i splitterny skoleuniform med slips! Hun har engelskprøve i dag: en ubegripelig vanskelig tekst med ord som circumstances og rectangular.

Skole- og helsevesenet er begredelig i dette landet. Neste gang skal førstehjelpsutstyret jeg tar med meg utvides. Sinksalven ble i går gitt til Sujan, trommeslageren med sprukne hender. Sårrenseutstyr er en nødvendighet. Sharifa bruker pencillinen jeg ikke selv har hatt bruk for før. Ibufren er blitt gitt til noen få her og der. Ayurvedisk pain balm fra India er særdeles effekivt. Men alle bandasjene ligger fremdeles like hvite som før i den stoe grønne First Aid-vesken kjøpt av Linda i England.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 10. februar 2011
Jeg er sandøyjente, sa Rehana fra scenen i Raumari. Så sang hun med full kraft og bønn. De var mange barn som sang. Og de som hørte var tusener, kvinnene til høyre for scenen, mennene på alle andre kanter.

Før festivalen hadde vi tråkket et par kilometer i sand og besøkt to sangskoler med syv-åtte kilometers avstand fra hverandre. Det var i grenda kalt ”Den sørlige bønnen” at jeg, i 1998, ble fanget inn for bestandig av sangen, veven og den gamle fattigdommen.

Vevere uten land kom for flere tiår siden til Raumari fra Tangail i sør, slo seg ned der, dyrket der det var mulig å dyrke og vevde, for å si det slik, videre. I 2006 ble en sangskole (”gurugriha”) åpnet på øya der jeg aller først var blitt ”fanget”. Tre år senere ble enda en sangskole åpnet i en nabogrend. 8. februar sang barn fra begge sangskoler, samt Rehana, Sarifa og Anna fra internatet ”Ukjent fugl” på tunet der jeg nå sitter og skriver, foran titusener i Raumari. Det var da Rehana sa at også hun er ”sandøyjente”.

11. februar
Bipasha er ni-ti år. Jeg hadde ikke sett henne før da hun plutselig dukket opp foran meg første dag i Den sørlige bønnens grend. Jeg hørte sangen til Bipasha og ble forbløffet. Kraft, rytme, inderlighet; alt dette. Og en far som ikke så ut til å ville noe med henne. Alle synger hjemme hos oss, sa han. Bipasha er den yngste av fem søsken.

Jeg vet ikke om Bipasha kommer til internatet vårt. Hun er, tross alt, en inntektskilde for familien på øya. Folk som hører et kraftfullt pikebarn synge slik gir penger: ti, tyve, femti, hundre taka. Det var, ikke minst, på grunn av slike penger at Rehanas far ikke ville slippe henne fra seg. Uten Rehana ville han måttet arbeide hardt – eller stikke av.

Mange fattige fedre stikker av, kanskje også fordi de ikke orker å se barna så sultne.

Rehana forteller at hun som liten, kanskje ti, kanskje tolv år gammel, noen ganger sang med penger flagrende, festet i sikkerhetsnåler i klærne. Nå vil hun helst ikke ta i en seddel. Hun fikk syv hundre taka i Raumari og ga alt sammen til babi, brors søster: Jasmin. Ta vare på dem, du. Jasmin er alles ”bank”. Hun er selvsagt mye mer enn det.

Shamin kommer fra Dhaka i ettermiddag. Han kom for sent til nattbussen på grunn av trafikk-kork i hovedstaden i går. Shamim er lydingeniøren. Nye sangopptak skal gjøres selv om den første cd-en ikke er ferdigprodusert.

Gutter og jenter fra nesten alle sangskolene, en eller to fra hver, kommer hit for opptakenes skyld. Her skal de øve inn, synge, spise og sove. Alt dette selv om den første cd-en ennå ikke er ferdigprodusert.

Subho og Sabuj kom syklende fra sandøystedet sitt på den andre siden av Dharla i dag morges til ”gurugrihaen for de små og spesielt talentfulle”. De gjør skalaøvelser med Sujan i dette øyeblikket. Og jeg drar ut til det siste feltbesøket, til den aller første sangskolen vår i ”fem-landsbyen”.

Hilsen Wera
Lalmonirhat 5. februar 2011
Jeg fotograferer så å si bare barn som synger og en og annen olding med strengeinstrument. Det er jo dette jeg har foran øynene i time etter time. Så sitter jeg i bilen, ut til sangskolen og tilbake derifra. Før var det bak på en motorsykkel jeg satt. Men nå må organisasjonens, inklusive min, ”ære” bevares, og jeg kan ikke lenger sitte på baksetet av en motorsykkel. Alderen min nevnes sjelden.

Så er vi jo også en hel liten flokk som drar fra sangskole til sangskole. Gopal, den syngende sjåføren, han som kjører bilen vår, en beskjeden inntektskilde gjennom året, når jeg ikke er her; John, den eldste, felt- og regnskapserfarne, Shyamol, ansvarlig for den musikalske driften av sangskolene, Sujan, helt ny syngende medarbeider med spesielt ansvar for ”de minstes gurugriha”, den for små og spesielt talentfulle som kommer fra forskjellige steder og hit, samt for rytmeskoleringen av jentene i internatet (+Ripon, da) og for øvrig Shyamols nærmeste hjelper, samt Badsha; den offisielle ”direktøren”, den som vet mest om landets politiske tilstand, om jentenes totalt sårbare kår og som har størst innsikt i tradisjonskulturens historie i regionen.

I går kom Sabina hit fra den lille rønna i veikanten; hun er kommet for å bli. Fire jenter, inklusive Naushin, åtteåringen til Badsha og Jasmin, og jeg gjorde gymnastiske øvelser og alle sang deretter hver sin sang mens jeg satt på dobbeltsengen. De fikk hver sin blyant fra kunstmuseet i Budapest, med gull- eller sølvforgylt katt eller elefant, på pennehodet.

Mormoren til Anna satt på tunet da vi kom tilbake fra besøket i en ny sangskole. Hele fattigdommen satt der og ventet. Det er hun som bor i et hus uten dør der katter og hunder kommer inn på et hvilket som helst tidspunkt. Den fattige som fremdeles ønsker seg noe har ikke sloknet. Ikke legg byrden din på jentene, sa jeg. Jeg er lei meg, jeg har gjort en feil, sa mormoren. For hun hadde allerede lagt byrden sin på Rehana, som sa til meg at hun hadde svart: nå pugger jeg, så ikke fortell meg mer.

Der satt Sarifa med en koloss av en bok hun pugget fra: om folkekunst. En vidunderlig tekst som også jeg fikk del i, mens Sabina satt og skrev cats cats cats. Hva Rehana pugget skjønte jeg ikke. Men hun gjorde seg ferdig med tre fag og kom til rommet mitt og sa at hun nå hadde skjønt hvor krevende feltarbeidet er, for hun hadde vært med oss ut i feltet den dagen, og nå ville hun gjerne lage mat! Det hadde vært en kort liten arbeidsdag i en helt ny sangskole. Men Rehana hadde av mysteriøse grunner skjønt noe hun ikke før hadde skjønt og behøvde å massere meg, siden jeg måtte være veldig sliten, for altså deretter å lage mat: spinatstuing laget av knuste linseblader. Antagelig særdeles vitaminrik men så krydret av nordiske mager må okke seg.

De store har gått på skolen. Annas mormor sitter og spiser. Anna, Sabina og Amina har gjort skalaøvelser og jeg planlegger batterier og annet som skal med ut til Den sørlige bønnens grend og nabogrenda, Storfiskstedet, der det blir sang natten mellom åttende og niende februar; vi drar dit i morgen. Shamim kommer fra Dhaka og blir med ut til støv og doer det er vanskelg å bruke. Det blir en større utenlandsreise enn den til London for ham. Men han har sagt at han har som en drift i seg til å reise.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 4. februar 2011
Ripon gjorde skalaøvelser før klokken syv, Rehana øvde etter Ripon. Rehana vet slett ikke alt om klokketider og kom stolt til meg og sa hun hadde øvd i mer enn en time. Jeg visste det var femti minutter, for jeg er europeer og vet mer enn nok om klokketider. Vanskelig mor, sa Rehana.

Hun vil gjerne bli med til en aldeles ny sangskole i dag. Det er fredag og skolefri. Det betyr: hun vil gjerne utenfor gjerdet og hun vil gjerne være der jeg er. Og der bhaia er. Hun har alt å lære, og noe å lære bort. Rehana håper, Badsha håper og også jeg håper at hun en dag skal bli medarbeider i Arshi Nagar.

Jeg drar ikke herfra om dere så banker meg opp, sier Sarifa. Og Jasmin medgir at hun kommer til å grine den dagen jentene gifter seg og flytter et annet sted. Slik gråter alle mødre i dette landet. Jenteskjebnen her: å bli gift og bosatt i større eller mindre avstand fra barndomshuset.

Jenteskjebner. I går fikk jeg vite om ”bruken” av flere av jentene våre. Kanskje er den seksuelle bruken av fattige, vakre og oppvakte jenter virkelig svært utbredt. Det er bygdas sterkeste og rikeste menn som bruker. De som ingen kan si i mot.

Jentene røper bare i absolutt hemmelighet og tillit hva de har vært utsatt for, og i ukjent grad har vært med på. Kanskje får jeg høre svært mye av dette i neste uke. I mellomtiden er hjertet tungt. Hjertet-for-jentene vil alltid være tungt her. De vi kan redde ut er få. Sangskolen er åpenbart ingen beskyttelse mot bruken av jenter. Bare sterke foreldre kunne ha hegnet om døtrene. Det fins alltid noen som er sterkere enn våre jentebarns foreldre. Vi arbeider jo med de fattigste. Det fins alltid noe som har jord og penger, eller politisk tillitsmakt.

I fjor høst fikk jeg vite at en jeg virkelig hadde hatt tillit til hadde forgrepet seg på et barn jeg holder av som mitt eget. I går fikk jeg vite at en vi i årevis trodde ville musikkskolen vår det aller beste på en av øynene i Brahmaputra har ”forsynt seg” av to av jentene der. I fjor sommer sa samme mann at disse jentene må temmes, at de er altfor ville og snakker med altfor mange gutter ute på veiene. Da var det Rasheda, den sterkeste av jentene, som skrev brev til meg på alle jentenes vegne. Jeg lot den ikke-navngitte mannen beholde brevet. Og i går fikk jeg vite at nettopp han har gjort større skade enn villstyrige gutter ute på veiene kunne gjort. Det er ikke jentene som er for ville.

Nye lyder fra tunet, en moden kvinnestemme. Der ute stod Sabina med skolesekken og mormoren. Det er jeg som ”har gjort menneske” av henne, sa mormoren. Og nå gir jeg henne til deg. Så la hun jentungens hånd i min. Enda et jentebarn i hendene, for hele livet. En niåring, antagelig. Ripon er henrykt. Han tror på Sabina. Anna har hørt henne i lekser og latt meg få vite at hun klarer alt sammen.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 3. februar 2011
Vi drar til Hatibandha i dag. Der bor Mohammad Ali, felespilleren med den sure fela. Han slo seg i sin tid ned i nærheten av piren som bodde der. Piren er død. Pirens urus, dødsdag, minnes hvert år den sekstende i måneden pous, dvs. ved årsskiftet.

En ukjent ”indisk” syke skal ha slått ut folk i Hatibandha, et av de mange grensedistriktene til India. Høy feber, bevisstløshet, død. Atten døde i løpet av to dager.

Rådslagning her i huset. Skal vi dra, skal vi ikke dra. Folk sier at denne syken kommer fra det å spise frukt. Da må det virkelig være konsentrert gift i gjødsel eller insektsmidler. En ville tenkt seg magesymptomer. Men ingen har til nå nevnt magesymptomer.

Vi kan lett la være å spise frukt. Men det er vanskelig, for ikke å si umulig, å tro at en dødelig virus kan komme fra frukt, spist eller ikke spist.

Vi drar til the Colony i Hatibandha, et av de fattigste nabolagene innenfor prosjektområdet vårt. Selv Jasmin, som alltid er redd for at Badsha, ektemannen, skal bli drept av fiender, er ikke redd for ”fruktviruset fra India”. Allah er størst, sier Jasmin. Dra, dere.

Så ringer Sahar Ali Fakir fra Den sørlige bønnens grend. Det er det mest intrikate stedet av alle. Førstestedet mitt i Bangladesh. Sahar Ali Fakir har hørt at vi skal sove, og det vil også si: spise, i et annet hus enn hans; i hvert fall sove der før vi sover i hans hus. Han kan ikke tåle det. Han har virkelig gitt alt han har for å redde sangskolen på øya. Men naboene, ikke minst hans egne brødre, adlyder ikke det han sier. At ett menneske vil gi alt er ikke nok for å holde tyve syngende barn med foreldre fast. Mousumi, sønnedatteren hans som skulle kommet til internatet, har inntil videre bøyd av for annet press. Om hun nå skulle si at hun gjerne vil komme, ville vi ikke tro henne.

Det blir festival på den store sandøya. Vi må bli der i fire døgn inklusive båtreisen. To gurugrihaer, eller sangskoler der; en gammel og en ganske ny. I den nye flyter arbeidet fredfullt. Der er fattigdommen ikke påtrengende og besk. I den gamle har vi, og især jeg, en lang historie. Der er fattigdommen gammel og kjærlighetsbåndene sterke.

La oss gå i land der det er lettest å gå i land, sier Badsha. Deretter må vi dele oss: noen sover på det nye, andre på det gamle stedet. Shamim fra Dhaka blir med dit. Etter tilbakekomsten hit: studioopptak. Restutstyret til lydstudioet blir sendt fra Dhaka en av de første dagene. Om det heter UPS eller IPS er jeg usikker på.

Senere.
Tilbake fra Hatibandha, med enkel lykke. Barna adlyder den gamle guruen slik de ikke adlød ham før. De synger sanger han har laget og alle spiste kitschouri, ris, linser og grønnsaker blandet, på tunet. En nylig innført praksis når jeg er her, det at alle spiser sammen. Vi gir penger til et slikt måltid.

I den lokale avisen står det å lese at sykdommen er hjernehinnebetennelse. Det kan umulig ha noe med frukt å gjøre, og heller ikke med India. I den engelske avisen er dødsfallene nevnt, og også den sannsynlige forbindelsen til frukt.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 3. februar 2011
Vi satt i autorickshawen, en slik med tre hjul, på vei til fergestedet i går. Holi Charan, en som virkelig mestrer det å spille khamak, også kalt ananda lahiri, strengeinstrumentet som gir ”fryd”, bor i de trakter; det visste jeg. Hvor bor han, spurte jeg de tre medarbeiderne i rickshawen. I Fulbari, sa de. Dvs: i de trakter. Plutselig hørte jeg noen bak meg si maa, maa. Jeg snudde meg. Og bak oss, der syklet Holi Charan rickshaw. En fattig mann må arbeide for å kunne spise, sa han da han dukket opp foran oss. Han er blottet for hovmot og kjenner ikke betydningen av det han mestrer; han vet ikke engang at han virkelig mestrer det. Vi undres på hvilke barn som kan lære av ham.

En lærer bare av erfaring, sa en mesterlærer. Det er selvsagt sant. Med mester og av erfaring. Erfaring foran mesterens ansikt er en annen slags erfaring. Det må føyes veiledning til erfaringen, ellers går erfaringen seg vill. I går kveld sa jeg til Badsha: la Holi Charan få undervise barn som vil lære å spille khamak. Når jeg snakker slik, vet jeg at det jeg sier blir utført. Jeg snakker sjelden så bydende. Men jeg sa på telefon fra Oslo: sørg for at Sahanur kommer tilbake fra tekstilfabrikken i Dhaka for å fullføre skolegangen og fortsette å synge. Sahanur er kommet tilbake. Det vet de som har lest tidligere brev.

Rehana kom strålende foran meg for å si at hun har gjort skalaøvelser i minst en time. Lydstudioet brukes til mer enn studioopptak. Til skalaøvelser og sang i et nabolag der det fins folk som ikke ønsker seg sang. For øyeblikket brukes det også til jentenes daglige ”gymnastikk”, yoga-inspirerte øvelser. Og rett som det er: til gjesterom.

Fra Norge får jeg eposter der også Egypt nevnes. Store opptøyer der. The Daily Sun, den engelskspråklige dhaka-avisen, blir levert nesten daglig her. I to dager er den ikke blitt levert. Jeg ser ikke fjernsyn og er uvitende om de siste dagenes hendelser utenfor miniuniverset mitt her. Arbeidet vi utfører er også politisk. Det er, kunne en si, feministisk i praktisk forstand. Jentenes stemmer har like stor betydning som guttenes. Og hinduers har like stor betydning som muslimers.

I går besøkte vi en sangskole i et nabolag der voksne kvinnene bærer burkah og madrasaene er mange. Ikke en hindu i nærheten. Få jenter i sangskolen der. Men grunnskolelærerne var til stede og de fleste av elevene deres satt på tunet mens Subho, Sabuj, Amiron og de andre sang.

Senere
Amina har skjønt bokstavene og stavet seg gjennom et rim foran øynene mine. Ansiktet lyste. Det har lyst siden i går. Hun har gått to år på skolen ved fergestedet. Landsbyskolene har lite å by på. Rehana, som satt med vanskelige engelske ord, som ’delicious’ og ’chirping’ i naborommet, sa at hun slett ikke kunne lese alle ord på bengali da hun kom hit for knappe to år siden, etter seks års skolegang på øya. Av matematikk skjønte hun ingenting. I engelsk var hun aldeles blank. På halvannet år har hun lært det en elev skulle lære på åtte år. Så er det sant at hun bodde hos Badsha og Jasmin i tre-fire måneder da hun var elleve år. Faren kalte henne tilbake til øya. Kanskje var hun øyestenen hans; hun var i alle fall inntektskilden.

Badsha sier: om Rehana og Sarifa klarer seg gjennom de to kommende årene, da vil det komme fred i ham. Han holder av dem mer enn han holder av sitt eget liv, og vet hvordan titalls av mennesker har brukt dem eller gått inn for å gjøre dem til støv. I dag har han og jeg snakket om hvordan de som er blitt gjort til støv kan anvende ”hovmot” for å gjøre seg selv til noe annet enn støv – og bli nær sagt utålelige i selvgodhet. Men under de store ordene, gestene og utbruddene ligger et bittelite menneske som bare såvidt har unngått å bli helt knust.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 1. februar 2011
Hvis vi lager en cd til og markedsfører de to cd-ene sammen, sier Badsha, blir utgiftene sterkt redusert. Mens jeg skriver dette, hører jeg Rehanas skalaøvelser utenfor det åpne vinduet. Strømbrudd. Mac-en har tålt det hele til nå.

Å lage og markedsføre cd-er i 2011. De færreste kjøper cd-er nå. Musikken blir lastet ned. Piratkopiering vil det bli umulig å unngå. Også Bangladesh har strenge copyright-bestemmelser med bøter på opptil 5 lakh og mange års fengsel for ulovlig kopiering. Lovene blir ikke fulgt. Det fins lover mot medgift og barneekteskap også. Medgift og barneekteskap pågår og pågår. Men tekstheftet med bilder vil de ikke kunne laste ned.

Hva skal vi gjøre med cd-en(e), i entall eller flertall? Lage dem. Med ny tekst til cd 2, eller med gjenbruk av deler av første teksthefte? Og hva med oversettelse av de nye sangene. Vil jeg kunne konsentrere meg om oversettelse fra bengali til engelsk i lukene mellom den ene og den neste reisen ut til landsbyene, med barn og ungdommer rundt meg nesten bestandig når jeg ”bor” på denne dobbeltsengen, for ikke å nevne de plutselige besøkende.

Foreløpig er grunnteksten til cd-heftet oversatt. Sangene er det for lengst. De ti sporene er ferdiglaget. Bilder skal inn i tekstheftet. Jeg har lett i materialet som er lagret på den eksterne harddisken, laget en mappe med utvalgte bilder og overført den til kontorets datamaskin.

Ripon er den som står tidligst opp av alle her. Da gjør han det kua med navnet Venn behøver. Han fryder seg ved å skru på datamaskinen for meg. Ripon er blitt en samlet og usedvanlig hjelpsom ung gutt som vil ”tjene de fattige”. Han vil ikke kunne gå til verdens ende i sang. Men han spiller tromme og skal få lære tabla hos en mester i byen.

Jeg tenker på cd-produksjonen. Jeg er ikke den eneste som tenker. Men jeg tenker med en klokketidsstramhet de andre her ikke kjenner. De kjenner sol, måne og det som er foran øynene. Jeg skulle så gjerne ha med en bunke cd-er til Kolkata, og også til Oslo. Det kan bli mange mange måneder til neste gang jeg kommer hit.

Men Badsha tenker langt og vet det jeg ikke vet om trusler, farer og muligheter.

Senere.
Da jeg i ettermiddag kom hjem fra Gorok Mandal char, der Subho med den klokkerene stemmen bor, hadde Badsha klart å stramme inn den bengalske teksten til cd-heftet og gjort et utvalg av ti bilder. Han reiste ikke med oss i båt over Dharla i dag; han gjorde isteden kontorarbeid.

På hjemveien fra Gorok Mandal char besøkte vi Khulsums hus. De var fem søstre som bodde sammen med moren, lutfattige. Den eldste ble giftet bort for et år siden, den yngste druknet i dammen. Den tredjeeldste, Amina, bor nå i internatet. Hun strever med bokstavene. Lille-Sharmins grav ligger i veikanten. Hun hadde sagt til moren dagen før hun døde: når ”utenlandsmoren vår” (bideshi maa) kommer, da skal jeg synge for henne. Hvilken sang? At ’du har gitt meg så mye smerte at jeg ikke lenger kan bo i dette huset’.

Det er blitt stoffet fortellinger lages av.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 31. januar 2011
Med autorickshaw til fergestedet, båt over Dharla, ny autorickshaw og deretter noen kilometer å gå. Noen få mursteinshus å se langs veien. Men de fleste husene er laget av blikk og bambus. Middelklasse også her, får jeg vite. Middelklassens barn setter seg ikke ned for å lære å synge de gamle sangene, og de setter seg ikke ned for å synge sammen med fattige barn.

Fulbari. Et av de første stedene for gurugriha, sangskole, i 2004-2005. To ganger har elvevannet tatt sangskolen i dette nabolaget. Der barna nå synger, der vil de synge så lenge Manendra, den ene mesterlæreren, lever. På hans tun, i hans hus, holder sangskolen til og har gjort det i tre år. Den andre mesterlæreren bor et par kilometer unna.

Sangskolen i Fulbari var svak i juni. Kansje fordi Manendra på det tidspunktet var tynget av medgiftsbyrden knyttet til eldstedatterens bryllup. Nå er skolen et under av kraft og mer enn ett barn kan akkompagnere sangen med ektara. Det er vennskap blant barna. Et barn har hjertefeil, et annen har svak hørsel. Og lille Bipasha sang mens tårene rant, for hun sang jo en avskjedssang. Mødrene satt eller stod ved veggen med mødres stolthet. Hinduers tun. Muslimer kommer i frihet. Ingen hadde snakket til oss om dharma, religion, før, sa Manendra i 2008. Det var det året den store organisasjonen avskjediget Badsha og den lille organisasjonen, den vi nå arbeider i og for, tok i bruk navnet Arshi Nagar.

Barna sang vanskelige lalan-sanger, ikke minst guruens sønn Sushanto. Han er en av de utvalgte til opptak til den nye cd-en for de yngre barna.

Senere.
Vi har besøkt sangskolen der både Sarifa og Ripon var elever. Shyamoli, den mest begavete bhabaya-stemmen av alle, var også elev i denne skolen. Shyamoli får ikke synge mer. Hun er stor nå, sier faren. Hun er tolv, kanskje tretten år. Datteren på ti får heller ikke synge. Gi meg gift å spise, skal Shyamoli ha sagt. Moren ønsker at jenta skal synge. Farens ord er et absolutt lokk. Alle naboer vil at Shyamoli skal synge. Ingenting er tyngre og mer bindende enn farens ord; han er en far som slår. Han kan ikke kjøpe skolebøker til datteren. Men hun er datteren hans. Andre mødre, fedre, for ikke å nevne bestemødrene, sier: vi gir sønnene og døtrene våre til dere. Undervis dem og gjør dem til folk. Arshi Nagar støtter skolegangen til nesten hundre gutter og jenter.

Vi kom tilbake fra Kalilandsbyen og gjenomgikk den bengalske oversettelsen av tekstheftet til den første cd-en. Det blir et stort tospråklig hefte med sangteskter og fotografier fra sangskolene; fotografier av instrumenter også. Cd-utgivelsen ligger tung på meg. Den ligger mindre tung på andre, for de har ikke sett så mange cd-er før og frykter ikke for feil i produksjonsprosessen. Kanskje er de mer tålmodige enn jeg er med trykkfeil og andre feil.

Etter oversettelsesarbeidet gikk de to sanglærerne, Shyamol og Sujan, sammen med jentene og Ripon til lydstudioet: skalaøvelser av klassisk karakter. De lærer, lærer, lærer. Det er forbløffende hva de, tross en viss slentrian, har lært på seks måneder. Etterpå var det jentenes ”gymnastikktime”, mens Sujan fikk vite at han fra i morgen av er tatt inn i Arshi Nagar som en fulltids-medarbeider.

Sujan er en av mine kjære og ”gamle”. Sujan ønsker å bli konsentrert og arbeide i én retning.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 30. januar 2011
Den sykes ektemann og far tar opp lån. Til slutt kan han kanskje ikke la være å selge jorden huset hans er bygd på for å betale tilbake lånet han tok opp for å kjøpe medisiner eller betale for legen. Lån hos Grameen Bank, for eksempel. Renten er meget høy. Slik kan den syke med kone og fem barn bli en landløs. Og de tre barna som, i denne konkrete historien, er skolebarn, mister tilgang til stabil skole.

Sahanur er femten år. Han har tre yngre brødre og en lillesøster. Sahanur har vært elev i den aller første sangskolen vår fra begynnelsen av, i 2004-2005. Også broren Sahaalam synger. Sahanur ble i september tatt ut av skolen i landsbyen for å arbeide i en tekstilfabrikk i Dhaka, der faren sykler rickshaw. I Dhaka pådro han seg gulsot. Faren ville beholde ham i hovedstaden til han igjen kunne arbeide i tekstilfabrikken og slik bidra til å betale tilbake lånet som vokser og vokser foran de fattiges ansikt.

Jeg var i Oslo da jeg fikk høre om Sahanur i tekstilfabrikken. På telefon sa jeg til Badsha: gutten må tilbake til skolen, sangskolen og landsbyen. Det ble gjort mulig. Farens eldre bror kjenner Badshas far, som har gjennomført pilegrimsferden til Dhaka og derfor er en pålitelig muslim. Ingen muslim kan motsi sønnen til en hajjit. I grenda løper jo ryktene om at de vil bli kristne fordi jeg er det. Jeg har aldri sagt hva jeg er. Sahanur kom tilbake.

At Badshahs far er en hajjit ble nevnt på tunet foran de fattiges hus i går. Det vi gjør får kraft også fra den gamles fromhet.

Familien eier nesten ingenting. To senger, noen kokekar. I går ble det laget en tekst Sahanur signerte. Pliktene hans og pliktene til Arshi Nagar er nevnt. Vi skal stå ved siden av denne familien. En av Sunos norske venner vil støtte de to brødrene. Slik får alle i familien spise og alle i skolealder blir holdt på skolen. Sahanur får konkrete plikter i forhold til de små i sangskolen.

Moren har et klart blikk. Hun er nyresvak, hørte jeg. Kanskje var det derfor lånet ble tatt opp i første omgang. Jeg har skrevet det før: sykdom og jentenes medgift blir skjebnetunge hendelser i de fattiges liv. Dette er helt elementært. De av oss som bor i velferdsland vet lite om det.

NGO-registrering er, som nevnt før, en stor sak i Bangladesh. Fordi så mange ngo-er drives som bedrifter, vil mange gjerne ”ha jobb”. Utvid organisasjonen, sier de til Badsha og John, regnskapsføreren. Utvider dere den, får flere jobb. Badsha svarer: jeg hadde jobb før men har ikke lenger jobb. Nå har han et liv, en plikt, en vei, og for dette blir han honorert. John kunne tjent mer enn det dobbelte andre steder. Men det han elsker det blir han hos. Han er klok, fredfull og blir hos oss. Så spurte de to: vil du at vi skal motta penger fra andre kilder (enn de norske sunovennene) og utvide arbeidsfeltet? Jeg kunne svare enkelt: åpner vi den døren vet vi ikke hvem som kommer inn. Åpnes døren, blir min konsentrasjon utvannet. Og det sammen med de norske vennenes. Vi er et frø som kan bli en plante, en eneste en. Da blir det slik, sa Badsha og John lettet. Det vi gjør er det vi skal gjøre, bare enda bedre, la de til.

Sujan vil være med oss. Sujan er en tablamester og en meget god sanger. Sujan har jeg kjent og holdt av i fem år. Han har opptrådt her og der for å tjene litt. Han lengter etter konsentrasjon, sier han. Blir han en av Arshi Nagars faste medarbeidere, vil det bli enda tydeligere hva vi gjør og skal gjøre.

Det første Badsha sa i dag morges var at han alltid ville huske ordene om døren som ikke må åpnes.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 29. januar 2011
De store jentene dro til Rangpur for å hente førstepremiene sine i går kveld. De kom tilbake ved to-tiden i natt. Jeg var her med de minste og Ripon på femten. Den eneste gutten. Han er forbi stemmeskiftet og synger nå med kraft. Ma, hva skal jeg gjøre når jeg ser noen begå en stor feil, spurte Ripon. For han ble jo selv en synder om han ikke gjorde noe i forhold til den andres synd.

Der satt vi i lydstudioet, sang og sa hemmelige ord til hverandre. Lille Sima, datteren til Amena som lager maten her sammen med Jasmin, var også der. Vi hørte sangopptakene fra Jaydeb-festivalen. Og Amina, den nye jenta i internatet, fortalte om den første barndommen, dvs tiden før faren stakk av. Alle sier han er i Delhi. Det er tre år siden han dro uten å gi dem mat og klær, forteller Amina. Og når de klaget over sult, pleide han å slå dem; han slo moren også. Datteren Shahnaz, spedbarn den gangen, ville han kaste ut i elven så hun ble borte. Shahnaz lever og går i første klasse. Den aller yngste, Sharmin, druknet i dammen i september i fjor. Det skyldtes ikke faren, som jo var langt borte. Han lot oss ikke synge, fortalte Amina. Og Anna fortalte hvordan hun hadde sneket seg til å synge. Amina har gjort skalaøvelser i dag.

I går, som var fredag, kom de små og talentfulle, de som utgjør den spesielle sangskolen i lydstudioet, sammen. Subho kom fra stedet sitt i sanden sammen med mormoren. Etter en time overtok Rehana mesterlærer-ansvaret, for vi andre skulle til en sangskole i en landsby. Sabina fra nabolaget kom også til lydstudioet. Hun bor i et skur i nabolaget. Da vi gikk på stien mot bilen stod mormoren i veikanten. Hun sa: ta imot jentungen vår slik at det kan bli menneske av henne. Som betyr: ta henne inn i internatet.

Sabina har akkurat begynt i tredje klasse. Anna og Amina spør: får Sabina komme hit. Rehana sier: la henne komme. Sarifa sier: vi må først bli klar over om hun virkelig kan lære å synge! Slik er stemningsforskjellen: Rehana sier ja. Sarifa sier: la oss vente og se.

Det vil bli besluttet mens jeg er her. Vi hadde ønsket oss Mousumi. Som betyr: vi hadde ønsket å ”redde” og skolere ungjenta som må være cirka femten år. Hun er antagelig for lengst i bruk på andre steder.

I går kveld sa Ripon at det beste av barna her er Anna. Hun forstyrrer ingen og gjør det beste skolearbeidet.

Shamim kommer fra Dhaka for å gjøre det lydtekniske arbeidet for en ny cd. Han er rikfolks sønn. Hvis han blir med ut til øyene, vil han kunne underholde alle med fortellinger derfra, sier Badsha. Jeg blir både tankefull og lattermild. En gang for flere år siden, før Arshi Nagar var til, og mens vi fremdeles arbeidet under en stor stor NGO, var bygutter med ut til den sørlige bønnens øy. De klarte ikke å være der mer enn noen få timer. Ikke kunne de være uten te, ikke sove så kummerlig, ikke bruke doen på stedet. Ingen fornøyelse å få noe sted fra.

Men Shamin er blitt en av våre. Shamim i Dhaka behøves.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 29. januar 2011
Det hender en plutselig skjønner det en har visst i flere år. I flere år har jeg visst at de som her synger, barn så vel som gamle, er fattige. At de tilhører de fattigste av alle som overhodet bor her. Jeg har selvsagt visst at vi arbeider for de fattiges sang. I selve sangteksten nevnes ord for fattig, som kangail. Mennesket med tomme hender.

Men først for to dager siden skjønte jeg at det bare er de fattige som vil og kan bevare denne sangtradisjonen. For de andre, de med pengene, er for lengst oppslukt i annen og ”elektronisk” musikk.

Så kan en spørre seg hva som vil skje med tradisjonen om de fattige sluttet å være fattige. Vi kan selvsagt ikke gå inn for å bevare de fattiges fattigdom. Med klimaendringer og nye værmønstre er det ikke sannsynlig at de fattige her en dag vil være noe annet. Matknappheten vil tilta selv om Awami League-regjeringen er solid og forholdsvis ikke-korrupt.

Jeg vet jo ikke hvor solid og ikke-korrupt den faktisk er. Og ingen vet hvor lenge den vil få ha regjeringsmakt. Mer islamistiske partier er mer enn villige til å overta.

Vi arbeider innenfor to nord-vestlige distrikter. Folk sier: utvid arbeidsfeltet. Kom til oss også! Men vi som er virksomme her kan ikke utvide arbeidsfeltet. Dette arbeidet krever tetthet og kjennskap til de som bor og synger i landsbyene. Å opprettholde slik tetthet fra år til år er tidkrevende; vi ser sykdommer og oppdager planer om barneekteskap, og satser alt vi kan på å bevisstgjøre foreldrene. Og gjøre tilgang til lege mulig.

Vi har laget en modell som antagelig ikke kan kopieres. Uten Badsha, sanger&musiker som kjenner fattigdommen og har en uforferdet og direkte måte å snakke til folk i landsbyenen på, uten pålitelig og tillitsfull økonomisk støtte fra venner (i Norge) og uten denne ”fremmede” som er blitt deres egen og år etter år kommer tilbake for å se arbeidet, ville vi ikke kunne arbeidet slik.

Det administrative presset er på grunn av NGO-registreringen stort. Innsyn, rapporter, møter, som ofte blir utsatt og utsatt, på regjeringskontorer. Ikke-skapende arbeid som ikke er til å unngå. Bangladesh er et NGO-land. (NGO= non-governmental organization). Mange ngo-er her drives som mer eller mindre lyssky bedrifter. Som alltid: der den ene med navnet ”ngo” blir tatt i tyveri blir alle ngo-er, hvor rettskafne de enn er, mistenkt for å være tyver. Fordi de fleste ngo-er drives som bedrifter, tror mange – i dette landet av rykter – at også Arshi Nagar, vår lille organisasjon, drives som bedrift, med tyver og rikinger. Mange tror ikke det de ser, men tror det de tror; det kunne jo kanskje lønne seg å tro det.

Vi skal besøke Rehanas småsøsken i dag. De bor i huset på tomten som er registrert i Rehanas navn. Storebroren er ikke pålitelig. Det han kan få uten å gjøre noe for, det vil han gjerne ha. Han krenker moren. Hva sier moren da? Hun sier: hvis han får fred av å krenke meg, så la ham krenke. Hun har tålt krenkelser fra hun var jentunge. Han lærte hos onklene på øya, sier Rehana. Han må legge fra seg det han lærte der, og lære noe annet. Og han er nødt til å lære at han aldri mer skal krenke bhaia, som er Badsha.

Rehana vil gjerne være med til småsøsknene for å si et sannhetens ord til storebroren Tara Miah. Men hun skal registreres på ny skole i dag. Hun må rappe seg, bade, spise og bli registrert i løpet av en time. Skalaøvelsene er gjort. Litt gymnastikk med Jasmin, Badshas kone, og meg også.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 28. januar 2011
Da Rehana rømte fra øya for snart to år siden, var det sammen med søsterens ektemann, Darbesh Ali. Rehanas slekt, med unntak av moren, raste etterpå. Nå har de forstått, fortalte Darbesh meg i går. Rehanas småsøsken bor i skogkanten ved en fiskedam noen kilometer herfra. Huset der Rehana var barn er ikke mer. Den delen av øya er tatt av vannet. Alle på øya vet at Rehana bestod eksamen. De vet antagelig ikke at hun ble juriert som den beste i klassen for folkesang i Rangpur Division, eller ”storfylke”, i forrige uke. Det nevnes her fordi noe helt annet skal nevnes.

Barna og jeg gikk til lydstudioet i går kveld. Shahnaz, Rehanas lillesøster, var der. Det er cirka et år siden faren døde. Badsha arbeidet med oversettelsen fra engelsk til bengali, den som skal brukes til tekstheftet for den første cd-en vår. Darbesh Ali ga penger han hadde spart for å kjøpe jord i nærheten av svigermoren sin, Rehanas ammu, til Jasmin. Hun, Badshas kone, er den sikreste ”banken” i området! Jeg så seddelbunken bli lagt i en konvolutt som allerede var merket med Darbesh Alis navn.

Sarifa og Rehana sang sammen. Etter to år her tar de hverandre inn. De små blir tatt inn i hjertet hos alle. Store jenter er små jenters beskyttere.

Det ble sent i lydstudioet. Jeg bad Rehana synge en siste sang. Da kom den gamle sangen om moren som er langt borte og som hun leter etter hele tiden. Så kom nye linjer, og nye linjer i sangen. Om faren, om alle. Hun laget sang mens hun gråt. Etter litt rant tårene på alle. Rehana la seg i fanget mitt. Hun utførte marfatienes gester, de jeg virkelig så den underfulle natten i 2004, i Den sørlige bønnens grend.

(Og mens jeg skriver dette, kommer Subho inn i rommet. Det er morgen, klokken er ni. Vi har opprettet en sangskole for de minste og begavede her. Hver fredag kommer syv-åtte barn for å lære ekstra. De blir ragaskolert. Subho har dratt fra sitt sted i sand sand sand og krysset elven Dharla i morgentimene. Med hvem? Med mormoren.)

Men i går: alle gråt, alle var i samme univers, hver og en i sin egen historie. Rehana, mitt umuligste barn, den ville, hun med tangenter fra hviteste hvitt til svarteste svart, er et mystikerbarn. Hun kan være utålelig. Så har hun alt i seg. Alt som har hendt henne bærer hun med kunstnermystikerens fortetning, plutselighet og innside. Hun har begynt å skrive barndomshistorien sin. Hun drar med Sarifa til Rangpur i dag for å hente førstepremien i sang. De skal hente hver sin.

De skal leve i den bangladeshiske versjonen av en alminnelig verden. Så har de for lengst en helt annen vei i seg. De vil bli sterkere enn andre jenter og vite mer. Men de vil trenge beskyttelse fra noen som gjenkjenner hjertet i hjertet. Jeg prøver å se hvor de kan gå. Jeg kan ikke se det. De må lære å gå. De må speile seg i hjertet, samtidig som de må lære å holde ut elektronisk akkompagnement.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 27. januar 2011
Solen er så blek her denne gangen. Den gir fra seg et bittelite hvitlig lys. Om det er brukbart for ris, poteter, frukttrær og dyr vet jeg ikke. Om kvelden henger tykk tåke over landskap. Slik er det kveld og natt. Og så dette bittelille lyset på dagstid. Og selvsagt: kulde. I går så jeg vanter for første gang her. Hva heter vanter på bengali? Fingersokker, selvsagt. Hva annet kunne det hete.

Broen over Tizta er visstnok 156 år gammel. En ny bro skal bygges. Budsjettet er overskredet, derfor ble byggearbeidet innstilt. Og den gamle broen er ikke reparert fordi ny bro blir bygget. Det er broen med skinner for det smalsporete toget. Den er en sikkerhetsfare og en ubegripelig sløsing med folks tid. Vi ventet to timer på å få krysse broen i går. En kvinne i nabobilen skulle føde. Bilen med den fødende i ble sluppet gjennom. Vi skulle bare opptre på en stor scene i byen. Programmet ble forskjøvet på grunn av den sene ankomsten vår. Rehana sang, Sarifa sang med kraft. Men akkompagnementet var skrekkelig. I bilen tilbake var samtaletemaet mellom de av oss som var våkne: å lære å spille et strengeinstrument. Men det fins ingen, eller kanskje to, ustader, mestere, i regionen.

Jeg hadde tilbrakt mange timer i en gurugriha på dagstid i går. Da hørte Rehana og Badsha på deler av musikkopptakene jeg gjorde i Kenduli, under Jaydeb-festivalen, tidligere i januar. Baulene der kan spille ektara, dotara, khamak, dugduggi, tabla, dhol. Sangen og instrumentet er som baulens to føtter, to hender, eller to øyne.

Hva kan vi gjøre i Arshi Nagar for å undervise utvalgte barn i lokale strengeinstrumenter. Hvem kan være mesterlærere, hvor kan barn møtes, hva vil det koste.

I bilen til Nageshvari, Slangedronningens sted, fortsatte vi dette tankeeksperimentet. Hvis vi ikke skolerer musikere, vil sangerne våre om få år ikke lenger ha musikere med seg. Det de da vil ha er stemmen sin og elektronisk akkompagnement.

Vi må lete etter mesterlærere innenfor vårt eget univers, sa jeg. Blant musikere vi allerede kjenner. Holi Charon med khamak, Bibin med fløyte, Narayan med dotara; de kan undervise barn. Ingen kan undervise barn som ikke vil lære. Ingen kan lære uten hengivelse og disiplin i år etter år. Så må vi utforme en ”deed of agreement”, slik at de vi har undervist ikke drar ”utenlands”, dvs ut av regionen, med det samme, sa Badsha.

Vi lager regler. Regler brytes. Barn i sangskolene våre skal ikke opptre her og der, især ikke på nattestid, og aldri uten at den lokale mesterlæreren blir forespurt. Rokshanas far drar henne med seg. Rokshana var så underlig blek i går. Sangen hennes manglet kraft. Hun sang for mikrofonen. Da så jeg at hun måtte ha en tannkjøttsykdom. Smerten i gummene ble bekreftet. Hva kan gjøres med tannkjøttsykdom i dette landet, og hva kan gjøres med tannkjøttsykdom overhodet.

Seks jenter i sangskolen i Nageshvari er eldre enn tolv år. De er redd for å bli giftet bort. Jeg bad dem skrive brev til meg.

Hilsen Wera
26. januar
kommer
Lalmonirhat, 26. januar 2011
Jeg skrev ikke brev hjem fra Kolkata i desember og januar. Feltarbeidet var krevende og den lille ensomme tiden ble brukt til annen konsentrasjon, dvs til annet arbeid med tekst.

Jeg var tre dager i Kenduli under Jay Deb (baul) festivalen under makar sankranti 14-16. januar. Det var i Kenduli jeg ble fanget, eller ”født”, i Bengal for nitten år siden. Uten denne gjennomgripende hendelsen ville jeg ikke hatt noen bengalsk historie.

Med sangen fra Kenduli i meg kom jeg syv år senere til nord-Bangladesh, uten tanke på sang. Men sangen fanget meg igjen. I 2002 var det barnet Rehana som sang meg inn til det første stedet, Kenduli. Samme bhab, samme tone og kraft.

Nå har ungjenta Rehana sittet på sengen min med høretelefoner og hørt opptakene fra Kenduli 2011. Historie kommer hjem. En livsstasjon går opp i en annen og blir både bevegende og ny bevegelse. Der satt ungjenta og hørte og sang mens jeg spiste. Snart drar tre-fire av oss av sted til en ganske ny sangskole. Rehana begynner på ny skole, i niende klasse, på lørdag. Vil hun kan hun sitte med høretelefoner i mac-en min, høre og lære, mens jeg er i Rajarhat i dag. Men hun vil gjerne bli med til Rajarhat.

I kveld skal åtte-ni barn fra Arshi Nagar opptre i Rangpur. Ingen andre, bare våre barn. Jeg spør hvorfor vi skal det. Svaret er: la ”makter og myndigheter” vite hva de gjør slik at det ikke blir unødvendig byråkratisk trøbbel i årene som kommer. Rangpur er blitt ny ”divisjon”. Før var landet delt inn i seks divisjoner, nå er det syv. Derfor all denne viraken. Et nytt storfylke er blitt til.

Du har forandret deg, sier de her. Før var du myk, nå er du mye hardere.

Den som blir banket opp, blir kanskje hardere. Den som på nært hold har sett grusomheter utført mot andre og måttet trenge inn i forvirringsforsøk, vet mer enn før om grusomhet og om løgn. Det jeg har lært i Kolkata blir anvendt her; det jeg lærer her blir brukt i Kolkata.

Det må være fordi jeg i Kolkata så inn i tett mørke, som også andre så inn i og navnga, at jeg er blitt ”hardere”. Hard: mindre lett å lure. Naiviteten, som det er vidunderlig å få gjemme seg i, har falt av meg. Den som vil arbeide i Bengal, i vest eller øst, må tåle å se og navngi mørke. Naivitet er nødt til å falle. Om jeg har naiv tillit mens medarbeiderne her for lengst har skjønt løgnstrategiene, blir det vanskelig å gjøre arlig arbeid; de respekterer jo meg. Derfor er jeg nødt til å skjønne minst like mye som de skjønner.

Nå forberedes reisen ut i feltet. Det er strøm og jeg kan se tastaturet. Foran vinduet forberedes det nye heftet der sangernes navn og sangenes førstelinje skal skrives inn. Fra år til år er det slik. Noe gjentar seg.

Og achin pakhi, Ukjent fugl, som er internatet er et speil for oss. Der kan vi ”lese” barneskjebnene på nærest tenkelig hold. Uten internatet ville vi skjønt langt mindre.

Hilsen Wera
25. januar 2011
Strømbrudd på strømbrudd. To sunobrev er sendt av sted, i en glipe med strøm. Det er morgen. Klokken er 4 a.m. i Norge. Men jeg skjønner ikke hvordan vi skal kunne gjøre studioopptak under så ustabile strømforhold. En kan ikke ta opp en sang i en fem-ti minutters glipe.

Sarifa gikk nettopp med skolesekken avsted til ny skole. Hun kom tilbake midt på natten, etter sangkonkurransen i Rangpur. ”Førstepremie”. Da konkurransen var ferdig sang hun uten akkompagnement for alle; de bad om mer, og mer. I dag morges sa hun at hun ikke skjønte noenting av det hele og at det var som en fødsel. Gi alt, hadde jeg sagt. Og hun ga alt. Hardt arbeid og, ja kanskje, velsignelse.

Bilen ble stående i to timer ved Tizta-broen. Den er, som nevnt før, enveiskjørt. En bilmotor hadde havarert midt på broen, der jernbaneskinnene fra britisk tid må være en påkjenning for mange bilmotorerer.

Anna og Amina står utenfor vinduet og ser på mac-en og meg; på dette ubegripelige.. I fjor var det Anna. I år er det begge. Anna synger lalan-sanger nå. I vinterklærne ser hun stor ut. Men hun er ikke større enn at hun står der og ser og ser sammen med en mager lillesøster.

Neste dag.
Jeg skriver med vinduet åpent så dagslyset siver inn. Det er strømbrudd. Tresketid, derfor. Det er virkelig ikke strøm til alt og alle i Bangladesh. Det er et spedt dagslys og antagelig fem-seks celsiusgrader, det samme inne som ute. I forrige uke så de ikke solen, slik hang tåka over landskapet. Fattigfolk strever alltid. I et landskap uten sol strever de enda mer. Her fins ikke ”oppvarming”. Også kua har klær på. Om natten ligger hun på høy på altanen i internatet.

Vi dro til Jutelandsbyen i går, Badsha, Shyamol, Sujan, John og jeg. Hardt ærend: å legge ned en gurugriha og hente instrumenter og navnskilt hjem. Dette var en av de fem eldste gurugrihaene. Den tjente ikke lenger barna. Guruen som hadde hatt stort hjerte for barn og sang har ikke lenger dette gamle ømme hjertet. To døtre født ham i gurugriha-tiden. Moren er en skarp tunge.

Denne guruen som en gang sa til meg at han verken kjenner Krishna eller Allah. Han nevnte Allah ustoppelig i går: Allah vil drive gurugrihaen.

Allah er et ly for et plaget menneske og en plaget far. Det blir harde tider for familien i Jutelandsbyen. Med sangskolen følger både respekt og en fast månedlig pengesum. Huset blir tomt uten instrumentene.

En kan ikke unne seg sentimentalitet eller tvisyn i dette arbeidet. Det er en hard men også befriende oppgave å skjære av en gren som ikke lenger gir frukt, eller som gir ond frukt.

Aldri færre enn femten sangskoler, sier jeg i bilen. Tyve. Ma, tyve, sier Shyamol. Det er drømmen hans. Skal vi legge ned flere sangskoler i år? Kanskje den i grenda Den sørlige bønnen, på min første øy i Brahmaputra. Det er du som må gjøre det, ma.

Alle her vet at dette er det første kjærlighetsstedet mitt i Bangladesh. Så vet vi også at de største påkjenningene kommer derfra. Vi kan ikke unne oss unødvendige påkjenninger. De vi trodde på kan vi ikke lenger tillate oss å tro på.

Men i dag drar vi til Rajarhat. Der skal ingenting legges ned.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 24. januar 2011
Anna grer ut knutene i Naushins hår. Hun er ferdig med å legge bind på skolebøkenene. Også jeg la bind på skolebøker for å beskytte dem for snart seksti år siden. Amina sier hun ikke klarer det alene; at det ikke blir bra. Amina skriver bokstaver. Jeg sier at jeg ikke skjønner at jeg er sulten igjen. Amina ler.

Første gang jeg virkelig så Amina var da jeg, i juli, spurte om hun fikk mat hver dag. Hun og jeg gikk avsides og jentungen gråt. En gang om dagen, sa hun. Om kvelden, da spiser jeg ris.

Rehana skriver ”golpo”, fortelling. Hun har laget to skikkelser: Riti og Rinku, en jente og en gutt. En skrivebok er snart full. Den neste må ha flere ark. Hun skulle ha skrevet noen dikt også, sier hun. Og så: hele livshistorien sin. Det er forskjell på historie, fortelling og dikt, forklarer sekstenåringen meg. Så rart det er å høre dette. Hun leide en geit over de sandete markene da jeg ”fikk” henne i 2002; for fattig til å gå på skolen.

Faren døde for et år siden. Moren bor nå med Rehanas tre yngre søsken, et barnebarn og en storebror noen kilometer herfra. Alle de fire små synger. ’De er nå Arshi Nagars barn’, sier Rehana. Storebroren min kan ikke ødelegge stort. Men det plager henne at han ikke arbeider.

Shahnaz, lillesøsteren, har begynt i fjerde klasse. Også Shahnaz synger. Vi skal gjøre nye studioopptak her i februar. Shahnaz er en av de utvalgte tolv. Og jeg vil gjøre opptak til en hel cd med Rehana og en hel cd med Sarifa. Nå vet jeg at bengalere i Kolkata og omegn vil høre denne sangen. Det fins ikke slik sang hos dem, sier de. Ikke så rå, rett fra ”bakken”.

Rehana har gjennomgått det verste som kan skje en ungjente. Alle her har holdt pusten for henne. Eksplosjonene, plutselige handlinger med vanvidds karakter. Vi har nesten kastet henne ut av internatet. Og nå sitter hun i ro og skriver fortelling.

I bilen i går, nitimers-reisen fra Dhaka, sang hun, fortalte, og sov i fanget mitt. De som ikke har villet ha Arshi Nagar har ofte brukt Rehana for å ødelegge det hele. Voksne menn har laget løgnhistorier som de, i Badshas fravær, har overøst henne med. Faren til en av jentene i internatet har antagelig forstyrret mest; han har jo i kraft av å være far hatt tilgang til internatet.

Dette fikk jeg vite på telefon for noen uker siden. Denne faren prøvde også å arrangere Rehanas ”ekteskap” med en gutt rett ved indiagrensen og fikk to tusen taka for dette. Neste stasjon, tenker jeg nå: trafficking. Det er ikke underlig at ungjenta har ”eksplodert” i de underligste handlinger med noen måneders mellomrom. Hun bærer egen barndomshistorie, og i tillegg ondsinnede fortellinger med den ene hensikten å ødelegge for oss alle. Nå, sier hun, vet hun mye mer enn før om menn: hvem hun kan høre og stole på, og hvem hun må unngå. Fattige jenter lærer ikke å si nei til de eldre og maktfulle. Jenter i den bengalske tradisjonen lærer ikke dette med selvfølgelighet.

Sist sommer tenkte jeg at heretter skal jeg ikke la den ene være viktigere enn alle de andre. Det kunne være nødvendig å slippe Rehana – for alles skyld. For en enklere hverdags skyld. Det fins ikke noe barn i verden jeg kjenner slik jeg kjenner henne.

Kanskje er hun fremdeles sårbar og forvirrbar. I oktober rømte hun og gjemte seg i mørket noen hus bortenfor dette mens seks menn lette etter henne og Badsha hørte pusten hennes bak buskene. Hvor mange netters nattevåk han har holdt ut på grunn av Rehana vet han ikke. Hvorfor? Fordi hun er søsteren hans. Fordi hun er blitt misbrukt av så mange. Og fordi hun har noe i seg som ingen annen vi kjenner har: en annen slags sang. Hun kan bli en tara, en stjerne, sier de.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 24. januar 2011
På samme dobbeltseng, syv måneder senere. Jeg dro herfra 20. juli i 2010 og kom, for niende, tiende eller tolvte gang, til Dhaka fra Kolkata i går. Vi kjøpte utstyr til lydstudioet, og dro de 35 milene nordover. Badsha, han som koordinerer feltarbeidet og også lærer barna alle sangene han selv kan, uttale, rytme og alt, sjåføren Gopal, Rehana og jeg. Med i bilen var en dotara. Rehana sang. Jeg hørte at stemmen hadde ny kraft.

Rehana, dette underet av en ungjente, seksten, snart sytten år; barnet som moren ”ga” meg for ni år siden, og som vokser i myndighet foran øynene på oss. I internatet vet jeg at hun akkurat nå sitter og skriver. Ikke som i fjor, sa hun for litt siden. Nå skriver hun uten å bruke egennavn. Men hun bruker barndomshistorien sin ute på øya og det skal bli til ”en bok” for alle jenters skyld!

Jeg må bli sterkere sa hun. Og en dag skal jeg stå opp foran de som har prøvd å ødelegge meg og da skal jeg si dem det jeg ikke kunne si dem som liten, og heller ikke kan si nå, for jeg er ikke moden til det. Når, spør jeg. Hun teller. Om fire år, etter fullført tolvte klasse.

Sarifa har reist med Badsha til Rangpur der det nå foregår en sangkonkurranse på ”divisjonsnivå”. Sarifa, som har begynt å skrive egne sanger hun også har laget melodi til og synger. Slik er tradisjonen. Men hun er bare fjorten år. Sarifa synger, som før, lalan-sanger. Det er derfra den virkelige kunnskapen kommer. For to år siden, da hun nettopp hadde kommet til internatet, sa Sarifa til meg: ma, jeg kan synge lalansanger hele livet og likevel ikke ha forstått alt som rommes i de sangene.

Bangladesh er inndelt syv ”divisjoner”. I forrige uke konkurrerte barn i tre aldersgrupper i sjangeren ”folkesang”. I gruppen for de store, der tolv hundre barn mellom fjorten og seksten år konkurrerte, ble Rehana først, Sarifa nest-først. I dag dreier det seg om bhabaya, som også er folkesang; den som er spesifikk for denne nordregionen; hjertesanger med utspring i livshendelser, frykt og lengsel, som: kona sier til mannen sin: ikke bad i elven, for vannet i elven er møkkete. Du må forbli frisk og vakker. Jeg skal bære vann fra brønnen som du kan bade i. For blir du syk og dør, da har jeg ikke lenger noen hos meg.

Sarifa har sunget bhabaya fra hun var liten, mens Rehana kommer fra en øy i Brahmaputra der denne sangtradsisjonen ikke er vanlig.

Anna er blitt stor siden sist. Hun kom hit liten, mager og med ukjent alder, og er snart ungjente. Hun er den enkleste av alle og gjør det hun skal. Hun kom hit fra ren og skjær fattigdom; morstap, farstap og en mormor som fremdeles bor i et hus uten dør der hundene kommer inn. Anna ber meg for mormoren sin; hvordan kunne hun la være å be. Slik Amina, den nye jenta i internatet, ber meg for moren og søstrene sine.

Vi reiste i mørke og tåke sist natt. Ingenting å se, i lommer av absolutt tåke. Broen over Tizta er smal og beregnet for et smalsporet tog; enveistrafikk. Som det skrangler i bilen på togskinnene. En og annen skikkelse beveger seg ut med grønnsaker eller tiggerstaven. Vi kom hit kl 2.30 a.m. med mikrofonstativer, kabler, printer og lydkort, samt bagasjen min. Mac-en er med fra år til år.

Så kaldt som det er her. Sollyset kommer ikke til mennesker og dyr. Denne kulda er ny. Slik var det i Kolkata også. En aldeles ukjent kulde. Jeg har fått oransje genser og sokker.

For litt siden var det strømbrudd. Det blir antagelig straks strømbrudd igjen. Jeg må skrive i dagslys eller i de lykkelige små timene med strøm.

Hilsen Wera
Lalmonirhat, 19. juli

Internettforbindelsen lar seg ikke opprette for øyeblikket. Det som er enkelt på steder du som leser dette brevet kjenner best, er ikke lett her. Og noe er særdeles lett her. Et barn her gjør det du ber barnet gjøre. Derfor er det viktig å vite hva du ber barnet om.

 

Jeg hadde feber i går og har feber i dag. En enkel luftveisinfeksjons-feber. Med feber satt jeg i lydstudiorommet der de syv barna, de fem fra internatet + Bilash og Naushin, barna til Badsha og Jasmin, øvde skalaer. Sangguru Shyamul underviste. De syv skaløvde i nesten to timer. Jeg gjorde videoopptak, ikke minst for Kari-didis skyld. Kari var her i november. Ingen kan glemme henne..

 

Ripon, som i mer enn ett år ikke har kunnet synge, sang vidunderlig; han er ute av den bristende stemmeskifte-stemmen. Alle var lykkelige. Og Liza, som har vært syk fra livets begynnelsen av, sang sterkt. Enda mer mot, Liza, sa jeg etterpå. Det kommer, maa, sa Liza. Ja det kommer. De ni nye ektaraene kjøpt i Kushtia stod på rekke og rad og gjorde alvoret fortettet der vi satt og sang eller, som jeg, lyttet.

 

På hjemreisen fra Kushtia fortalte jeg Rehana om bodhitreet. Om luftrøttene, om treets elde, om skyggen det gir og fortellingene om treet som er vitne til alt, som ser, hører og husker alt. Rehana er alltid mottagelig for indre kunnskap. Hun hilste hvert bodhitre i veikanten ærbødig og pekte på hvert eneste ett for meg. Du må  ikke glemme bodhitreet, maa, sa hun spøkefullt.

 

I går kveld spiste alle sammen. John, han som utfører regnskapet og ser etter våre aller fattigste og sykeste, kom fra kirken, det var søndag, for å spise sammen med oss. Vaktmester og altmuligmann Shahidul spiste. Jasmin, som pleier å spise når alle andre har spist ferdig, spiste sammtidig med oss andre. Rehana visste at vi spiste sammen fordi jeg skal  dra herifra i morgen tidlig; hun var på gråten. Jeg la et bilde av meg som hadde hengt på en annen vegg i fanget hennes. Det pøsregnet. Hun beskyttet bildet og bar det over til internatet. I morges hørte jeg henne pugge koransurer sammen med de andre. Før det hadde hun øvet skalaer. Anna også. Henne må vi lære hvordan en pusser tenner grundig. Jeg ønsker oss tannstikkere. Før hun kom hit, pusset hun visstnok tennene med kullbiter... Tennene i dette landet bukker under uten tannstell.

 

Sangene fra cd-opptakene er skrevet ned, med ordforklaringer. To dagers arbeid. Selv ikke med ordbok ville jeg kunnet begripe dialektordene og urgammel høy-bengali.

 

Vi har snakket om å lage foreldremøter. Jeg trodde på nytten inntil jeg skjønte at Shyamulis far hadde løyet foran oss alle. Etter det, og samtidig med andre hendelser, begynte jeg å tvile på betydningen av ”foreldremøter”, i en følelse av at vi ikke lenger skal ”gi vann til støvet”; altså vanne og vanne der ikke noe tre kan vokse. Vi har, til nå, vannet på noen slike dødstørre steder. To sangskoler nedlegges i år. Nye blir opprettet etter tre måneders ”observasjonsperiode”. Antagelig blir det, for første gang, holdt sangklasser for de ivrigste av de yngste som bor i grender i nærheten av småbyen med internat&lydstudiohus, der noen (nye) barn fra nabolaget kan delta. Slik kan vi knytte oss skapende til dette en smule vanskelige nabolaget.

 

De færreste her snakker sant når de tror det er penger i nærheten; da snakker de slik de tror de må snakke for at penger kan komme til dem. Foreldremøtenes hensikt skulle være, ikke minst, å beskytte jentene mot trakassering og tidlig bortgifting. Mødre og fedre kan love og love til verdens ende. Isteden ønsker jeg meg åpen tale om ”hva en jente er”.

 

Ikke belær, ikke lov dem noe eller true dem med noe; hør hva de sier om hva en jente er og hva en jente medfører, gir, tar eller utsetter en familie for: medgift ikke minst, og mulig ærestap. Dett er ønsket jeg har uttalt.

 

Det nyfødte pikebarnet til trommeslager og sanger Sujan var med under sangklassen i går. Lipi, moren, sang og Sujan trommet. En pekepinn for jentene våre. Det er mulig for en gift kvinne å synge. Enklere for hinduer, antagelig. Men det store ordet er: det er mulig. Og skamløst. Og det må gjøres mulig for jentene på nytt og på nytt.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 17. juli

Bønneropet lyder fra mer enn en moské og over hjertet mitt, som er trett. Før-avskjedstrett, eller bare trett. Trett av å gjøre lite, trett av å gjøre det som, musikalsk sett, ikke er mitt eget. Slik som budsjettarbeid, eller kjøp av klær. Om og om igjen kjøper jeg klær til fireåringer, seksåringer, tiåringer, fjortenåring. Det er godt å få kjøpe klær. Men butikker er krevende steder. Jeg må se for meg kroppenes størrelse. Da spør jeg ofte en forbipasserende kvinne, som kanskje skal kjøpe klær: tror du, osv.

 

Etter en måned her er jeg hver gang trett. Tretthet kan ikke sammlignes med tretthet, ikke denne med fjorårets, ikke min med en annens. En plagsom følelse av å gjøre minimalt samtidig med en slags kunstnerisk sorg... slik landskapet er nå, med vann, jute som råtner i vannet og avgir en egen lukt og ris som plantes, båter, ja full grønn frodighet; i alt dette skulle jeg så gjerne få være fotografen. Så må jeg være organisator, mamma, lærer, en brøkdels sykepleier, computerkyndig mm. Jeg må tenke fra mange himmelretninger, før jeg igjen lander i Kolkata og må tenke fra Vest-Bengals (minst) fire himmelretninger.

 

Det er ikke slik at jeg har valgt (vanskelige) Bengal, vest og øst for landegrensen India/Bangladesh. Et lyn slo ned og jeg ble ”værfast” her. Lynet kom i sang, 14. januar 1992, i Kenduli. Det var da jeg for første gang hørte gammel bengalsk sang, som er av ekstase og yoga. Sangen kommer fra pust & kjærlighet. Jeg som hørte kom momentant hjem.

 

Vi dro herfra til Kusthtia 12. juli og kom tilbake i forgårs. En lang lang reise. For de minste: altfor lang. For de litt større: en kanskje avgjørende lærereise. Vi tilbrakte to dager hos eller nær fakirer av Lalan fakirs tradisjon. Barnet eller ungdommen som lærer (erfaringsmessig) kjenner ikke omfanget og konsekvensene av det som berører henne&ham. I beste fall er det mulig å identifisere berøringspunktet. Så kan det ta år før en kommer inn til dette punktet og tar innsikten til seg.

 

De leser lekser nå, jentene. En stor tentamen finner sted i neste uke, da jeg ikke lenger er her. Rehana pugger matematikk hun antagelig ikke har skjønt prinsippet for, en tung form for algebra. I dag spurte hun meg hvordan circumstances skal uttales. Det er et vanskelig ord for en nesten-nybegynner i engelsk. Lærebøkene her er laget uten pedagogisk følelse og forstand. Eksamenspresset ligger tungt på åttendeklassingene. Eksamen etter åttende år er viktig, et slags første nåløye..

 

Kua står på tunet og spiser høy. Hun som i et par måneder har laget maten her sammen med Badshas kone avslørte plutselig at hun var gravid (”syk”, sier de her) og måtte dra. En ny ”kokk” kommer i morgen, fra Badshas hjemtrakter. Ved datamaskinen burde det nå sitte en ung gutt og skrive inn sangene fra studio-oppptakene, både på sangens egen dialekt og på et bengali jeg kan tyde, en form for standardbengali, om ikke Kolkata-bengali, så i hvert fall Dhaka-bengali. Sitter skriveren der ikke nå, må han sitte der hele natten.

 

For disse sangtekstene trengs, og jeg må ha dem med meg når jeg drar herfra, om vi skal kunne lage et ordentlig teksthefte til cd-en. Sammen med Badsha må jeg gjennomgå sangtekst for sangtekst, som deretter skal oversettes til engelsk.

 

Det var et ”fylt” regntidslandskap vi dro gjennom i dag, Shyamul og jeg. Fruktene henger nå og modner på tre etter tre. Bugnende Bengal. Vi besøkte Rehanas små søsken i det nye huset med stor fiskedam og et stort felt der ris skal plantes. Tomten er større enn tomten vi har her i byen og vakrere enn noen annen tomt jeg har sett. De fryder seg, fire barn, moren og storebroren. Barna går på skolen og vil undervise storebroren om kvelden. For han har aldri fått lære bokstavene. Shahnaz, cirka 11 år, i tredje klasse er visstnok den flinkeste i klassen med 112 elever. Læreren skryter av henne, og storebroren er bristeferdig av stolthet. Barna blir kalt ”arshi nagar-barn”.

 

Khulsums fire småsøstre fikk nye klær og strålte med det skinnet de har i seg. Vi skal lage en liten fast mesterklasse for små barnetalenter som bor i nærheten av Lydstudiohuset. Khulsums lillesøster Amina på ni år blir en av dem. Faren rømte fra moren og fem døtre. Noen i Norge tar seg av dem økonomisk. Tre går på skolen. En er for liten. Og Khulsum slo seg sammen med gutten i nabohuset for ikke å bli bortgiftet langt hjemmefra.

 

Jeg fikk se Khulsum i går. For femten dager siden ble hun slått for å ha snakket med meg på nabotunet der hun vokste opp. Hun er ikke blitt slått siden.

 

Slik kan det være her.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 11. juli 2010

Vi drar til Kushtia i morgen, i stor bil. 11 barn, fem voksne + sjåføren. Jeg håper det blir en lærereise. To gutter, to jenter fra sangskoler i landsbyene. Alle i internatet, samt Badshas egen familie. Kusthia er baulenes egn i Bangladesh. Der ble Lalan fakir født og der hadde han akkrah (ashram) og disipler. Kushtia ved indiagrensen er visstnok også et bandittområde. Innomhus før det blir mørkt, sier Badsha.

 

En lærereise; det er slik det er tenkt. Ektara, dotara, tabla og harmonium, et par klessett for hver og en. Ektaraen ligger på sengen min nå.

 

Barna har aldri før gjort utført en lærereise. Selve det å reise blir en læreerfaring for dem. Absolutt ingen av oss har gjort en reise som denne: 17 personer i en bil. Jeg skal skrive ned alt, sier hun. Si til meg hva jeg skal se etter. Så ser jeg det og skriver det ned, legger hun til. Det blir et minne. Og så kan jeg lese det opp for barnebarna dine, sa hun stille ved sengen min i går kveld, smilte og så ned.

 

Det skal ikke kalles et eksperiment. Men det er et ”pilotprosjekt”. Subho, Atwar og Mousumi er kommet til fastlandet fra to sandøyer. Mukta kommer fra et tettsted en times rickshareise unna. Alle har fått nye klær.

 

Lydteknikerne reiste herifra i ettermiddag. Opptakene kunne vært enda bedre. (De kunne opplagt vært langt dårligere også). De ble så gode som de kunne bli ”i landsbyen i byen”. En avgjørende ustø variabel er det elektriske nettet. Det kan gjøres stødig med fornyet kunnskap og enda en økonomisk investering, som vi ikke kan la være å gjøre. De syngende jentene våre har selvsagt ikke studio- og mikrofonerfaring. Men de er vant til opptaksutstyret mitt i landsbyene fra år til år.

 

Studioopptak for første gang, lærereise for første gang. Lydteknikerne spurte meg til slutt ut om ”meg”. Hvorfor gjør jeg dette. Jeg både vet og vet ikke. Men jeg vet at jeg gjør dette. Jeg er sliten i knær og alt. Jeg gjør dette. Det fins ingen tvil i nærværet.

 

Men når jeg en dag ikke lenger kan komme hit, vil ingen fra landet mitt komme hit slik. En som har familie og fast ansettelse kan ikke reise til Bangladesh en gang eller to i året. En som ikke har en kropp tilvent landsbyens basale realiteter og heller ikke kan bengali, og slett ikke ble født, som jeg ble, i denne sangen i baulenes Kenduli i 1992, har ingen grunn til å foreta slike arbeidsreiser.

 

Dette må jeg vite, og lære vekk alt som er i meg nå; dette må de som bor her vite, slik at de selv kan gå, spise og synge når denne egenartede og aldeles personlige utvekslingen (mellom Norge og Bengal) en gang tar slutt. På et organisatorisk plan må utvekslingen ikke ta slutt. Derfor er ”suno-norge” opprettet som registrert organisasjon i Norge.

 

Måtte de i Norge som har hørt sangen og kjenner (noe) til det harde arbeidet for å bevare den og styrke utøverne fortsatt bidra økonomisk til at denne lille rare og veldig vitale organisasjonen kan virke når jeg ikke lenger lever.

 

12. juli

I reisevesken min ligger alle guttenes klær samt tre av jentenes, i ryddige bylter. I bylten underst ligger klærne mine. Arbeidsvesken rommer bare arbeidsutstyr.

 

Så reiser vi.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 10. juli 2010

I dag er en hellig dag. Hejira. Mohammad dro fra Mekka til Medina og steg deretter opp til de syv himler, til Allah. Denne beskrivelsen er antagelig doktrinært sett ufullstendig, og kanskje også totalt feilaktig. Bær over med meg. Jeg har mange tanker å tenke denne regndagen.

 

Lydteknikeren, som har stor teknisk ekspertise og lang og bred erfaring, sa igår at ingen i Dhaka ville kunnet synge de sangene jentene våre nå har sunget inn. For slike sanger tilhører stedets egen ”atmosfære”, skogen, elven, hverdagens gjenstander og den lokale dialekten. Dette er virkelig utdøende tradisjoner, sa Shamin, lydspesialisten. Det er ikke utenkelig at noen sanger bare kan synges ”nedefra”, eller fra en vital gudsforbindelse. Mye bukker under i lettheten og formenes globalisering.

 

Mousumi, som skal være med til Kushtia, står ved vinduet mitt og spør hvorfor jeg smiler. Jeg har mer enn en grunn til å smile og mer enn en grunn til å gråte. Den enkle grunnen til å smile er at leica-et, som har ligget urørt i seks dager etter at lysmåleren sluttet å virke og skjermen var kronisk svart, plutselig ser ut til å virke igjen. Det som var fuktig kan ha tørket. Kanskje må jeg ikke ut med 10-20 000 kr til reparasjon i Tyskland. Kanskje får jeg være skapende med Leica-et i resttiden i Bangladesh og i den siste måneden i Vest-Bengal. Med det kompakte og vanntette Panasonic-kameraet kan jeg ikke skape bilder.

 

Kabir er tillagt en sang (ingen vet hvem som for fem hundre år siden faktisk diktet sangen) med en strofe som lyder omtrent slik: der ingenting kjøpes og selges, der er jeg. Der salg og kjøp foregår, der er jeg ikke. Det er en sanglinje jeg aldri kan og aldri må glemme.

 

Jeg tviholder på realiteten i det ikke-kjøp og ikke-salgbare. Slik som samvittighet og hjerte. Med en liten eller stor bestikkelse bytter mange mennesker her ut en setning med en annen. Journalister betales for å lage tv-programmer eller avistekster på en bestemt måte. Politifolk er nesten alltid bestikkbare. Det fins få å stole på. Folk lyver om de får penger for å lyve, og lyver for ikke å miste ære.

 

Jeg er ikke redd for ufred og rabalder. Men jeg vil nødig kjøpe fred. Både fordi fred ikke er kjøpbart, fordi ett kjøp vil medføre nødvendigheten av enda flere kjøp og, enkelt sagt, fordi slike penger fins ikke i det stramme budsjettet vårt her.

 

Så er det her, akkurat hér, at sangarbeidet er vakkert. Her, i den lutfattige og fra samvittighetens side ganske fortapte sonen i nord-Bangladesh. Jeg sier ikke at denne sonen, fra samvittighets side sett, er mer fortapt enn ”Norge”.

 

Dette landet er delt i to, sier lydteknikerne. To politiske familier med hver sin kvinneskikkelse, Khaleda (BNP) og Hasina (Awami League) vil eie landet. Spetakkelet som medførte politiets nærvær for tre dager siden har med denne politiske splittelsen å gjøre. Så kom journalistene. Men de ville ikke kommet for å ”redde meg” om de ikke ble betalt for det. Dette fikk jeg vite i går. Det er slik her, sa John, anglikaneren. Og det er her vi bor og arbeider.

 

I dag kommer bilen fra verkstedet. I dag drar lydteknikerne herfra. I dag kommer Atwar og Subho og Mukta for å dra sammen med oss til Kushtia. Og jeg prøver å få sendt dette brevet fra en cybersjappe i småbyen.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 8. juli 2010

Lydopptak pågår, med full ekspertise og presisjon, disse dagene. Luften blir tett, klam og varm i det på alle måter isolerte studiorommet. A/C er i prinsippet installert. Det fungerer av byråkratiske grunner ikke. En må ha spesiell tillatelse fra ”elektrisitetsverket” for det meste her. For spesielle tillatelser må en ut med spesielle bestikkelser. Det har ikke vært strømbrudd til nå. Strømtilførselen er til tider ujevn. Da blir alle vifter og lys slått av i internatet og i huset, slik at lydopptaksutstyret får all den strøm som er tilgjengelig. Men vi kan ikke slukke lysene i naboens hus. Svetten siler både på de som synger og de som ikke synger, på de som spiller og de som ikke spiller. Større trøst enn vind og, kanskje, kaldt vann kan ingen tenke seg der inne.

 

Men lydopptak pågår ikke akkurat nå. De fleste som i går var med helt til slutt, sover fremdeles. Noen ganske få voksne er våkne. Rehana, Sharifa, Liza, Anna og Ripon skal på skolen. Halv skoledag på torsdag før helligdagen. I dag kommer tre jenter fra Panchogram for å synge. Den ene er Nilima som har stor kraft. Suchittra også. Men stemmen hennes er sliten. Hun betaler for skolegangen ved å privatundervise yngre barn og bruker opp stemmen slik. Jeg har bedt Jemi, som er yngre, om å komme. Hun har konsentrasjonen og en helt egen klarhet. Jemi har et gulv som stemmen står på; den brekker ikke.

 

Sangen jeg bad Sharifa å synge, om å sitte på bredden og vente på å bli fraktet over elven for siste gang, med ektaraens ene streng og mandorla, små rytmeinnslag av cymbaler, er ennå ikke tatt opp. Det er en krevende sang, av Lalan fakir. Kanskje har jeg bedt Sharifa om noe altfor vanskelig. Badsha ville neppe bedt henne synge denne sangen.

 

Jeg ønsker en nakenhet i uttrykket som lydteknikerne fra Dhaka ellers ikke villet gått inn for. Arbeidet blir hardere for alle av den grunn. Kanske er jentestemmene ikke myndige nok til å klare å holde tonen i så stor nakenhet, uten støtte i tromme eller harmonium.

 

Lydprøver pågår i time etter time og musikerne forviller seg i pauser de får eller plutselig tar. Mobiltelefoner vibrerer gjemt bak instrumentene, eller i sandalene ute i trappen, og alle har noen som må trøstes eller informeres per mobiltelefon i opptakspausene. I alle familier ligger minst en nede med feber. Feber feber feber. Hodepine tannpine ryggpine. Fattigfolks kropper er sårbare. De har aldri fått  spise nok og folk vet ikke hva kropper behøver; heller ikke legene vet det. Væromslag, sier de. Hver eneste gang jeg er her, er folk syke pga. væromslag.

 

Fiolinisten dro med morgentoget til Rangpur, tre mil unna, i dag. Badsha kjørte ham til stasjonen grytidlig og sov deretter videre. De andre musikerne er grasrotmusikere fra grender i nærheten av byen.

 

John, Shyamul og jeg besøkte den aller første sangskolen vår, opprettet vinteren 2004-2005, i går. Nilima var ni-ti år da hun sang for meg første gang. Hun er niendeklassing nå. Mesterlæreren i sangskolen vår underviser i bengali ved den videregående skolen hennes. Han, en brahman, er en påle i barnas tilværelse. Si alt til meg, sier han til barna. Og, for å si det billedlig, sier han: jeg vil følge dere hjem.

 

Det er Neel Kamal Misra som både vil og kan sørge for at sangtekstene som nå blir tatt opp, sunget på dialekt, blir oversatt til standard-bengali, som jeg deretter kan oversette til engelsk eller norsk fra. Den rå dialekten skjønner jeg ikke. Lydteknikerne fra Dhaka skjønner den heller ikke.

 

Dagen etter

Da jeg kom tilbake fra Madhupur, der en helt ny sangskole er åpnet, i bairagienes, krishnatiggernes, nabolag, som jeg besøkte for første gang i 2004, sang Sharifa og deretter Rehana i lydstudioet.

 

I Madhugpur dukket en voldelig ”islamist” opp, antagelig ruset, og raste ut om alle mine misgjerninger helt fra tiden med Det Ostindiske kompaniet; han sa jeg ikke kunne forlate åstedet før politi og journalist ”satte meg fri”. Tiraden hans varte i langt mer enn en time, foran barna, noen foreldre og alle naboene, nesten alle hinduer. Politiet kom og var forferdet over at en gjest var blitt skjelt ut. Det ble en svær historie med mange titalls involverte. Sent på kvelden, etter at opptakene med Sharifa og Rehana var ferdige, kom fire personer fra Madhupur hit. To mesterlærere og to andre. De, fire hinduer, sa de hadde sett og hørt noe ubegripelig og var knust, men skjerpet.

 

Rehana sang totalt konsentrert, likesom ute av verden, og gjennomførte en sang som er den siste sangen, bønnen om praner murshid. Bauler ville sagt moner manush.

 

Så la hun seg i fanget mitt. Jeg husket de åtte årene våre, alle etappene fra den nesten nakne jentungen satt på huk foran meg i 2002, til juli 2010. Ungjenta ble nesten sendt vekk i forrige uke, men bønnfalt meg – ved å gripe om føttene mine – om enda en sjanse. Hun fikk den sjansen. Nå har hun sunget for alle. Folk har ødelagt henne slik at hun selv nesten ødela alt for seg selv, og også for oss som holder av henne.

 

Jeg tror hun har samlet seg nå. Etter å ha gitt oss/alle den store sangen og de to litt mindre sangene er hun kommet for å bli. Jeg lar dette være bønnen – og tilliten.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 6. juli 2010

Opptakene til cd begynner her i dag. Tre lydkyndige kommer fra Dhaka. Jamuna, Mousumi og Nupur kom fra Den sørlige bønnens øy i går – for å synge. Da var vi i Nageshbari, som betyr Slangens kvinne, eller Den kvinnelige slangen.

 

Bilen ble stående på et tun. Vi balanserte på veien mellom dammene, mer enn en kilometer gjennom gammelt, for ikke å si klassisk, bengalsk landskap. Tenk, om du kan, på Satyajit Rays første filmer.

 

Gylden jute var lagt ut til tørk. Den er stram, lukten av jute som tørker. Jackfruktene hang inntil trestammene og modnet. En stjeler ikke en annens jackfrukt. Unger lekte i dammene. Bortenfor dammer og kadambatrær, Krishnas kjærlighetstre, er en sangskole innredet som en del av mesterlærerens hus av blikk. I sangskolen i Nageshbari er guttestemmene klarest. For aller første gang hørte jeg Soumis sang. Hun kan være åtte år. Uten frykt og sjenanse, og med en rytmefølelse som aldri hakker. Et og annet slikt barn dukker opp i sangskolene våre. De har noe de alltid har hatt og som må styrkes men ikke forstyrres.

 

Jeg har ved en feiltagelse drukket (alt) det hellige vannet Badshas far hadde med fra hajj, fra Mekka for tre år siden. Jeg trodde det var vanlig kokt vann som ble kaldt i kjøleskapet. Flasken så likedan ut.    

 

Koranlæreren har resitert ferdig for i dag. De store jentene klarte ikke å stå opp til halv syv. De øvde til sent på natt; øvde eller så pugget de. Jeg krøp inn i bomullssoveposen brukt på den store indiske reisen i 1980. Der lå jeg under en beskjeden vifte og lot alle gjøre det de ville eller måtte.

 

Jentene kler seg i skoleuniformen: hvit og lyseblå med marineblått slips. Det blir merknad i oppførselskarakteren om uniformen ikke er strøket eller slipset er glemt. De har et strengt liv. Alle skolebarn over ti år i solide skoler har strenge liv.

 

Dagen etter

Klokken tre i natt våknet jeg av høye stemmer. Da kom teknikere og musikere ned fra lydstudioet; dagens opptak var slutt. Jeg var med til midnatt, mens alle kabler, mikrofoner og andre innstillinger ble utført og den første sangen ble tatt opp.

 

En klassisk fiolinist var kommet fra Rangpur. Badsha har kjent ham lenge. For meg var han ny. Det er ikke utenkelig at han vil komme til sangundervisningen i internatet på mer eller mindre fast basis; han har savnet et musikalsk fellesskap. Fløytisten Bipin, Narayan med dotara og Sujan med dhol, stor tromme, var på plass. De tre lydekspertene fra Dhaka samt assistentene herfra. Kabler og mikrofoner. Og jentene, da; de som skulle synge. Mousumi, Jamuna og Nupur fra Den sørlige bønnens øy.

 

Mousumi sang. Da vi hørte på opptaket, sa jeg at jeg ønsket færre instrumenter. Lydingeniøren kunne ha rensket vekk tromme, harmonium og fløyte digitalt. Jeg bad om nytt opptak der de instrumentene som skulle være med til slutt også var med fra begynnelsen: fiolin, khamak og dotara. Mousumi, femtenåringen, gråt mellom alle prøveopptakene, og sa at hun ikke kunne synge. Etterpå reiste hun seg opp og sang; hun kan.

 

Dette huset, kontoret, lydstudioet, internatet, hjemmet (til Badsha og Jasmin) er blitt et ”dharamsala” for mange. Svært mange spiste her i går. Rehana og Sharifa hakket opp grønnsaker og serverte, mellom skolegang og privatundervisning. De er ikke dovne. Fra Sholmari med båt kom en av mesterlærerne sammen med Ananda og faren. Ananda er ti år. Han har rytmen og hengivenheten. Faren og mesterlæreren ville gjerne gi ham over til oss og internatet. Men internatet tar bare imot jenter. Ripon er her, som et unntak.

 

Jeg kjøpte klær til mange i går. Vi drar på ”lærereise” til baultrakter i Kushtia 12. juli. Femten barn og voksne. Da får Badsha forhåpentligvis sove.

 

Hilsen Wera

4. juli 2010

Rehana pugger lekser. Engelsk eller matte; de to vanskelige skolefagene. Hun øvet for litt siden skalaer, feide deretter gulvene og sitter altså nå og pugger. Det jeg hører er regnet.

 

Og så med ett, her jeg sitter på den sedvanlige dobbeltsengen: jentestemmer. Sharifa og Rehana. Sharifa deler opp en jackfrukt. Faren må ha gitt oss den. Før dette har Rehana aldri villet spise mat fra Sharifas sted, eller hånd. I dag har hun sagt ja til å spise av den store jackfrukten fraktet hit, på sykkel, tror jeg, av Sharifas far.

 

Jeg aner ikke hva jackfrukt heter på norsk og husker ikke å ha sett slik frukt i butikkene på Tøyen eller Grønland i Oslo. En diger frukt med titalls av store kjerner som alle er omgitt av et søtlig fruktkjøtt med en aldeles særegen smak. Slik jackfrukt spises ofte sammen med muri, puffa ris.

 

Rehana ble nesten sendt vekk fra internatet i forrige uke etter å ha laget megaspetakkel, også ute i nabolaget. Hun er seksten år og har sett, hørt og gjennomlevd det ikke noe menneskebarn skulle måtte se, høre og gjennomleve. Alt er rommet i erindringen hennes. Det kommer ut i klar tale eller i de merkeligste, og farligste, utageringer. En sekstenårig jente på rømmen i en småby i Bangladesh er en fare for hele familien. Til nå har Rehana satt hele internatet på prøve om og om igjen. Nå er hun, i total forstand, satt på prøve.

 

En hel dag ble avsatt til å tenke gjennom ”saken Rehana”. Moren kom, storebroren kom, svogeren hun rømte med i fjor kom hit. To vitner kom fra stedet der Rehanas ammu (mor), småsøsken og storebror nå bor.

 

Et sluttdokument med administrativt stempel angående Rehana ble ferdiglaget med hjelp av en dyktig journalist. Ut, stod det skrevet. Men moren og storebroren ville ikke ta henne tilbake. Rehana selv bønnfalt om en sjanse til; hun tviholdt på føttene mine idet hun tryglet. Å holde en annens føtter er den absolutte bønnen.

 

Slektningene, dvs. svigerbroren, sa at han ville ta henne tilbake, om hun enda en gang ble ustyrlig. Men, sa han til meg senere, han ville ikke kunne beskytte henne og hun ville bli ødelagt. Ødelagt? Ja, tatt og brukt. Kjøpt og solgt. Hvem vet. Jentenes vei er bred: ekteskap. Utenfor ekteskap og mors og fars absolutte ”innhegning” er veien smal smal smal, for ikke å si ikke-eksisterende, for en fattig ungjente.

 

Mange har villet og vil bruke Rehana – for å ødelegge henne, den først-utvalgte, eller for å forstyrre oss. Det fins ingen enkel fred. Alle har naboer. Også denne organisasjonen. Alle naboer vil ikke ha sang; alle vil ikke alle vel. Og de færreste tror på jenters egenverd. Vi har valgt sang og jenter: to ildsteder i folks bevissthet her.

 

Først nå forstår jeg omfang og intensitet.   

 

Rehana er satt på prøve. Det dreier seg om en slags pågående slutteksamen.  Den pågår samtidig med halvårig tentamen i (avgjørende) 8. klasse. Lydopptak til den første cd-en vår begynner i morgen. Rehanas stemme får likevel være med. Den har en egen klang og følelse; ungjentas liv har vært langt og motsigelsesfullt.

 

I forrige uke la vi ned ønsket om å ha Rehanas stemme med. Vi hadde lenge navigert med hennes smerte og hennes stemme i oss. Men hun laget så stort spetakkel at vi Badsha og jeg visste vi måtte være villige til å gi henne fra oss. For nattesøvnens skyld, for de andre jentene: en skal ikke få ødelegge for alle.

 

Hilsen Wera

3. juli 2010 (2)

Fergestedene er ikke som de var i november i fjor; elvene er ikke som de var. Heller ikke veiene. Regnet tar veier og gjør det nødvendig å skifte gamle fergesteder hvert år. I sannhet flyktig landskap. Foran i båten satt en gammel hindu i hvitt med tulsimala. Et stille syn.

 

Det var strabasiøst å komme seg til Gorok Mandal char der Subho synger. Bortenfor jute, banantrær, tesjapper, gatesalg av melk i de beholdere som fins. Bortenfor gamle bodhitrær og graver, for ikke å nevne risåkrene.

 

Subho er selvsagt ikke den eneste som synger i sangskolen i Gorok Mandal. Hvor fattige er de her, hadde jeg tidligere spurt Badsha. Litt mindre fattige enn de i Khularghat, svarte Badsha den gangen. For dette er en smuglerrute for varer fra India. Folk tjener på smuglingen.

 

Den sky elleveåringen Subho har ikke en eneste setning å si meg; ikke moren hans heller. Subho synger uten hemninger. Vi tok den farløse guttungen til oss i fjor. Han bor der han bodde før i et reparert hus, likesom under en liten økonomisk vinge. Vi må følge Subho.

 

Å reise så langt og strabasiøst for sangens skyld. Mesterlærer Sahadot fra øya ringte for å forklare hvor det var fremkommelig: vei og fergested. Halvannen time med sykkelrickshaw dit, deretter på en overfull flåtebåt til fergestedet på den andre siden av Dharla, siv og jute, siv, jute, søle, sand. Sviende hete. Armene mine har en annen farge i dag enn de hadde i går.

 

Og så barneekteskapene, da; de som ikke er til å unngå. Bulbuli ble giftet bort i fjor. Da gråt jeg. I år er Khulsum giftet bort, Harimoni og Nasbah er for lengst lovet bort.

 

Jentene blir holdt borte fra sangskolen i noen måneder, og deretter.. lovet bort, med store omkostninger. Det dreier seg, i tillegg til alt annet, om et salg. Jentas familie betaler. Ekteskapsinngåelser er en vital del av det økonomiske kretsløpet. Om hver familie alltid hadde like mange sønner som døtre ville kretsløpet hatt en slags økonomisk rettferdighet, til tross for den skrekkelige brutaliteten utført mot jenta, som etter ekteskapsinngåelsen blir holdt vekke fra små friheter.

 

Så lenge jenta synger i en gurugriha blir hun ikke giftet bort. Derfor forbyr faren/storebroren/farbroren/farfaren henne i  noen måneder før det planlagte ekteskapet å gå dit. Om nabolaget, inklusive skolelærere, imamer og hinduprester, motsatte seg barneekteskap, ville det ikke kunne gjennomføres. Når vi spør, sukker folk og sier det er slik de alltid har levd i disse trakter.

 

Litt smøring, og fødselsåret blir skrevet om. Svært få er ikke under noen omstendighet kjøpbare.

 

Mitt eget gledesredskap, leica-et, er ikke lenger med meg ut. Det er dødt. ”Erstatningen”, et vanntett Lumix, er nyttig, men åpner ikke lykken ved å lage bilder. En smule dokumentasjon blir utført; det er alt.

 

Kan hende må enda et  leica-kamerahus kjøpes. Omkostningene ved reparasjon av det ødelagte kan komme til å tilsvare mange årslønner her, hvis garantien ikke tar seg av det. Garanti-tiden utløper, tror jeg, i juli. Ingen internett-tilgang her for øyeblikket. Jeg kan ikke kontakte FotoVideo.

 

Regnet pøser ned; pøser bøtter. Det er som det skal være i juli. Vi skal dra til Fulbari på den andre siden av Dharla i dag. Det er mesterlærer Manendras vakre sted. Eldstedatteren, Santoshi, gifter seg i juli. Det er et ekteskap i rett tid. Santoshi er 20-22 år. Det lille jordstykket faren eide ble solgt for medgiftens skyld. Jeg har sagt jeg vil gi alle sangjentene en vakker bryllupssari (når de gifter seg i rett tid).

 

Santoshis sari er kjøpt. Så må vi gi noe annet isteden.

 

Hilsen Wera

3. juli 2010

Sujit sang så stjernene måtte se det. Mukta slik at den skrøpeligste av alle måtte løpe for å høre. Dette for å antyde at det nå begynner å bli svært tydelig at noen barn har et eget, stort og modent talent, og kanskje vil kunne bli... sangere. Kunstnere.

 

I går hørte jeg nye ord her jeg satt på den store sengen. På det tidspunktet deltok Rehana, Sharifa og Bilash, Badshas sønn, i en tre-dagers sangkonkurranse i Rangpur, hovedstaden i dette fylket. Liza, Anna, Ripon og jeg snakket i mellomtiden personlige ord her inne. Det de ikke var i stand til å fortelle meg i fjor sa de i går.

 

Dra ikke dit, altså til internatet, slik formante naboene Liza og Anna. For det internatet er opprettet av en kristen. Når dere dør blir det slått  nagler inn i hendene og føttene deres, samt i alle slektningene deres også! Før det hadde jeg hørt fra Rehana at folk på øya der hun bodde helt til hun flyktet hit for femten måneder siden, pleide å si at hun ville bli solgt, om hun dro hit. At hun ville bli drept og solgt, eller først solgt og deretter drept.

 

Om Liza, som var syk og kastet opp blod fra hun var to-tre år gammel, ble det sagt at hun jo bare kunne dø. For hun var jente, dessuten var hun syk. Men faren, en intelligent og temperamentsfull mann, pleide å svare at han ville gjøre alt for Liza, selge alt unna for at hun skulle bli frisk, om han så til slutt måtte sitte under et tre uten å eie noen ting. Liza lærte skalaer og Liza sang. Faren og Liza sang og sang. Da nabolagets muslimer motsatte seg at hun ble gitt over til internatet Ukjent fugl, kalte faren sammen alle landsbyens menn og fremførte saken. Gud er én og den som tjener menneskene tjener Gud, kan han ha sagt.

 

I går besøkte Shyamul-guru, Badshas musikalske bror, som arbeider med oss, og John, anglikaner, som fra og med januar 2010 arbeider med regnskapet vårt så vel som i felten, en av de fredeligste sangskolene. Både Sharifa og Ripon ble skolert der inntil vinteren 2009. Og nå: Mukta og Sujit.

 

Shyamuli, hindujente i femte klasse, i sangskolens nabohus, fikk ikke lenger lov å synge. Mot farens vilje hadde hun allikevel sneket seg til sangskolen, der alle var kledt i finstasen og jentene dekorert på alle mulige måter. Shyamuli snek seg over tunet som hun var, med ugredd hår og helt uten pynt. En kan lese fattigdom og ulykke i barns hud. Faren kom tilbake fra markedet og sa til moren: hent jenta, ellers vil du (altså moren) aldri få komme tilbake til dette huset!

 

På det tidspunktet var Leica-et mitt ”øde og tomt”. Ikke et bilde å se på skjermen, ingen lysmåler i funksjon. Det hadde regnet i tre timer i Chaparhat før vi ankom. Det regnet ikke mer, men fuktigheten var selvsagt stor. Vi satt innomhus. Elektronikken må ha kollapset på grunn av dampen. Det fins ingen leica-reparatør i Bangladesh, India eller Norge. Leicaet må tilbake til Tyskland. Men ikke før etter 20. august. Jeg satt i sangskolehuset og svelget min egen leica-ulykke.

 

En skolebestyrer var kommet til sangskolen. Khadija, styremedlem i komiteen for Arshi nagar, guruene, Shyamul-guru, John og jeg gikk til Shyamulis tun. Den plagede faren hadde små klager som gjaldt de lokale mesterlærerne. Shyamuli har tre søstre. Den eldste er giftet bort. Den neste blir Shyamuli. Den store klagen er denne: å være fire døtres far, uten sønn. Medgift å betale, men aldri å få (fra en kommende svigersønn.)

 

Jeg sa til Shyamulis far: mesterlæreren kaller meg ma og er altså sønnen min. I dette landet har jeg lært at sønnens feil er morens feil. Derfor ber jeg deg tilgi meg.

 

Shyamulis far kan ha blitt bestyrret. Det varte ikke lenge før han la datterens hånd i min og sa: ta henne, du. Jeg bad moren si sitt. Moren sa: la ham si alt. Jeg sa at moren er mor og har sitt å si. Hun torte ikke å si noe. Så sa jeg at alle måtte tenke seg om i denne saken. Shyamuli tok hånden min da vi vandret tilbake til sangskolen. Hun sa: ma, velsign meg så jeg kan synge på scenen foran alle.

 

Nå vet vi det vi ikke visste i begynnelsen: hvilket arbeid, for ikke å si hvilken anstrengelse, det innebærer å skolere et barn og en barnestemme. Foreldrene må forplikte seg i langt større grad enn før. De må holde barna på sangskolen så lenge barnet kan og vil, og ikke inngå i sang-”business” utenfor sangskolen, og heller ikke gifte bort jentene før de er modne.

 

Å lære å uttale et sang-ord, ofte sanskrit, rent, å lære å si og synge en hel linje, å leve seg inn i gammel tekst, å lære den utenat; å ta til seg rytmen, å praktisere hver dag tross underernæring, familietrøbbel, skolepress, flom, en sjelden gang kulde, for ikke å nevne alle løgnhistoriene som lages i nabolaget.. Å være mesterlærer og, til nå, ikke kunne unngå at jentene som hadde lært mest, plutselig blir giftet bort eller plutselig blir forbudt å synge... oppmerksomhetsarbeid, for ikke å si offerarbeid.

 

Fattige jenter har få stier å gå på i nord-Bangladesh. Er de heldige, får de fullføre åttende klasse. Er de virkelig heldige, får de fullføre tiende klasse, madhyamik. Jentene våre vil ikke bli offentlig ansatt noe sted, og vil heller ikke kunne bli universitetsstudenter. Så blir de giftet bort, og må holde seg til ”tunet”.

 

Kanskje er det også derfor såpass mange satser alt de kan for å lære sang. Å bli kunstner er den eneste mulige frihetsveien.

 

Men det Mukta og Sujit kan, det kan de færreste.

 

Hilsen Wera

26. juni 2010

Koranresitasjon i naborommet. De vi har tatt til oss skal lære alt, sier Jasmin, som er gift med Badsha, koordinatoren av sangarbeidet. Det hender Jasmin utmattet sukker at hun ikke lenger kan vokte over ungjentene, de i internatet; de må heretter være sine egne voktere (også).

 

I dag drar vi til sandøyene for tre dager. Det blir tre krevende dagene. Å sove her, å sove der. Å være i landsbyen dag og natt, uten å kunne ta tilflukt til laptop og vifte. Regn og hete rett på ansiktet. Å gå i søle.  Kamerautstyret skal legges i vanntett sekk.

 

I går var vi på et av de ødeste stedene. Khularghat. Det er glemt av alle som ikke bor der. Etterpå sa Badsha at ngo-er har ødelagt dette landet. Den tanken har også jeg både tenkt og skrevet. Ngo-er har pøst inn penger og bygd hus uten å følge opp gavene og undersøke konsekvenser. Utlendinger som gir, såkalte donorer, går ikke inn i den rå landsbyvirkeligheten. Kanskje gjør bengalske medarbeidere det. Men ngo-ansatte bengalere kommer som oftest fra middelklassen, og vil nødig bevege seg nedover der det, ifølge alminnelig tenkesett, er mindre ”rent”. Fra avstand er det svært lett å gi; en gir jo penger som er blitt gitt til organisasjonen av andre. Med fratrekk av de ngo-ansattes lønn, som alltid er langt høyere enn andres i disse trakter.

 

Store penger kommer fra utland etter utland med gode hensikter: jenter, skolegang, menneskerettigheter, ”utvikling”. Det harde motivasjonsarbeidet i folks bevisstheter blir neppe gjort presist nok.   

 

Det fins selvsagt flere ødeleggere enn denne ene, i dette brevet kalt ngo-er. Politiske og dogmatiske forestillinger er mektige.

 

Khulsum er ikke lenger elev i gurugriha-en i Khularghat. Heller ikke Swapna. Begge er giftet bort. Swapnas giftemål var visstnok ordentlig. Khulsums er en sorg på et sorgens sted, nedenfor veien og rett ved elven Dhorla, som blir større og større for hver dag nå i regntiden.

 

Khulsum hadde en stor drøm, som var å synge og gå på skolen. Hun rakk såvidt å begynne i femte klasse. Jeg har nå sett huset hun vokste opp i. En brisk for åtte mennesker, bestemor, mor, storebror, fem døtre. Nå bor Khulsum i nabohuset, som er svigerforeldrenes.

 

Khulsum kom fra svigerforeldrenes hus for å hilse på meg i dag. Ved husveggen fortalte hun historien sin. Bestemoren og storebroren ville ikke ha sang. Så kunne de heller ikke mette så mange. Faren hadde for lengst stukket av. Khulsum skulle giftes bort i en annen bygd, slik var det besemt. Ikke før hadde Khulsum hørt dette, så gikk hun til gutten i nabohuset, han som hadde lovet henne at hun kunne fortsette å synge og gå på skolen om hun giftet seg på ham.

 

Hun snek seg til nabogutten og de gjorde det som deretter nødvendiggjorde ekteskap. Guttens familie krevde deretter 10 000 taka fra Khulsums familie; en formue her. Jeg vet ikke hva som da var salgbart og kunne bli solgt. Men 10 000 taka er gitt. Nå krever guttens familie 10 000 taka til, enda en formue. Familien kan bli ridd av gjeld. Og, slik har jeg i hvert fall forstått det, før den fulle pengesummen er gitt kan Khulsum ikke bevege seg ut av svigerfamiliens hus.

 

Så snek hun seg altså til meg uten å si fra. Jeg bad henne se etter de fire yngre søstrene. Hun påtok seg plikten. Fra Norge er det skaffet en månedlig pengesum til denne familien som faren har stukket av fra.

 

Vi beveget oss mot veien der sykkelrickshawen ventet. Plutselig lød det et skrekkelig spetakkel. Khulsum blir slått, Khulsum blir slått! Khulsum ble virkelig nesten slått med en diger stokk. Svigermoren stanset sønnen idet hun kjeftet løs på svigerdatteren. Da jeg kom til Khulsums sted, stod hun med ansiktet gjemt under sarien, i stille gråt inntil veggen. En fjortenåring som ikke lenger kan bevege seg, snakke eller ønske noe som helst. Hvem eier Khulsum, spurte jeg svigermoren. Det gjør vi, svarte hun.

 

Suno-arbeidet må utvides til å gjelde elementære ”jenterettigheter”. I praksis utfører vi slikt arbeid. Kanskje må det formaliseres for å bli kraftigere. Fattigdommen i disse traktene kan vi ikke oppheve.

 

Hilsen Wera

Lalmonirhat, 25. juni 2010

Midtsommer i Norge. Her: regntid. Plutselig svart himmel, torden, regnskyll. Og før regnskyllet: hete. Regnskyllet er vidunderlig.

 

Jeg ”bor” på samme dobbeltseng som før i byen jeg har kalt småby men som har mer enn to hundre tusener innbyggerere; det vet jeg nå. Femti tusen med stemmerett.

 

Det er fredag. Koranlæreren resiterer i naborommet. Koranlærer her!? Ja koranlærer, noen dager i uken i noen måneder. Jeg har ikke sagt nei. Sang sies å være ”asamajik”; utenfor eller mot samfunnet. Islam er midt i dette samfunnet.

 

Naboer prøvde med kjepper og stokker å rasere lydstudioet med kontor en dag i mars. De brukte neppe doktrinære argumenter. De minste jentene hadde, i lek, tråkket ned gresset, naboens gress, der geiter gresset. Raseringen av gresset ble brukt som påskudd for en storm av raseri mot sangen og alt det vi her er. Badsha, koordinatoren av sangarbeidet, ble ikke slått ut den gangen heller. Han ringte til de sterkeste vennene sine: en journalist, en historiker og en skribent. De kom til stedet med en gang. Og enda en gang ble stigen satt opp så vi kunne gå videre.

   Jeg skriver vi. Jeg er en av de som er her. Midtstrøms i denne strie strømmen.

 

Sekstisju jenter og fire gutter har fått skolestipend av arshi nagar. Det var, i mai, en stor offentlig begivenhet der landets undervisningsminister var til stede. Vi arbeider for folkesangen som nesten hadde opphørt da dette arbeidet begynte. Det er vanskelig å skolere stemmer. Mer enn stemmer må skoleres. For hvert år som arbeidet pågår, blir både vidvinkel- og teleblikket større. Det gjør ondt å se.

    Mødre og fedre må veiledes og bevisstgjøres. Det føste ønsket mitt/vårt var å bevare den gamle sangen; det neste ønsket å ta vare på den fattige syngende gutten og jenta, samt de fattigste mesterlærerne, de som har hatt sangen i seg lenge.

 

Nå er det klart at regelmessige samlinger med foreldre er en nødvendighet. Hvis foreldre ikke sender barna til sangskolene regelmessig men overlater dem til agenter som lar dem opptre her og der mot penger, eller gifter bort sangjentene i tolv-trettenårsalderen, blir de vi har undervist borte fra oss.

   Jeg teller dem, ikke minst de begavede, vi har mistet. Tallet er altfor høyt.

 

Vi holder oss, hva formål angår, til sangen og de syngende barna. Motivasjonsarbeidet må skjerpes. Foreldrene er lutfattige, forvirrete, halvhjertete, tvilende, lystne på berømmelse – eller vidunderlig samarbeidsvillige. Her gjør et barn det moren og faren sier. Sier faren: gå og syng, da går barnet og synger. Sier moren og faren: det er ikke nødvendig å gå dit, da går det aller ivrigste barnet kanskje allikevel. Forbyr moren og faren sangen, eller veien, selve gangveien, en-to-tre-fem kilometer, til sangskolen, da adlyder sønnen og datteren.

    Budsjettet må utvides hva  motivasjonsarbeid angår. Enda en person, en utvalgt person, må føyes til ”staben” og honoreres av oss for å arbeide bevisst med foreldrene. Vi behøver penger til tre-fire foreldremøter i året, med mat, på hvert eneste sangskolested.

 

Jeg leser med et stort ettertenksomt sukk i The Daily Star (Dhaka) at Norge i en treårsperiode gir millionsummer til menneskerettighetsarbeid i Bangladesh. Ingen i Norge vil noensinne få vite hvordan disse pengene er brukt. Pålitelige lokale medarbeidere vil selvsagt kunne vite det. Det tar langt tid og et hardt og tålmodig blikk å se hva som her, stort sett, gjemmer seg. Æren, det som kalles saman, og som får menn til å slå og pine døtre, svigerdøtre, hustruer, er en påkjenning. Dette er mitt ellevte besøk her. Først nå er jeg i stand til å lese noen få stavelser i æreskodeksens vokabular.

 

Hadde vi hatt noen norske titusener til, til bevisstgjøringsarbeid, ville mange, mange jenter og gutter kunnet reddes og kanskje hele bygdesamfunn blitt skolert.

 

Rehana er, som mange vet, mitt første sangbarn. Hun har tre yngre søsken. Rehana rømte i mars 2009 hit jeg nå sitter og skriver. Hun bor her ennå. I januar 2010 døde faren. Han kan ha blitt forgiftet av storebrødre på øya. De var rasende fordi han ikke klarte å lokke Rehana tilbake. Av sangen hennes hadde i hvert fall en av onklene livnært seg i tre-fire år. Da faren var død, ville onklene ødelegge Rehanas storebror, slik at småsøsknene ble deres eiendom, som de så kunne bruke, eller straffe seg på, som det lystet dem. Badsha og jeg kunne ikke la dette skje. Tomt ble kjøpt, hus ble bygd en times kjøring fra her jeg sitter. Det er et vakkert sted mellom to dammer.

 

Det er dine slektningers hus, sier vi til Rehana. Adressen din er achin pakhi, Ukjent fugl. Det er navnet på internatet der Rehana, Liza, Sharifa og Anna bor. Rehanas ammu, moren, er redd for at Rehana skal stikke av og komme til dem. Med en vakker sekstenåring i huset ville huset bli utsatt for farer.

 

I går fotograferte jeg Shahnaz, Rehanas lillesøster på elleve-tolv år, i nye klær.  Da Rehana så bildet på den digitale skjermen, sa hun: nå er de små reddet. Og det sørgelige som hendte meg, kommer ikke til å hende Shahnaz.

 

Hilsen Wera 

12. april 2010

Kjære suno-venner               

En av sunos mest solidariske støttespillere sa for kort tid siden til meg: de fleste av oss som bor her (i Vesten) tenker at de fattige skal nøye seg med å overleve, hva i all verden har de fattige med kunst å gjøre?

Det vi i suno-norge gjør er å bidra med vårt til at en sangtradisjon ikke dør ut men tvert imot styrkes. Det vi også gjør er å si til barn og oldinger: syng! og vi gjør denne sangen mulig. Det lages et grasrotfellesskap som omfatter hinduer og muslimer, menn og kvinner. Når Badsha hvert år sender meg invitasjonsbrev (som skal vedlegges visumsøknaden min), da er det arshi nagar-familien som inviterer meg.

Siden forrige sunobrev har jeg ikke vært i Bangladesh. Jeg drar dit, via Kolkata, 15. mai. Det blir første gang i den heteste og, antagelig, våteste årstiden. Jeg skriver: antagelig. For hett er det, 40 C i Kolkata i april, og hetere blir det før regnet skal komme juni/juli. Men regnet kommer jo ikke lenger med regelmessighet. Kloden er sårbar og klodens sårbarhet er ikke jevnt fordelt.

Hva vet jeg så, på avstand, at har skjedd siden desember da jeg forlot ”suno-land”. Jeg vet mer enn før om ungjentenes rått utsatte kår. Det har jeg skrevet om i brev før dette. En kollektiv bevisstgjøringsprosess er i gang i området vårt. Den gavner flere enn våre jenter og gutter. Alle mesterlærerne samles til ”training” rett etter bengalsk nyttår 15. april. Jentenes kår blir et tema der.

En ny og svært raus og hengiven mesterlærer i en helt ny gurugriha døde brått rett før palmesøndag. Onul er den første døde blant mesterlærerne våre. Et stort tap for alle, og ikke minst for Badsha. Ingen kan erstattes. Likevel er en mesterlærer nødt til å ”erstattes”.

Internatet er et krevende prosjekt. To av jentene er 14 og 16: vanskelig alder for alle foreldre! To nye og yngre jenter, cirka ti år gamle og fra hindutradisjonen, er kommet til internatet. De fire ”gamle” og Ripon er alle muslimer, med forskjellig grad av troshengivenhet. Sangen er hengivenhetssang.

Flere av barna våre deltok i ”sangkonkurranser” i statlig regi knyttet til Frigjøringsdagen 25. mars, for å minnes 1971 da Øst-Pakistan rev seg løs fra Vest-Pakistan og ble til Bangladesh. Svært mange i regionen vet nå om arshi nagar, som er organisasjonens navn. Det gjør den mer solid. Det kan også gjøre den utsatt pga misunnelsen.

Jeg var i Vågå og snakket om arbeidet vårt. Plutselig ble jeg spurt om barna jeg/vi hadde adoptert. Adoptert, tenkte jeg. Har vi, har jeg adoptert? Jeg vet ikke dette.  Men jeg vet at dette, for mitt vedkommende, er for hele livet. Jeg vet samtidig at jeg ikke klarer, og ikke engang skal prøve å klare, å dra lasset alene. Det er et lykkelig lass. Men det innebærer mange tunge tak. Tungt å være pengeinnsamler, og noen ganger vanskelig å veilede på lang avstand.  Jo mer andre tar seg av pengesiden av saken, desto mer kan jeg vie meg til fordypelsen i selve sunovisjonen og veiledningsarbeidet overfor dem i Bangladesh. Dette vet styret i suno-norge alt om.

Takk til dere alle, stor stor takk. Med unntak av Kari Løvaas, som besøkte Arshi nagar i fjor, har dere jo ikke sett barna og arbeidet. Men noen har hørt opptak av barnas sang!

Kanskje blir det ordentlige studioopptak i 2010. Det kommer teknisk kyndige folk fra Dhaka for å instruere Badsha og de andre; i april, tror jeg. Fordi vi har måttet satse så hardt for ”å redde jentene”, er utgivelsesarbeidet for cd blitt forsinket. 

Få mennesker gjør et stort arbeid for de nesten fire hundre sangbarna våre, samt alle de andre med forskjellig type tilknytning til sangskolene. Det fins alltid nok hindringer, snublesteiner i felten!  Men det fins ingen tvil om at arbeiderne er lykkelige...

Hilsen Wera

2. februar 2010
Kjære Suno-venner, gamle og nye! Jeg håper dere har gode dager.

Jeg antar at de færreste blant dere har tenkt spesielt ofte eller lenge på hva det innebærer å lage en organisasjon fra nullpunktet av, og i tillegg med mektige fiender i nærmeste nærhet. Det er det dere/vi har vært med på å gjøre i nord-Bangladesh, i et av klodens statistisk sett aller mest korrupte land.

Det vi nå gjør, i og med Suno-norge, er å lage en norsk ”støtteorganisasjon” til organisasjonen Arshi Nagar i Bangladesh. Jeg vil selvsagt aldri kunne, eller ønske å, rømme unna ansvaret for og båndene til fellesskapet og enkeltbarn der. Det er veldig godt at vi, også formelt sett, blir flere som aktivt følger med fra norsk side. Det er takk på min side.

De som vil lage en organisasjon som Arshi Nagar må tenke på: organisasjonens siktemål, metoder, prioriteringer fra år til år, autoritetsstruktur, sikkkerhetsnett, kanaler for ”trøst”, for ikke å nevne pengene. De som vil drive en organisasjon må forholde seg til alle i organisasjonen, til en og en i organisasjonen, til mulige sabotører og trusler utenfor organisasjonen samt til ulike kupp- og infiltrasjonsmuligheter.

Dette visste jeg ikke for to år siden; dette har jeg lært i og med at Arshi Nagar nå er etablert med eget registreringsnummer, og er både liten og stor, sårbar og svært solid, i nord-Bangladesh. Det har vært en hard, smal vei frem til registreringen i oktober.

De fattigste på kloden behøver å utøve kunst i minst like stor grad som andre. Dette er en bærende grunntanke for meg. Og denne kunsten, grasrotkunsten, som ofte er naken og rå, rommer en stor visdom.

Arshi Nagar drifter femten sangskoler spredt i to ”fylker”, et kontor med leder, regnskapsfører, arkivansvarlig, prosjekt-koordinator mm, et internat med nå fire men snart seks jenter (og en gutt som bor utenfor), et lydstudio som vil begynne plateproduksjon i 2010/2011, bygger opp et arkiv med sangopptak og nedskriving av sangtekster (fra opptak), slike som neppe er skrevet ned andre steder, sørger for planting av trær – og har en drøm om å lage en ashram der de eldste musikerne kan tilbringe livets sluttfase.

For øyeblikket blir vi sterkere enn før klar over fattige jenters utsatthet i en region som den Arshi Nagar opererer i. Jentene i internatet skriver ned livshistoriene sine. Dette blir viktige dokumenter for ettertanke og kanskje for ny praksis.

Pengene til dette arbeidet er i en femårsperiode kommet fra norske enkeltpersoner, nå cirka seksti, pluss et lite tilsig av fondsmidler. Jeg skulle så ønske at vi i løpet av 2010 kunne bli minst hundre medlemmer. Vil dere hjelpe meg?

Så sees vi, håper jeg, 11. februar. Da får dere høre sang av Subho, Sumon, Ashraphul, Rashida, Nilima, Sahanur, Sarifa og Rehana. Dere vil også for første gang få se bilder. Velkommen til BydelsHuset St HansHaugen 11. feb. kl 18.00.

Vennlig hilsen Wera
Oslo 30. desember 2009
Jeg er tilbake fra Sør-Asia. I snøen denne gang. Den indre bagasjen er stor. Den blir større, og likesom mer skjellsettende, for hver tilbakekomst.

I en times tid i snøstille Oslo har jeg hørt på de første sangopptakene med ny opptaksmaskin, merke Tascam. Det var en klok investering i september, før utreisen. Kari Løvaas skolerte meg i de første grepene før jeg dro. Så kom også hun til ”suno-land” i november, slik at vi samarbeidet om opptaksarbeidet. Hun sa hva jeg skulle gjøre og jeg prøvde å utføre det. Kari var som vannet i elven der, alle holdt av henne som en storesøster for hele det lange livet.

I tre måneder har jeg vært i Sør-Asia, fem uker i nord-Bangladesh: i sanglandet vårt. Før og etter Bangladesh, i nabolandet India, i delstaten Vest-Bengal.

Like før jeg landet i Dhaka, fikk jeg vite at Arshi Nagar, organisasjonen vår, er blitt registrert som en nasjonal Ngo. mange ngo-er blir nedlagt i disse tider; den nye regjeringen går inn for redusert korrupsjon. Ngo-er, som skulle ”bistå” de trengende, blir ofte, kanskje oftest, drevet som forretningstiltak til egen berikelse. Og likevel ble ”vi” registrert. Lykkelige Badsha, som har dratt de 400 kilometrene fra Lalmonirhat i nord til byråkratene i hovedstaden Dhaka i sør gang på gang!

Det ligge flere brev hjem på hjemmesiden min fra Bangladesh i november 09. Jeg skriver nå i telegramstil.

Ungene våre synger. De er mellom tre og fire hundre. Det er opprettet tre nye gurugrihaer siden sist, og tre ”gamle” er drastisk styrket, med en guru (mesterlærer) til; dvs at de nå har tre lærere. To-tre sangskoler er fortsatt svake og må styrkes. Det blir antagelig opprettet en sangskole til med det aller første.

To av jentene våre, begge ca tolv år gamle, ble giftet bort, en i sommer, og uten at guruene kunne stanse ekteskapet. Bulbulis ekteskap prøvde jeg å stanse, uten å klare det. Vidunderlige Bulbuli, sønnedatter til Siraj fakir som døde for et år siden. Hun fikk fullføre femte klasse. Det blir ingen sang for henne etter dette.

Badsha og jeg snakket mye om hvordan vi kan ”holde på” jentene. De er så fattige. Fra og med sjette klasse blir skolegangen dyr: bøker, skoleavgift, eksamensavgift, skoleklær. Da bestemte vi oss for å dekke disse utgiftene, som et underprosjekt: det gjelder ca tretti barn mellom 12 og 16, av dem fire-fem gutter. Det vil beløpe seg til 20.000 kr (+) i året. slik holdes de på skolen, og også på sangskolen. De lærer, og de blir ikke giftet bort som barn. Listen er klar. Nilima er der, Suchittra, Mousumi, Rashida, Nupur, Nahida, Shyamuli, Shahinur, Anwarul osv.

Achin pakhi, internatet, innebærer et stort arbeid, især for Badsha. Der bor utvalgte jenter, min første Rehana, Sarifa på cirka fjorten, en kjenner av Lalan Fakir-sanger, Liza som kom tilbake etter to måneders fravær, lille Anna, som ikke er så liten som vi trodde. Hun er eldre enn ni år, tror vi nå. Moren druknet i elven, og den lutfattige mormoren, som tok vare på jentungen til mars i år, har nå fått reparert huset sitt pluss en geit. For en lykke det er med geitene. Tjue barn og gamle har fått geiter i løpet av denne senhøsten og vinteren.

Sakhi fikk en geit tidlig i 2005. Sakhis ene geit, som jeg kalte ”Sundori”, som betyr den vakre, er for lengst ”bestemor”. Sundori har en familie på minst tolv. Sønnebarnet heter Bhairagi (som betyr asket!), kan Sakhi fortelle. Av disse er åtte geiter fremdeles hos Sakhi (og Sundori). Fire eller flere er blitt solgt. Familien har investert i en halv ku og et stykke jord.

Gi geiter, dere som vil! Geit er de fattigstes ”gull”, dvs: mulig mat, skolegang og penger til livets ritualer.

Trær blir plantet på jord Badsha har arvet og gitt videre til Arshi Nagar. Grønnsaker og belgfruker blir også plantet. Vi håper at frukttrærne kan bli en inntektskilde i løpet av få år. Det trengs nye penger.

Badsha kom til meg med enda en drøm: en ashram for de eldste, fattigste og ensligste av sangerne. Sju personer har henvendt seg til ham med spøsmålet om ´hvor de skal gå´ når de ikke lenger, i bokstaveligste forstand, kan gå. Fire kom med samme bønn til meg. Av disse er tre hinduer, en muslim. Jeg ga Badsha 2000 euro (utenom budsjettet) og sa: la dette være første sum for å skaffe tomt. La tomten være i nærheten av internatet&lydstudiohuset, og stor nok til en grønnsakhage. La oss se... Badsha er en praktisk grasrotaktivist cum kunstner; han leter!

I løpet av 2010 (11) skal de første cd-ene utgis. Profil: jentenes sang, dvs de mellom 12 og 16.

Sarifa og Rehana skriver nå livshistorien sin; det fikk jeg vite på telefon til Kolkata for tre dager siden. De griner og skriver; skriver og griner. Rå fattigdom, og store erfaringer hva mishandling angår.

Jeg drar østover medio mai 2010 neste gang.

11. februar kl. 18.00, i Bydelshuset på StHanshaugen, blir Suno-Norge formelt stiftet. Fra da av kan du bli medlem, om du vil.

Ha et fruktbart og fredfullt år 2010.

Hilsen Wera

Ps: 6. desember hørte jeg, i Kolkata, Parvathy Bauls sang. Det var en sterk påminnelse om hvor viktig den indre sangen, ikke minst i jentene, er.
Brev 18 (Oslo 1. august 2009)
Jeg har slett ikke vært i Bangladesh siden siste sunobrev. Men det er også sant at jeg alltid er i Bangladesh. Telefonlinjen er svært åpen. En times telefonsamtale i uken blir det, minst. I tillegg er jeg der også uten telefon.

Neste lange reise vil bli 25. september-27. desember. Som tidligere: cirka halve tiden i India og halve tiden i Bangladesh. Under eid-festen etter haj vil jeg være hos våre folk i nord-bangladesh. Det vil enda en fra Norge. For en glede!

Nå som achin pakhi (ukjent fugl), internatet/barnehjemmet, for lengst er åpnet, er tettheten min til suno-arbeidet, om mulig, enda større. Fire-fem barn på tunet utenfor LydStudioHuset gjør en stor forskjell! Et par barn er kommet for etter en stund å dra tilbake til «morshuset». I et tilfelle klarte ikke moren å være uten datteren, i et annet ble datteren sendt for å hjelpe til i en svogers hus.

Vi vil ta imot et par barn til. Men det skal dreie seg om barn som ikke har noen «bak seg», dvs. foreldreløse og forlatte barn. En funksjonshemmet og foreldreløs gutt bor hos mormoren sin nær en av sangskolene våre. Han er ni år og har lært å synge. Men barnehjemmet vårt er for jenter!!!

De som bor i achin pakhi nå er Rehana, Sharifa og Anna. Ripon har vi tatt til oss, men han kamperer sammen med Bilash, sønnen til Badsha, i det lille huset ved siden av. All privatundervisning har barna sammen: i sang som i skolefag. De spiser sammen. Også Ripon er cirka 14 år. Han og Rehana går i samme klasse.

Ripon skriver dikt. Vi snakket om dikt på telefonen i går. Husk diktets rytme, Ripon, sa jeg. Som en sang! sa gutten i stemmeskiftet. Det er besværlig for ham å synge nå. Men han kan skrive!!!

Lille Anna er et mirakel. Hun går i 2. klasse og jeg er sikker på at hun vil gå langt, langt i sang. Ektaraen er med henne for lengst. Sharifa og Rehana er de to store jentene, den ene 13-14, den andre 14-15. Rehana har begynt å ta fiolinen fra Kolkata til seg. Antagelig også Sharifa.

Sharifa er et virkelig sangtalent. Vi har vært engstelige for henne, for stemmen hennes er viden kjent. De er mange, de mennene som vil ha så flotte jenter.

Boken om sangen og barna i Bangladesh er under utforming. Det har vært hovedarbeidet mitt denne sommeren. Badsha sier: ma, du må skrive og skrive om hva ungjentene i dette området blir utsatt for; hvordan de blir «torturert», altså om de ikke blir beskyttet.

Noen av dere vil huske hvor dramatisk Rehanas situasjon var tidligere dette året. Hun rømte til Arshi Nagar sammen med svogeren, Darbesh. Vi var redde for farens og, ikke minst, onkelens straffereaksjoner. Til nå har onkelen, som er familiens eldste og derfor mektigste mann, såvidt jeg vet ikke foretatt seg noe saboterende i Rehanas anledning. (Det er han som i noen år har tjent på jentas sangopptredener). Faren har besøkt Rehana. Svogeren Darbesh, storesøsteren Shahnara og barna deres har besøkt henne to-tre ganger.

Og nå begynner en ti dagers eksamen for alle skolebarn. Makan til eksamensstrev!!! Matematikk 1, matematikk 2, engelsk 1, engelsk 2 osv.

Det er grunn til å tro at disse barna vil kunne bli gode grasrotarbeidere for Arshi Nagar om noen år.

2. august reiser Badsha og Nabiar til Dhaka for å sluttføre prosedyren med å registrere Arshi Nagar som en NGO i Bangladesh. For en prosess det har vært! Det hemmelige politiets tre greiner (!), alle byråkratiske instanser i småbyen, alle, absolutt alle statlige og komunale instanser har gransket oss. Såvidt jeg vet, er alle papirer klare nå. Men i Bangladesh er det vanskelig å vite. Noen kan plutselig finne på noe... En bistandskyndig i noradsystemet sa til meg i juli at Bangladesh er et av klodens aller vanskeligste land å opprette en organisasjon i.

Samtidig med barnehjemmet og registreringsprosesessen har Badsha, Nabiar, som er den kyndige altmulig-mannen vår, og Shyamul, den musikk-kyndige dratt ut til sangskolene så ofte de har kunnet. I 2009 er tre nye skoler opprettet, to av dem i sandøy-området. Alle tre er visstnok meget vitale. Det er da også sant at det er lettere å være vital første og andre år enn femte og sjette. Også dette er en utfordring! Og så er det alle jentene på tretten-fjorten-femten! Hvordan skal vi beskytte dem?

Vi har sikkert tretti-førti av så store jenter, kanskje flere, i Arshi Nagars «telt».

Monsunregnet er ikke kommet ennå. Det er knusktørt i nord. Avlinger blir ødelagt og ny ris kan ikke plantes ut, i hvert fall ikke der det ikke fins vanning av kunstig slag. I Dhaka falt det i løpet av sju timer på tirsdag 333 mm nedbør, rekord siden 1956.

En av våre første, og en av mine aller kjæreste, guruer, Mohammad Ali fakir, er syk. Han er en av de eldste, med det største reservoaret av sanger. Da jeg hørte ham første gang i 2005, spilte han på en sur fele som han hadde fått i India. Han har fått ny fele siden det. Mohammad Ali synger til gråten tar ham, slik marfatier av det hengivne slaget gjør. Nå kan han ikke undervise mer. Han og den kjære kona hans vet det. Arbeidet med å nedtegne alle sangene han kan er påbegynt. Vi kan selvsagt ikke «sparke ut» Mohammad Ali, som er for svak og «langt inne» til å skjønne hva barn behøver. Barna behøver en annen lærer. Så skal Mohammad Ali få beholde et lite honorar og, ikke minst, æresposisjonen. Sangskolen befinner seg på hans tun. Og den skal ikke flyttes.

Badsha, Badshas kone Jasmin, Nabiar, Shyamul, Rehana, Ripon, Sharifa, Bilash og Anna hilser til dere alle.
Oslo 18. april 2009
Jeg er i Oslo. Det blir Sunokveld 29. april, hos Ellen Alexandra Lothe. Jeg håper å se dere, fortelle - og la dere få høre. Det vi får være med på i nord-Bangladesh er, i mer enn en sammenheng, ikke til å tro.

Det har med erindring og selvrespekt å gjøre.

Dette brevet ble skrevet i ensomme timer på et hotellrom i Delhi. Jeg måtte dit, siden BA har nedlagt flyavgangen Kolkata/London:

Det er første dag i det bengalske året, paila baisakh, som er 14. april 2009.

Plutselig har jeg forlatt Bengal. Natt-tog Kolkata-Delhi. En forbløffende samtale med en medpassasjer, en pensjonert professor i bengalsk litteratur. Da jeg nevnte caryapad, de buddhistiske sangene som er baultradisjonens kilde, ble han forbløffet. (Se «Bengalske sanger» i Verdens Hellige Skrifter, 2005.) Der satt vi forvåket og utvekslet bengalske ord. Da jeg sa at Rabindranath Tagore var byens og «skriftens» sanger mens Lalan fakir tilhører selve jordsmonnet, skjønte han hva jeg snakket om. Og han visste at sangen vi har hengitt oss til i nord-Bangladesh virkelig er «lupta prae»: nesten forsvunnet.

Men den forsvinner ikke, og skal ikke forsvinne.

Jeg tilbrakte seks uker i «sunoland», i februar-mars. Store uker. Arshi Nagar er ved å bli registrert som nasjonal NGO. Det har ikke vært mitt ønske å bli «NGO». Men det er en administrativ nødvendighet. For en papirmølle, for en runddans av penger og signaturer. Ingen i offentlig posisjon foretar seg noe som helst ubestukket. NGO-registreringen er en kostbar affære. Det var den regionale registreringen i september/oktober også.

Jeg vil skrive konkret. ArshiNagar ble frisatt fra den store NGOens grep i september/oktober 2008. Vi beveger oss under en stor himmel, men ofte i hard vind, nå. Ødeleggelsesenergiene, tilsynelatende uten annen hensikt enn å ødelegge det som har med andres glede å gjøre, er store.

Som både Ripon og Rehena sier: ingen ønsker andre noe godt her.

Den vidunderlige villigheten til å hengi seg å tjene, uten baktanke og hensyn til profitt som fremdeles er vital i Vest-Bengal (og India), er nesten umerkelig i Bangladesh. Det kan ikke (bare) skyldes fattigdommen, og heller ikke harde former for islam. Jeg tror det skyldes mentale konsekvenser av NGO-enes lange og dominerende praksis i landet. «Utlandet» er altfor tungt tilstede i den nye statens økonomiske liv.

Ris, hvete og olje er altfor kostbart.

Det vi i Arshi Nagar/SUNO har gjort siden oktober 2008: vi har opprettet et kontor med computer/internett samt en stab til å betjene både feltarbeid og kontorarbeid. Dette medfører selvsagt helt nye utgifter. Før var det bare Badsha vi «lønnet». Nabiar, en hardtarbeidende altmulig-mann, har vært avgjørende i runddansen mellom administrative instanser og politiinstanser, ikke minst de hemmelige tjenester, som NGO-registreringen nødvendiggjør. Shyamul drar rundt til sangskolene og underviser lærermestere (guruer) og studenter i klassisk musikkteori og instrumenthåndtering, samt stemmebruk. Shyamul er Badshas musikalske «bror», men uten Badshas sangkunnskap. Badsha er virkelig et levende sangbibiliotek...! En kvinne skal se etter jentene i det nye lyet vårt og lage mat. Shoag skal betjene datamaskin mm. Shahidul er vaktmester.

I mars ble «acin pakhi» (ukjent fugl, en term fra en lalan git) åpnet. Der bor fem jenter, deriblant Rehena. Ripon, gutt, sover i rom med Bilash, Badshas sønn. For de seks er vi/jeg totalt ansvarlig(e). De går på en god grunnskole, i 2.,3., 6. og 7. klasse. De spiser, leser lekser, går på skolen, får privatundervsning i matematikk, engelsk mm, samt solid sangundervisning. De er heldige, og jeg tror de vet det.

Tre av dem, Liza, Sharifa og Rehena, var med da jeg dro til Dhaka for å fly tilbake til Kolkata. De tre sang i Den norske ambassaden og på et seminar organisert av norske FOKUS. Det var en stor glede for alle.

Mange av dere vet noe om Rehenas historie. Hun er min første «datter» i Bangladesh og en avgjørende motivator hva det å lage «SUNO» angår. Hun var ca sju år da jeg hørte sangen hennes i 2002 og moren ga henne over til meg. Faren som hadde forlatt moren og ungene og giftet seg med en annen, kom tilbake til Rehenas mor da landsbyen hadde sørget for ku, geiter og høns til familien - med pengene jeg hadde etterlatt meg.

Rehena var utvalgt for alles åsyn. Faren og farens storebror begynte å drive forretninger med sangen hennes. Det er grunn til å tro at Rehenas sang, på scene etter scene, bidro til to familiers mat eller sørgeligere vaner. Det lille lyet «acin pakhi» ble i utgangspunktet opprettet i lys av Rehena. Men faren bråsnudde og sa med ett nei til å sende henne fra seg.

Han lot være å høre på Rehena, moren, storesøsteren, storebroren og naboene.

En grytidlig morgen i mars i år rømte Rehena sammen med storesøsterens ektemann, Darbesh Ali. De to tråkket i sand i tre-fire timer til fergestedet i Roumari. De ringte Badsha fra ukjent telefon i båten. Vi bega oss til fergestedet på fastlandet. Så dro vi til politistasjonen i Kurigram og fortalte i detaljer hva som hadde hendt; Rehena sa sitt. Hun sang for PS: Police Super; hele politidistriktets øverste funksjonær. Vi fryktet rettssak mot Badsha, Arshi Nagar etc. Ingen anklage til nå. Raseri, sorg og kanskje nesten-sult. Er han virkelig min far, spør Rehena meg på telefon til Kolkata. For han vil meg ikke vel, legger hun til.

Du må ta oss til deg, sa Darbesh Ali. Han mente sin egen lille familie med to jentebarn. Vi skaffet ham mobiltelefon, ikke minst for Rehenas skyld.

Lille Anna kom glattbarbert til «acin pakhi». Håret hennes hadde vært en jungel med lus. Anna har en sjelden stemme og et sjeldent talent med ektara-en, baulenes enstrengete instrument. Det var mormoren som ga henne til oss. Faren rømte for lenge siden og moren druknet i elven. I det huset var det ingenting da vi kom og hentet Anna. En dag i «acin pakhi» var Anna på gråten. Hva er det, Anna. Da sa hun at de andre hadde ordentlige klær. Bare hun hadde det ikke. Det var dagen før reisen min til Dhaka. Anna, Shahidul («vaktmester») og jeg satte oss i en sykkelrickshaw og kjøpte kjole og sølv-nesering til Anna, samt skjorte til Ripon.

Ripon er en forunderlig tretten-fjorten år gammel gutt i 7. klasse med gammel visdom og et forunderlig talent hva det å skrive sangtekster gjelder. Jeg har gitt alle seks en skrivebok med 320 sider. Den som skriver mest er Ripon.

På Gendar Alga, i grenda «den sørlige bønnens øy», der misunnelse & grådighet & løgn herjet aller hardest i fjor er det fredeligere i år. Men det er ikke full fred der ennå. Der er det aller fattigst. Vi har store sangjenter der, Mausumi, Jamuna, Nupur og Rashida i 7. og 8. klasse, og har sørget for at de skal kunne kjøpe skolebøker. Også den sangbegavede Atwar bor der. Øret hans ble operert i februar. Atwar kan nå synge igjen.

Dette er et nøkternt brev etter tre harde arbeidsmåneder. Nytt «prosjekt» er påbegynt i Kolkata. Det kalles «Earthcare with Art», og har konsekvenser for Suno/Arshinagar. Feltarbeiderne i Kolkata vil med tiden kunne markedsføre og selge cd-er som produseres i Arshi Nagar Sound Studio. Både vilje og evne til å kjøpe cd-er med «matir gan» (jordas egen sang) og «bhaber gan» (sjelens sang) er antagelig større i Vest-Bengal enn i Bangladesh, der sang også har fiender – i konservativ islam.

Alle mesterlærerne (guruene) kom sammen til tre dagers utveksling, teorilæring mm i mars. Det var store dager. Jeg var med på alt og fortalte om ArshiNagars «hensikt» og historie, om dere i Oslo, om min egen fryd – og om grådigheten og misunnelsen som jeg ikke ønsker oss.

Jeg håper den første cd-en kan produseres i 2010. Så håper jeg at frukttrær virkelig blir plantet på stedene der ungene lærer å synge, ved guruers hus, samt på et jordstykke Badsha har arvet. Det kan med årene også bli en liten og stabil inntektskilde. Vi er nødt til å «investere» mht fremtidig drift. Guava, sier jeg. Ingen frukt er rikere på c-vitaminer enn guava. Og så kokospalmer, da. På klimautsatt land som hele Bangladesh må hvert eneste tre ansees som en engel.

Vi bruker en masse penger på å leie bil: når jeg er i området, når folk og utstyr skal fraktes til opptreden her og der. Kunne vi kjøpe en bil, ville disse utgiftene bli spart. Og bilen kunne bidra til inntekter. Jeg går inn for dette. Vil noen være med, så si fra.

I forhold til tiden før juni 2008 har vi to store utgifter: kontorhold og stab, samt lyet «acin pakhi». Registreringsutgiftene er éngangs. I tillegg er norsk krone fremdeles, såvidt jeg vet, svak i forhold til bangladeshisk valuta.

Alle oppfinnsomme forslag er velkomne.

På gjensyn! Og i glede,

Hilsen Wera
Oslo 7. januar 2009
Kjære alle sunovenner

GODT NYTT ÅR
Jeg kan ikke kommentere skrekkeligheten og skrekken i Gaza. Men nå som jeg om få timer reiser til Kolkata, og deretter til Dhaka og «suno-land», vil jeg fornemme, om ikke vite, hvordan folk der oppfatter overgrepene av ulike slag.

Som dere vet, lever Sunos folk uten fjernsyn. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste ett, og ikke aviser heller, ute blant folk. Mobiltelefoner, derimot... I Badshas hus, annekset til Arshi Nagar Lydstudio, fins det et fjernsyn.

Jeg har hatt to lange telefonsamtaler med Badsha, hans kone, Rehena og Rehenas far i går og i dag. Badshas kone er et viktig menneske i sunosammenhengen. De har en seksåring og en tolvåring. Også de barna «er med». De heter Bilash og Naushin.

Folk kommer jo stadig vekk for å «se» Arshi Nagar Lydstudio. Da ser de også kone og barn...

Awami League med Sheikh Hasina vant en brakseier i det store, og kanskje første «anstendige», valget noensinne i Bangladesh, 29. desember. Jeg sier av og til at det var «det minst verste» utfallet. Ingen politiker (der?) er ikke-korrupt. Men Awami League er kanskje mindre korrupt, og i hvert fall mer «sekulært» enn BNP, som nå blir opposisjonspartiet. Et nytt «stortingsmedlem» fra Lalmonirhat er innvalgt og han er veldig glad for arbeidet vårt! Det er godt for Badsha og alle å ha noen «venner» blant maktens menn&kvinner. NGO-registreringen av Arshi Nagar vil skje så fort landet har kommmet seg etter regjeringsskifte og muharram, om få dager.

Så til den store konkrete nyheten. Det er besluttet å bygge det «lyet» (ashray, på bengali) («Shelter from the Storm», Bob Dylan) for noen av de fattigste, mest utsatte og begavede sangjentene våre, som et tilbygg til Arshi Nagar. Nevnt i tidligere brev. Jentene skal gå på «videregående skole» og få sang/musikk-undervisning. Det er mulig jeg kjøper en fiolin og bærer med meg fra Kolkata, der fioliner lages. Tenkt til Rehena, men hvem vet!

Plutselig ble det uunngåelig å reise dette tilbygget. Jeg har overført 28 000 Nkr i dag. Med den summen, er det sagt, skal hele annekset m/bad kunne bygges. En enke, Mahomeda på 37-38 år, med erfaring fra organisasjonen BRAC, skal være «husmor» for jentene, og også utføre kontorarbeid for Arshi Nagar. Dermed vil Lovely, Badshas kone, ha en annen voksen i nærheten av seg hele tiden.

Dette blir en slags mini-gurugriha, i småbyen Lalmonirhat. Jentene skal velges av Arshi Nagar-komiteen, i tett samarbeid med mødre og fedre. NB: også mødrene! Det er om å gjøre å unngå hingsha, misunnelse. Denne store store plagen... Den eneste jenta jeg nå med sikkerhet vet skal bo i dette «lyet» er Rehena (opp i 8. klasse). De sannsynlige tre andre er: Shalma (opp i 8.) Sharifa (opp i 6.) og Liza (opp i 6.) Alle er svært fattige, Liza også morløs. De er alle også spesielt sangbegavede. Liza og Sharifa er skolebegavet. Jeg vet ikke om Shalma er det. Rehena kom sent i gang, og er den første i sin familie som har lært bokstavene.
Oslo 2. november 2008
Det er alltid så stille her. Selvfølgelig er det ikke det. Men den som kommer rett fra Kolkata, og dét i gudinnefestenens tid, får stillhet og stillhet etter tilbakekomsten til Oslo. Hun kan så å si høre tomrommet i sin egen hjerne. Jeg har mye å fortelle. I brev hjem på www.weras.net er mye for lengst blitt fortalt. Nå dette:

Ellen Alexandra og jeg vil måtte avlyse 7. novembersamlingen for SUNO. Hennes mor er døende. Døden kommer i sin egen tid. Vi kan av den grunn ikke antyde noen ny dato for Suno-samling på skrivende tidspunkt. Den 7. januar 2009 drar jeg igjen østover: til India og Bangladesh.

Mens jeg har vært i øst har børsbobler bristet og forskrekkelser lagt seg over alle som eier noe, i øst som i vest. Der jeg har reist, merker folk at flommene blir større, risen knappere og dyrere, sammen med alle andre matvarer og andre varer. Instrumenter, tinnmateriale til å bygge hus eller store bokser som skal beskytte intrumentene i fuktighet og vann, blir kostbarere.

Det er ikke børsen våre mennesker i nord-Bangladesh vet noe om. De vet mye om hjertet og om brutalitet. De, inklusive undertegnede, har på rå og harde måter lært noe nytt om å skille sant fra usant gjennom de siste månedene.

Jeg er nok ørlite grann engstelig for at at SUNOs norske venner i det nåværende økonomiske virvaret skulle slutte å gi til SUNO, nå som SUNO mer enn noen gang før behøver hver og en. For prosjektet, som befant seg under en slags beskyttelsesskjerm (en diger bangladeshisk NGO) frem til juni 2008, ligger nå utenfor. Vi har ny frihet, og nytt og skjerpet ansvar.

En ny organisasjon, ARSHI NAGAR, er registrert under Social Welfare Department, i Lalmonirhat og Kurigram. Det er den som heretter vil drive gurugrhaene, sangskolene, samt organisere festivaler, yte grasrot-nødhjelp mm. Arshi Nagar vil måtte registreres som en NGO for å kunne motta penger fra utlandet. Den vil utelukkende motta penger fra oss. Bare slik kan vi beholde friheten.

Til den store NGO-en har jeg nå sagt: NON-COOPERATION, som var Mahatma Gandhis ord til kolonimakten. Lite har jeg ant om at jeg skulle bli «en innfødt» som, sammen med ungene, lærerne og foreldrene knyttet til SUNO, skulle si nei til en pengesterk «makt», NGO-en, hvis penger jo kommer fra Vesten.

NGO-en ville overta SUNO og omskape den i sitt eget ukjente bilde, kanskje for så å legge hele prosjektet ned – eller i hvert fall for å gjøre det tannløst og «mainstream». SUNO var i fare. Badsha, «dørvakten», ble sparket ut fra NGO-en i juni og enhver kunne trenge seg inn i SUNO-huset. Muntlig kunne jeg fortalt fragmenter av historien. Skriftlig er jeg tilbakeholdende.

Jeg har på en liten måned i nord-Bangladesh lært mer om ondskap og om offervilje enn noen gang før i mitt liv. Jeg lærer, innefra mitt eget hjerte, hvert eneste sekund om hva slags ansvar jeg nå har for barna våre, og for de som barna lever sammen med. Jeg ber dere som aldri før: vær med meg. Disse barna synger som kanskje ingen andre i det bengalske språkområdet. De begynner å bli «oppdaget». Vi har laget presise regler for bruken av sangen deres.

LYDSTUDIOHUSET er nå omtrent helt ferdig og utstyret er nesten helt på plass. Også utendørs-høyttalere til festivalbruk er innkjøpt. ARSHI NAGAR/SUNO må nå melde fra, i regionen, om at vi er der, etter måneder med bakvaskelser og løgner. Vi må synge oss inn i lokalbefolkningens bevissthet og minne. Derfor ble også høyttalere innkjøpt så fort.

Jeg har ennå ikke mottatt 2009-budsjettet fra Badsha. Store utgifter er imidlertid dekket inn allerede: nemlig de som har med LydStudioHuset å gjøre. Lydstudiohuset må ha en kontorarbeider som alltid er til stede, for folk «detter inn» fra alle kanter. Badshas kone kan ikke ta seg av alle. De har jo to barn i skolealder. Badsha bør også ha en musikkkyndig «bhai» (bror) ved siden av seg. Nabiar er der. I tiden da Badsha ble truet av fiender, stilte Nabiar opp, og forlot aldri Badsha. Nabiar er en altmulig-mann for oss. Men han har ikke sangen inne.

Vi leter etter en bror og «kollega» til Badsha. Han vi trodde vi hadde, ble i løpet av august/september trukket inn i den store NGO-ens garn.

I 2009 må det holdes et bevisstgjørings/treningskurs for alle guruene. Jeg har også begynt å tenke mer og mer på de av barna som er blitt tenåringer, særlig jenter mellom tretten og femten. Gurugrhaene, skolene våre, tar, ifølge statuttene, imot barna fra de er sju til de er seksten. Men vi kan ikke slippe dem, især ikke jentene, da. De er, i tillegg til alt annet, meget begavet og den største «skatten» vi har. Jeg leter etter en mal og metode for disse jentene – for noen: rett før de gifter seg. Ungdommer behøver forpliktelser. Om metoden kunne innebære både plikter og fortsatt læring ville det vært vakkert.

Den 19. oktober organiserte Arshi Nagar/SUNO sin første festival, på sandøya dakkhin namazer char: den sørlige bønnens øy. Det skal ha kommet ti-femten tusen folk for å høre. Det kan simpelthen bety: mange! Min første datter Rehena fikk 3000 taka for sangen sin. Begeistrete tilhørere gir spontant. Slik er tradisjonen. Sarifa, en vidunderlig lalan git-sanger, fikk mindre. Men hun fikk.

Atwar på åtte, med sjelden stemme og elsket av alle, er nesten døv på et øre, med store smerter hver eneste gang han har sunget. Sammen med en ørespesialist blant SUNO-vennene i Norge har jeg prøvd å diagnostisere skaden. Alle utgifter knyttet til videre undersøkelse av Atwar blir dekket av oss. Atwars familie er mer enn lettet.

Noen av dere vil vite at SUNO var i faresonen mellom sent mai og frem til det aller siste. Mine første brev hjem, fra Bangladesh i august/september, på hjemmesiden, har mer stoff om dette. Prosjektet ble forsøkt «kjøpt opp». Guruene våre ble lokket med store pengesummer og andre goder. Badsha ble drastisk bakvasket.

Folk har måttet tenke selv. «Hva vil vi?» De har valgt Arshi Nagar. Vi har lagt ned to sangskoler fordi de ikke fungerte. En tredje vil bli ny-strukturert: samme barn, men nye guruer. Flere steder ønsker seg skoler. Vi har måttet slåss for å beholde instrumentene som er blitt gitt gjennom fire år. De er reddet nå. En SUNO-giver har gjort det mulig å kjøpe store tinnbokser å bevare dem i.

Så er spørsmålet: når vil noen besøke Arshinagar/Suno?!

Mer snart!

Vennlig hilsen Wera
Oslo, 19. mai 2008
Jeg påbegynner dette brevet i Budapest. Dere vet det alle: Suno vokser. Det er ikke uten forskrekkelse jeg tar denne veksten innover meg. Med lykke, selvsagt. Men ansvaret er stort. Ansvar er selvsagt ikke uten lykke. Ja, det kan til og med være at lykke er et av ansvarets navn, eller omvendt.

De siste dagene har jeg tenkt ofte, og mye, på jentungen Rehena som satt på huk i en liten kortbukse og sang, aldeles konsentrert, for meg, en bitteliten meter fra ansiktet mitt, i februar 2002. Vi befant oss på hennes øy, sandøya Manush Mara, i Brahmaputra. Jeg, for første gang.

I Rehenas sangrepertoar gjenkjente jeg de gamle sangene fra indisk Bengal. Hun, den muslimske jentungen, sang hinduenes gamle fromhetssanger til guden Krishna, uten skyhet. Ja, dette absolutte fraværet av skyhet hos Rehena. Kom til huset mitt, sa hun. Og jeg, som såvidt hadde begynt å lære bengali den gangen, og som var enda «vestligere» da enn jeg er nå, svarte at det ikke var mulig å bli med henne hjem (på grunn av begrenset tid...). Da så ungen på meg med fast blikk og sa: Sambhab hobe. Som betyr: det blir/skal bli mulig! Med autoritet. Og jeg ble med henne hjem. Der sa moren: ami apnake diye dilam. Som betyr: jeg gir henne til deg/Dem.

Kjærlighet som et lyn mellom en åtteåring syngende unge på en sandøy i Brahmaputra og en femtiåring fra Norge som ikke hadde annet ærend der enn å høre sangen. 2002-besøket mitt hadde ingen klar hensikt eller oppgave. Jeg hadde vært i Bangladesh i 1998 og reiste tilbake som en som var trukket dit... av sangen.

Den eneste jeg, inntil 16. mai 2008, hadde snakket med på telefon i Bangladesh var/er Badsha. Så fikk jeg vite at «mesterklassen» skulle begynne 15. mai og vare til 25. mai. Og jeg visste på forhånd hvilke 20-25 barn som, med sanglærere, ville være samlet i disse ti dagene og at Badhsha, med mobiltelefon, også ville være der: som koordinator og sanglærer. I tillegg visste jeg at jeg ville være i Budapest for å skrive og få negativer skannet og bilder forstørret. Ut i byen og lete etter billigst mulige tellerskritt-kort Budapest-Lalmonirhat! Så kjøpte jeg telefonkort og prøvde. En tynn tynn telefonlinje, små små stemmer. Men det var stemmene deres! Den ene etter den andre etter den tredje av sangungene våre. Jeg har ringt annenhver dag.

De er i rommet her i Budapest, i meg. Rehena fra første dag og til nå. I går sa jeg til henne: ta deg av de som er mindre enn deg! Og hun sa: ja, ma, det skal jeg; det gjør jeg jo... En dag jeg ringte sang Laki. Laki ville ikke gi seg med å synge (også for meg i Budapest!), en sang med mange vers. Selvsagt gikk telefonkortet ut! Heldigvis hadde jeg ett til, og kunne ringe tilbake. Da spurte Rehena: ma, tumi ki bhab pele.... ma, fikk du «følelsen».

Dette uoversettelige ordet bhab, som er en nødvendighet for kunstnere, denne følelsen av flyt og frihet; en egen «fylthet»... Altså: fikk du denne følelsen da Laki sang?

De er cirka 35 personer samlet i Training Center i Lalmonirhat, sanglærerne i to puljer: de er jo 30 (15 skoler x 2). Skole nr. 16 er inoffisiell, den med Chand Miah! De cirka 20 utvalgte barna er der alle dagene. De får spise, ja de får spise godt. Og de er blitt tatt med til Arsinagar, det nye Lydstudiohuset. For en glede i dem over det huset.... Noe solid der tingene jo ellers ikke står fast. Forstod jeg Badsha rett, kommer det en lydtekniker med opptaksutstyr i dag, og i morgen også. Ungene skal få høre sin egen sang, og gjøre det som var «feil» riktig. De har lært om «sangens grammatikk». Jeg bad på telefon Jamshed Ali, som er gammel nå, om å lære fra seg så mange sanger han kunne.

Ting forsvinner fort i verden. De som husker Europas Shoah dør ut; de som bærer tradisjonssangen mange steder i verden dør også ut. «Vesten» er veldig og altfor sterk.

En kveld i Budapest ble jeg invitert med på en konsert med Saharas tuareg-musikere. Sterke stemmer og skikkelser. Elektriske gitarer, en smule fransk rapping. Ingenting av dette er i og for seg feil; publikum ville ha det. Ingen kan pålegge noen å holde seg fattige: altså å la være å gi folk det folk vil ha, og tjene penger slik. Likevel merket jeg den store tristheten. Må denne prisen betales om en vil bli hørt. Kan en ikke synge de gamle sangene med de gamle sangenes rytmer og likevel bli hørt...

I 1999 var jeg i Rwanda for, som et rart og krevende «eksperiment», å inspirere noen av de overlevende fra folkemordet på Rwandas tutsier til å skrive det de hadde erfart. Noen i gruppen sa at de ville skrive «slik at Vesten kunne forstå». Jeg sa til dem, med rette eller urette: skriv til deres egne barn og barnebarn slik at de kan vite og huske....

Jeg tenker meg ikke at sunobarna, og de som er voksne musikere nå, skal synge i Vesten. Håpet i meg er at de skal synge i sine egne liv, og for andre som forhåpentligvis vil kunne leve videre i dette utsatte elvelands-landskapet... altså for seg selv, hverandre og de nærmeste andre. For oss også, men ikke tilpasset oss.

Igjen: takk til dere alle som har gjort også denne «mesterklassen» mulig. En av dere spurte i et brev om det ville kunne lage seg et a-lag og b-lag på grunn av mesterklassen. Jeg kan jo ikke vite om det vil skje. Jeg tror likevel at barna er gavmilde og vil ta med seg styrken og dele den med de andre; både styrken og kunnskapen. Og jeg vet at sunolærerne må lære; de er det svakeste leddet i sunosystemet. Alle grender har selvsagt ikke voksne som både er gode musikere og gode lærere....

Fra Gendar Alga kom fem barn, flere enn fra de andre skolene. Kanskje skyldes det min spesielle tilknytning til Gendar Alga dit jeg kom aller først, i 1998. Men også at stemmene der har en egen «upolert» kraft som det ville være så fint om fastlandsbarna kunne ta til seg. Noen av fastlandsbarna er sangskolerte; et par jenter med hindubakgrunn har sunget rabindrasangeet (sangdikt av Rabindranath Tagore). Det er vakkert. Men det er "kunstmusikk". Tradisjonen er mye mye eldre enn dette...

I morgen ringer jeg fra Oslo. Telefonlinjen blir bedre. Tellerskrittene er langt rimeligere. I denne sammenheng takker jeg Telenor for innsatsen i Bangladesh! Ønsket er å snakke med dem alle før de skilles på søndag, for igjen å dra til sine femten forskjellige steder.
***
Og i dag, 23. mai, har jeg snakket med alle lærerne og alle ungene. Lille Attwar, en henrivende åtteåring, lurte på om ikke også jeg hadde lyst til å komme og være sammen med dem. Ripon nærmer seg stemmeskiftet... Rehena sa at hun kan akkompagnere seg selv på harmonium nå. Og Parina var henrykt for hun hadde sunget så bra! Noen av lærerne satt i møte for å dele ut geiter med klokskap; de geitene som blir gitt i matkrisebistand til de som har minst å spise....

Vennlig hilsen Wera
Oslo, 28. april 2008
Det er kald vår i Oslo. Da jeg nettopp snakket med Badsha, var det storm og strømbrudd i Suno-regionen. Bruk Google Earth, du som kan! Det er mulig å sikte seg inn på tettstedet Lalmonirhat.

Fra 16. mai og i ti dager fremover skal Sunos første "mesterklasse" finne sted. Da kommer de utvalgte guttene og jentene fra Sunoskolene på sandøyene og fra skolene øst, vest, nord og sør på fastlandet til Lalmonirhat for å synge og lære mer. Rehena vil komme fra øya Manush Mara etter fullført eksamen i 7. klasse. Bestått, håper jeg....

Ungenes sangiver er større enn jeg, selv med mange års praktisk viten, har fantasi til å forestille meg. Grensen vi butter mot er knyttet til noen av lærernes manglende kunnskap og erfaring med å være lærere. Da Suno-frøet ble sådd for ca fire år siden, hadde det, i et par tiår minst, vært lite tradisjonssang å høre i regionen. Musikerne hadde gitt opp. Få bad om sangene deres, fattigdommen var trykkende, gurutradisjonen var utdøende. Suno kom, slik sett, i siste liten. Lærerne våre får, i dagene med "mesterklassen", møtes og, i beste fall, skolere hverandre ørlite grann.

Det er mye godt nytt nå: lydstudio-huset er nesten ferdig bygd. Om ikke altfor lenge blir det elektriske arbeidet fullført. Isoleringen av studiodelen gjenstår det å gjøre. En rådgiver ble tilkalt fra hovedstaden Dhaka. Han har sagt at to rom, og ikke bare ett, bør lydisoleres.

Huset heter allerede Arsinagar (Speilbyen, etter en sang av Lalan Fakir). Det er et solid hus som ikke vil bukke under i flom før absolutt alt i denne regionen bukker under.... Jeg ser huset for meg som et håp for folk som selv bor i gebreklige hus. Det skal være sangernes & musikernes eget hus i denne delen av Bangladesh som sies å være en spesielt "tilbakestående" region.

Huset skal selvsagt brukes til innspillinger men også være et samlingssted. Det kan tenkes som et hus for kunst og også, langt mer indirekte, for helse. Det hender at musikerne våre behøver å dra til Lalmonirhat for å oppsøke legen.

Kommer de langveis fra, som fra sandøyene, kan de bo i Arsinagar.

Det er gavmilde Suno-givere i Norge som har gjort det mulig å overføre ganske store summer for å ferdigstille lydstudio-huset så fort. Det var ønskelig å ferdigstille det så fort som mulig siden regntiden jo setter inn om to-tre måneder, og også fordi kostnadsnivået øker drastisk i landet. Dette gjelder, som mange av dere vil vite, ris og andre matvarer. Men det gjelder også byggevarer.

Ventet vi med ferdigstillelsen, kunne kostnadene doblet seg på få måneder.

En viss del av pengene som er blitt overført til Suno/Arsinagar i det siste blir brukt til mat til de aller fattigste av våre, men især til kjøp av geiter. Blant våre folk fins det nå noen som ikke lenger kan kjøpe ris, og er henvis til å spise "spinatvarianter" (gress) som vokser vilt, og lite annet enn det. Om få dager drar Badsha sammen med Mozammel, min første "lillebror" og venn i Bangladesh, for å sondere – og deretter beslutte hvem som skal få geit og evt. krisemat.

Snart blir det norsk sommer. Jeg kommer sikkert til å skrive minst ett brev til før sommeren, med nyheter om "mesterklassen" og om lydstudio-huset. Som skrevet før, reiser jeg østover 14. august. August/september pleier å være monsuntider. Det er i år også tiden for fastemåneden ramadan.

Det er allerede avtalt Sunokveld med musikk og fortelling 7. november. Hold av datoen!

Vennlig hilsen Wera
Oslo, 12. mars 2008
Dette blir et lite brev, nærmest for et notat å regne; et slags veinotat fra en vandrer som har slått seg ned på steinen her nord for en stund - for å arbeide i morsmålet, altså skrive, og for å arbeide videre med musikken og bildene fra Bangladesh og India. Jeg tenker mye på de enkelte sangerne, både på barna og de gamle, på «steinen» her jeg nå sitter. Som Sadek Ali sa: vi vet ikke hvordan det ser ut der du bor, vi vet bare at det er langt dit.

Han kan ikke se for seg det som er hér, for han har aldri sett det. Dere som leser dette har ikke sett det som er dér. Jeg er her med det som er her og det som er der: Det er lykkelige omstendigheter (!). Og det er samtidig et spenningsfelt.

Vi har mange barn nå, fler enn tre hundre. Og vi har ikke bare barn, vi har de gamle musikerne også, de som barna er avhengige av for å lære. For det er ved mesterens føtter tradisjonssangen (også kunstsangen, den som kalles ´klassisk´) kan læres. En gurugriha, som er det vi ved Suno prøver å opprette, er knyttet til guruens hus der barna lærer av den som kan mer, og som i sin tid lærte ved en eller flere mesteres føtter. Det er lett for oss som bor her, i en post-industriell (?) fold av «utvikling», å se ned på av andre måter å lære og erkjenne på. Vi bør ikke le. For det er i konsentrasjon og hengivenhet virkelig læring kan skje; enhver poet vet dette.

Nå har jeg, om enn ganske fort, sett gjennom det digitale billedsstoffet fra «Suno-land» oktober/november 2007. Jeg har brent 15 cd-er fra de siste musikkopptakene. Denne gang gjorde jeg færre tekniske feil under opptak enn før. Så mye også jeg må lære, ikke minst i det digitale feltet, for å utføre min del av Suno-arbeidet.

Og som de synger... lille Attuar og Jhoshna på cirka åtte, for eksempel. Det som i fjor ble annonsert som «master class» vil finne sted innen et par måneder, før regntiden. Jeg venter på listen over de tyve utvalgte barna.

Hvordan Badska skal kunne velge ut noen barn, og ikke andre, fatter jeg ikke. Noen gutter, noen jenter, noen fra fastlandet, noen fra øyene, noen av de minste, noen som har sunget i lenger tid... Så skal disse utvalgte være sammen i ti dager, med alle lærerne, tredve i alt, i to puljer på femten. Da blir det lyd i treningssenteret og gjestehuset i Lalmonirhat!!!! Ripons stemme har vokst i myndighet og kraft siden sist. Muktas også. På øya Gendar Alga synger Rashida med en helt egen «heshet». Bob Dylan har en lillesøster i henne... Rehena behøver en sang-guru for viderekommende. Jeg lurer på hvordan det skal løses, ute på øya.

Jeg har nevnt Horisonter&Fragmenter www.horizonsandfragments.no før. De er en kunstnergruppe, under Stavanger 2008, som har knyttet seg sterkt, om ikke til Suno, så til Rehenas øy Manush Mara, som er et ekstremt utsatt landskap. Horisonter&Fragmenter er et kunst-i-landskap-prosjekt; et klimakunst-prosjekt:

På en stein i landskapet på øya Bru utenfor Stavanger skal det skrives inn hvor mange personer, familier, kyr, geiter, høns som levde på Manush Mara i 2007, deretter i 2008, i 2010 osv. En har på grunn av årlige oversvømmelser gått ut fra at tallene på levende vesener vil synke. Og øya ble da også nesten halvert under flommen i 2007. En håndfull mennesker døde, langt flere flyttet vekk fordi hus og jorder ble tatt av vannet. Hvor fattigfolk skal dra hen, i Bangladesh som i andre kyst-og elveland, og i ørkenområder, er et kolossalt etisk og politisk spørsmål.

Markeringsdagen for prosjektet på Bru er 8. juni.

Huset med lydstudio, rom for rehearsal, gjesterom, rom for Badsha, kona Beauty (!), sønnen Bilash (ti år) og datteren Bindu (seks år) er i ferd med å fullføres. Gjesterommet vil også kunne brukes av musikere som må til tettstedet Lalmonirhat av medisinske grunner. Eller av gjester langveisfra! Huset har nå vann og elektrisitet. Lydisoleringen i studioet er ikke ferdig ennå. Utstyret er ikke innkjøpt. Budsjettanslag for dette siste: 90 000 NOK.

Jeg skal ha en liten utstilling i Cafe Neptun i Son. Tema: Terskel. Alle fotografiene er tatt i India. Åpning 19. april. Fortellerkveld, der jeg vil være tilstede, 23. april. Jeg håper å se noen av dere der. Tog fra Oslo S til Sonsveien, og derfra matebuss.

Velsignet Påske

Hilsen Wera
Januar 2008
Utdrag fra Suno-dagbok: 6. november 2007, Lalmonirhat nord i Bangladesh:
Søvnen er kommet, jeg lar den komme. Det som må skrives blir skrevet i morgen. Bare dette nå: Badsha sa at hadde jeg «fått deg» før, da ville jeg aldri giftet meg. Da ville jeg gjort dette, bare dette, sa han. Altså Suno-arbeidet. Han sa det da vi kom fra bairagienes hus. I de husene fins det ingenting. En sengebrisk, et par kokekar. Ellers ingenting. Men stemmen. Tre enker, jeg «fikk» dem for to-tre år siden. Plutselig satt vi på tunet hos dem igjen. Jeg husker en halvveis knust dotara, strengeinstrumentet, fra forrige gang. Den ble brukt som den var. Nå fikk jeg vite at de har snakket om «meg» mange ganger siden. Ingen annen med min slags hud er kommet til det nabolaget. Den ytterste fattigdommen står å lese i barnekroppene. Mange hinduer prøvde å flykte vestover under Delingen av India i 1947. Grensen i nord ble stengt, så disse kom ikke lenger. Om meg har de tre har sagt hun kommer ikke, hun kommer sikkert ikke tilbake. Men en annen kvinne, en slektning har sagt at hun kommer helt sikkert. Så kom jeg og kvinnen med tillit lyste. Jeg bad dem vise meg husene. Hus med ingenting i. Men livet lever. De fikk 500 taka hver seg. Jeg sa: kjøp klær. Da sa en av de tre: gutten min har eksamen, nå får han eksamen. Jeg vet ikke hvilken gutt, kanskje et barnebarn. Kanskje får han virkelig eksamen. De satte seg på bakken og sang om Govinda, som er Krishna. Det er Govindas ønske at jeg, gjesten, kom tilbake. Jeg fikk se en gravlund med ni små jordforhøyninger, samadhi. Bittesmå røde «pynter»; rester etter Durga puja, på gravene. Inn i den jorden skal de tre også. Det er som det er. Om jeg bare kunne dra til dem av og til, sier Badsha. Ha med meg noe og dra dit og gi det.

5. januar 2008
Jeg er fremdeles i India. Kroppen har sin innlevde rytme. Den begynner å «øve seg» på Norge to-tre uker før tilbakereisen. Jeg tenker på arbeidet som venter. Et romanmanuskript, en bok for psykisk utviklingshemmede med bilder og tekst om Kolkata og etterarbeid med råfilene, alle de tusener av råfiler som er en frukt av denne reisens arbeid.

Jeg har fotografert digitalt denne gangen, for første gang. Alle filmene mine ble jo, som noen vil huske, ødelagt under x-raymaskinen på en eller annen flyplass i fjor. Denne gang har jeg møysommelig overført filer fra minnedisker til harddisk til cd-skiver. Jeg bærer mer enn hundre cd-skiver med meg tilbake til Oslo.

Nå har jeg en ledig time eller to alene, her i Bhubaneswar. Romanen kan jeg ikke gjøre noe med her jeg er. Men et Sunobrev til dere, kjære medbevisstheter, det kan jeg påbegynne.

Jeg hadde akkurat forlatt Bangladesh da syklonen Sidr slo til ved kysten i sør. Mange av dere viste at dere tenkte på meg og Sunofolket da. Våre mennesker var blitt hardt rammet av flommen et par måneder før. Men de ble ikke rammet av syklonen, så langt nord som de bor.

Hvis dere visste hvordan hver krone dere gir blir anvendt, ville dere blitt lykkelige. Ja, hver eneste krone blir anvendt... mange ganger! De femten Sunoskolene drives, noen med forbløffende fruktbarhet, andre i større grad av motvind. Det fins ikke gode musikere som også er lærere på alle Sunostedene. Noen vil så gjerne være lærere, men alle som vil kan ikke. Noen nabolagskomiteer, de som skal se etter skolene og sørge for at lærerne blir betalt, er en smule uvirksomme; andre er samlet og samlende. Sunoarbeidet er også kollektiv landsbyorganisering.

Det er lysende klart at lærerne behøver å lære. Når spesialklassen for de ivrigste og mest talentfulle guttene og jentene blir organisert, kommer alle lærerne også til å være til stede - og lære. Klassen vil vare i ti dager. Hver skole har to lærere. Hver skoles to lærere vil få fem dager sammen med alle barna og halvparten av de andre lærerne. Alle barna får spise næringsrikt og rikelig i ti dager.

I 2008 vil dette være en ny stor hendelse: kurset for de mest talentfulle.

Jeg har i sju år hatt en datter som er min på en sterkere og mer total måte enn de andre. Nå har jeg tre. Rehena var, er og blir... antar jeg. Mausumi og Jamuna, Gendar Algas, døtre, på cirka fjorten–femten, er kommet inn i hjertet. Noen vil alltid si sitt eget navn, og også mitt, som er maa, mor, på en mer presis og konsentrert måte enn andre. Dette er syngende jenter. Mausumi og Jamuni unngikk såvidt å bli giftet bort i fjor. SUNO må, i tillegg til å undervise i sang, også bevissgjøre guttene, jentene, lærerne, foreldrene og landsbylederne i denne sammenhengen, og bidra til at ingen blir giftet bort før de er atten år, og at de kan synge etter inngått ekteskap også.

Det er på Gendar Alga, der hungeren var størst under og etter flommen i august/september 2007, og der ingen bevegelse var mulig uten båt, Jamuna og Mausumi holder til. Dette var mitt første sted i Bangladesh. Det er her kvinnene sang: du skal ikke be gud om annet enn gud, i 1998, og sikkert før, og sikkert siden også... Nå er det kvinnenes døtre som synger. Å, som de synger!

Med Badsha og Mozammel besluttet jeg denne gang å muliggjøre en egen «skole» på Gendar Alga. Det blir bygd et hus. Det huset skal brukes av SUNO. I tillegg vil alle barna i Gendar Alga gurugriha få «tuition», dvs. privatundervisning hver dag. Også den daglige undervisningen skal finne sted i den nybygde skolen. En dyrlege i nabolagskomiteen har gittt oss/SUNO tomt. Skolehuset blir bygd nå i januar.

Alle skolebarn i Bangladesh og India sies å behøve privatlærer i tillegg til den vanlige skolelæreren. De vanlige grunnskolene har altfor mange barn i hver klasse, ofte mer enn hundre.

Festivalen for/med de eldste ble organisert i småbyen Lalmonirhat, og ikke i en landsby, slik jeg hadde ønsket. De som er ansvarlige for sikkerheten, politiet m fl, torte ikke annet. I Lalmonirhat kunne de ha oversikt over alle hendelsesforløp og farer. Ikke slik i en landsby ved tett skog. Det er fremdeles unntakstilstand i landet. De eldste sang; de var lykkelige. De som lyttet var henrykt - og forbauset. Mange musikere kom langveisfra, mange hadde aldri før sunget fra scene. Noen av småbyens gale beveget seg usjenert foran scenen. Politimannen så på meg, «er det i orden?», og jeg så på politimannen med et nikk; alt var i orden. Sangen pågikk til halv fire om morgenen. I unntakstilstandens Bangladesh er det... et klart unntak. Stedets DC (the District Commisioner) åpnet festivalen og vil alltid komme til å ønske seg flere festivaler som dette.

Nyere enn alt annet, stort, vanskelig å tenke seg frem til og vidunderlig å tenke på, er lydstudio-prosjektet. Vi var flere som tenkte fra alle de vinkler vi kunne på hva slags organisasjonsform som var ønskelig: innenfor eller utenfor den lokale NGO-en som Suno med stor autonomi er podet inn på. Denne NGO-en, RDRS, som står for Rangpur Dinajpur Rural Service, ønsket seg lydstudioet og ville gi tomt. Men jo mer jeg hørte på det grasrotarbeiderne og musikerne hadde å si, desto tydeligere ble det for meg at lydstudio-prosjektet burde være atskilt fra, men i hengiven respekt for, RDRS.

Slik er det blitt. Stor tomt med et halvferdig hus med fem rom i første etasje og en mulig annen etasje og uutbygd tomt som gjør to bygg til mulig, er kjøpt. Tomten har stille beliggenhet. Huset må bygges ferdig og lydstudio-rommet må gjøres brukbart som lydstudio før utstyret innkjøpes. Dette er utgifter som venter. Jeg har vært dristig nok til å si at vi skal klare dette i 2008.

Badsha, Mozammel og jeg hadde en første konsultasjon hos en advokat: lydstudioets navn ARSINAGAR kom fra advokaten. En organisasjon vil bli registrert under det navnet, som betyr speilbyen, en term fra en av Lalan Fakirs sanger. Et styre er opprettet med bl.a. tre av gurugriha-lærerne. Badsha Alam og Mozammel Hussein, min første tolk og bror i landet, er faste styremedlemmer. Ingen avgjørende beslutninger vil bli fattet (i de første årene) uten rådslagning med «Norge».

Når huset er istandsatt og utstyret er på plass vil det være folk på stedet som blir økonomisk ansvarlig for lydstudio-driften. Jeg har forpliktet meg/oss til å bidra med penger til reise, mat og andre livsnødvendigheter for musikerne. Dette lydstudioet vil ha en dobbelt funksjon: kunstnerisk og kunstner-«tjenende».

Huset er stort nok til lydstudio, øvingsrom og oppholdsrom, i tillegg til å bli hjem for Badsha, hans kone Lovely, sønnen Bilash (av meg kalt Buddhinur) og datteren Bindu (av meg kalt Cokhsundori). Et lydstudio kunne ikke under noen omstendighet stått tomt; det som kan stjeles blir som oftest stjålet.

En ekstra og «uformell» Suno-skole blir opprettet, med instrumenter og større grad av administrativ frihet enn de andre. En av de beste sangerne&musikerne i våre trakter, Cand Miah, et ubegripelig nærværende og vennlig menneske, må overleve. Han sa han hadde prøvd seg som deltids-rickshawsyklist. Men det skadet sangen. Det er ikke oppdrag nok for sangere nå. Han og familien har vært sulten nær. Badsha og jeg bestemte oss ganske raskt for å gi Chand Miah de samme basisinstrumentene som alle de femten regulære Suno-skolene har fått, harmonium, strengeinstrumenter, tromme, cymbaler mm, og å honorere ham med 1500 taka per måned, samt la ham velge sine egne studenter og holde skolen på eget tun. Så lykkelig han ble.. Og jeg vil ikke bli overrasket om denne irregulære skolen, uten komité og uten bokettersyn, vil bli den beste skolen av alle.

Jeg har sagt at jeg vil gjøre mitt for å komme tilbake i regntiden i år, dvs. i annen halvdel av august, for å være vitne til folks liv også i den årstiden. Det vil bli vanskelig å bevege seg og å bruke kamera og opptaksmaskin. Men erfaringen er nødvendig. Ramadan begynner ca. 15 september. Siden folk vanligvis ønsker å gi gjesten (meg) te og kjeks, om ikke mer, bør jeg holde meg unna ramadan, da muslimer ikke kan spise eller gi mat (?) før solnedgang.

Suno-Norge vil fra 1. januar 2008 dekke hele Badsha Alams lønn. Badsha vil altså i prinsippet arbeide for SUNO på heltid. En kyndig kollega, Arif, vil arbeide for SUNO en dag i uken. Lærerne vil motta et noe økt honorar per måned. Driftsutgiftene er derfor høynet, til cirka 110 000 NOK i året; da er «talentkurset» medregnet.

I tillegg til dette må det samles penger til ferdiggjøring av lydstudio-huset og studioets utstyr. Dette er selvsagt éngangsutgifter.

Noen av dere gir mer enn dere kan; noen gir mye. Noen gir fast, andre i rykk. Alt dette er godt. Jo før dere kan overføre i 2008 (før sommeren), desto lettere vil det bli for meg å budsjettere.

Hvis noen kan verve en Suno-venn til, så gjør det.

Ps: fra Oslo 27. januar 2008:
Jeg er tilbake her. Så stille det er. For sansene er det som en.... søvn. Sansene får ligge inne ved roten og hvile. Jeg reiser tilbake til Kolkata og Dhaka ca. medio august 2008.

For SUNOs tid er nå. (Et stort arbeid for Indias sadhuer er også nå.) I siste samtale med Badsha for tre dager siden fikk jeg vite at Sarifa, en av våre, skulle synge på fjernsyn fra Dhaka. Jentene våre blir «oppdaget». Ansvaret vårt skjerpes. De som oppdages kan misbrukes...

Hilsen Wera
25. september 2007
Dette er den vakre tiden i Norge. Et lite bitt av kulde, eller av kulde-som-skal-komme.

Jeg vil ha dette kuldebittet, og være med bladene som endrer seg fra farge til farge. Noe er så godt med å bo i dette landet.

Takk for sist til alle som kom til SUNO-kvelden for snart tyve dager siden. Jeg kan ikke vite hvordan det var for dere å lytte til Rehena, Ripon, Dhirendranath og Phultibala. Men det etterlot seg en stor og rar og vemodig følelse i meg. Jeg ser hver enkelt av dem for meg på tunet der vi satt da sangen ble gitt. Det er dét det heter: å gi sangen. Den som tar opp musikk må først, sammen med medarbeiderne sine, stanse all annen virksomhet, som motorsykler, hoste- og nyserier, formaninger osv. Armen som holder mikrofonen blir sliten; en gang ble det i absolutt stillhet lagt et instrument under armen min for å støtte den.

Jeg befinner meg på et vippepunkt, forunderlig konstant, mellom hér og dér. Det er slik det er. Som ethvert vippepunkt er også dette, i beste fall, meditativt. Dere som holder SUNO-arbeidet oppe knyttet meg til Norge. Dere vet neppe at dere gjør det. Men dere, samt det å lage bilder og bøker, det som kan kalles kunstnerisk arbeid, kan antagelig (for meg) bare gjøres her. Og derfor er jeg her.

I neste uke drar jeg igjen østover, denne gang utstyrt med et 30-dagers visum til Bangladesh. Og antagelig med et 5-års visum til India. Jeg lander i Kolkata 5. oktober, før den store årlige gudinnefesten Durga Puja, og blir i Vest-Bengal til rett etter gudinnefesten; det vil også si til etter Eid-al-Fitr, som er festen etter muslimenes fastemåned ramadan.

SUNO-koordinatoren Badsha Alam kommer 22. oktober til Dhaka fra tettstedet sitt Lalmonirhat, som er sentrum i SUNO-regionen. Jeg antar at vi to deretter drar til Lalmonirhat med buss de åtte-ni timene det tar, etter at vi først har gjort det byåkratiske og økonomiske arbeidet som bare kan gjøres i hovedstaden. Jeg er alltid utålmodig etter å komme meg ut til sangerne og musikerne, de som på en så sterk og forunderlig måte er "mine egne". Ja det kjennes som å ha et folk, eller være av et folk: hengivne, opprørske, fattige, utholdende. Av samme indre slekt som munker, nonner og andre i Burma nå.

Dere som kan: se Tony Gatlifs filmer, især Latcho Drom, om sigøyernes vandringer med musikk vestover fra Rajasthan gjennom Iran, Tyrkia, Romania, Ungarn og til Andalucía. Det er en vidunderlig om enn også opprivende film. Jeg må ha sett den i 1994 første gang, og antar at den siden det har vært med i den indre resonanskassen, som en forutsetning for ønsket om å gjøre mitt for å bidra til å styrke det musikalske (eksistensielle) uttrykket øst i India og i Bangladesh.

Mange av dere vil vite at selve grunnen menneskene våre, Suno-folket, bor på er flyktig. Det gjelder især for de som bor på sandøyene, der SUNO nå driver fire «skoler». Landskapet endrer seg og vil endre seg atskillig mer de kommende årene.

Øyfolket har nettopp holdt ut to måneder med hard flom. Landskapet er blitt oversvømt og forandret to ganger. Augustflommen kunne vi lese om i norske og andre vestlige aviser; men ikke om septemberflommen. For hvorfor skulle det rapporteres om noe det allerede var rapportert om. Den siste flommen var verre enn den første. Jeg aner ikke hva Rehena og familien gjorde med harmoniumet, et slags bærbart orgel-trekkspill den begavede jentungen fikk i 2006, da vannet kom så voldsomt for et par uker siden. Eller med husdyrene. Også Mohammad Alis og Sadek Alis hus stod under vann.

Om mulig, vil jeg være der i (deler av) monsunen i 2008 for å være vitne når vannet kommer, vitne til vannet og til hva folk da gjør med dyrene, spebarna, risen og huset. Jeg har hørt at bambusen mange hus er bygd av blir «demontert» og fraktet i båt til et annet sted.

Ingen av våre er døde. Men mange, især på sandøyene i Brahmaputra, har sultet. Hus har, som nevnt, stått under vann i dager og uker. Hvor mange husdyr som har omkommet vet jeg ikke. Heller ikke om hus er blitt ødelagt for godt. Og ikke hvor mange som er blitt syke av vannbårne sykdommer, luftveisinfeksjoner eller malaria. Men jeg vet at all mat er blitt enda dyrere enn den var. Mat har vært dyrt hvert eneste år, sammenlignet med hva mat er for oss i Norge, og så mye dyrere enn den er for indere.

Jeg vet at de som ville synge i fjor vil synge i år også. Hva er dette ønsket om å synge. Gir det en følelse av kraft. Er det en gudegitt plikt, et slags kar for alle klagene, en bekreftelse av forbindelsen med de døde, overskridelse av hverdagen, lengselen hjem til en annen virkelighet, ekstasens mulighet.

Jeg har i tidligere brev nevnt festivalen med og for de som ble født før Delingen (av India) i 1947. Det er da Pakistan med en fløy i vest og en i øst ble dannet. Uavhengige Bangladesh ble til i 1971. Denne festivalen vil være «De eldstes fest». Alle sangerne og musikerne vil være seksti år eller eldre. Ideen til den dukket oppp da Phultibala i februar 2007 sang for mikrofonen og etterpå sa: nå har jeg sunget, nå har noen hørt, nå kan jeg dø. Min oversettelse: nå har jeg gitt det beste jeg har og er, nå er alt i orden, nå er jeg ferdig her!

Å, som jeg gleder meg til denne festen, som vil finne sted nær Lalmonirhat mellom 25. og 28. oktober. Det er fremdeles umulig å tro det jeg har hørt Badsha si på telefonen: at 3-400 sangere og musikere har sagt at de kommer. Fins de virkelig så mange syngende! Noen skal lage mat til oss alle. Hinduer og muslimer selvsagt, i felles måltid. Kitschouri, en ris-og linseblanding, servert på store blader... Hvordan jeg skal kunne gjøre opptak, aner jeg ikke. Men jeg håper at SUNO-ungene og foreldrene og naboene vil komme og høre. Det skal være en læredag for barna, og en gledesdag for alle. Jeg håper at SUNOs fiender ikke vil forstyrre gleden...

2008-budsjettet er kommet som vedlegg til e-post. Kurset for de mest begavede barna, nevnt i invitasjonen til Sunokvelden 7. september, er tatt med i budsjettet. Ideen til den kom etter en fjernsynsdokumentar om et stort musikalsk prosjekt i Midtøsten, drevet av Daniel Barenboim og nå avdøde Edward Said. Klassisk musikkskolerte ungdommer fra Egypt, Syria, Israel, Palestina og Jordan spiller sammen. Pengesterkt og mobilt, men sammen. De er «de beste». Og jeg tenkte: også noen av våre barn er «de beste». Hva om de en gang i året får reise fra hvert sitt sted i SUNO-regionen og tilbringe et par uker med de beste lærerne. Som tenkt, så gjort. Det er vidunderlig kort vei fra ide til utførelse! Det betyr et tillegg i budsjettet på ca 15 000 NOK.

Ti barn, foreslo jeg på telefonen. Nei, tyve, sa Badsha. De beste lærerne, sa jeg. I budsjettet ser jeg: 20 barn og 15 lærere, dvs. en lærer fra hver av SUNO-skolene. Det er klokt tenkt av Badsha. Så oppstår det ingen misunnelse mellom «skolene» av den grunn. Hver skole har to lærere, men så kan jo den andre læreren være med neste år! Heldige barn som nesten får en lærer hver seg. Kurset, «the master class», skal finne sted i RDRS Training Center i Lalmonirhat. (RDRS er den lokale NGO-en SUNO er podet inn på). De får spise og sove der, samt at reisepengene dekkes for alle. Slik får de også spise ordentlig i to uker.

Jeg har bedt Badsha samle sangtekster som har med vann å gjøre. Regn, elv, sjø, hav. Jeg vet ikke hva sangerne og musikerne vet om klimavarslene for landskapet de bor på. De vet jo det de vet med egne sanser. Badsha vet mer. Det er to eller tre år siden han sa til meg at det er de som kommer til å drukne først.

Sandøyene våre, spesielt Rehenas øy, er med i et kunstprosjekt under Stavanger 2008. Klikk deg inn på www.horizonsandfragments.no.

På øya Bru utenfor Stavanger henger tolv sandøybilder på en vakker vegg i noe som en gang var et fjøs. Øy på norsk vestkyst, øy i Brahmaputra.

Det er gjort et langt intervju for Transit P2, av Kjetil Bjørgan. All musikken fra 2007 er hos ham. Programmet vil antagelig bli sendt i oktober, etter at jeg har reist. Intervjuet med lyd og fotografier (av Suno-musikerne og sandøy-landskap) vil bli lagt ut på nettet.

Ha en god høst og vinter.

Varm hilsen Wera
Oslo, 8. april 2007
Se for dere en jentunge på cirka ti, Parina; hun synger dansende, tårene renner, det er lengselstårer; og Parina er omsluttet av en halvsirkel av andre syngende barn, flest jenter, og av en annen halvsirkel, nemlig av voksne kvinner og menn, på øya Gendar Alga, der jeg traff mødrene i 1998, og nå er det disse mødrenes (og fedrenes!) barn som er med i en av de nyeste sang- og musikkskolene til SUNO.

Jeg er tilbake i Oslo. Det har vært en lang reise, den lengste av alle jeg har foretatt i mitt ganske lange liv. Jeg landet i Kolkata 9. januar, dro til Ganga Sagar, en hellig øy i Den bengalske bukt, og deretter til Allahabad og Benares; til alle mine kjære og plagede steder i Bangladesh, og så igjen til Kolkata, for deretter å reise vestover mot indisk ørken, og så nordover mot Himalaya, der jeg har sett isbreene som smelter langt fortere enn forskerne til nå har trodd og langt, langt fortere enn det de rike og de fattige på det indiske, og ganske spesielt det bengalske, lavlandet, altså i (indisk) vest-Bengal og i Bangladesh, vet.

Bangladesh er nå et land i unntakstilstand. Regjeringsvalget som skulle vært avholdt 22. januar 2007 ble ikke avholdt. Isteden overtok en «caretaker government» regjeringsansvaret. Jeg landet i Dhaka 29. januar og dro straks nordover til SUNO-regionen, for jeg hadde ikke en eneste dag å sløse bort på grunn av visumets korte varighet: bare 15 dager.

Langs alle veier så jeg sjapper og hus som var, eller holdt på å bli, revet. Interimsregjeringen kastet seg umiddelbart og med kolossal entusiasme inn i antikorrupsjons-arbeid. Lær ordet durniti: det betyr korrupsjon. Hus ble revet på grunn som var tatt eller okkupert ulovlig. De som mistet hus og sjapper, var enten folk som, kanskje for lenge siden, hadde stjålet grunnen huset var bygd på eller som hadde leid seg inn, antagelig uten å vite at grunnen eller huset var stjålet: altså de meget fattige.

SUNO er ikke til å tenke og ikke til å tro. For tre år siden var SUNO såvidt en tanke; ikke et frø engang, bare en bitteliten tanke. En bønn, det må være det sanneste navnet. Nå drives femten, ja 15, sang- og musikkskoler med de midlene vi her i Norge samler sammen. Ikke bare drives de femten skolene, alle med innkjøpte basisinstrumenter; instrumenter deles også ut til de mest trengende musikere; festivaler organiseres og livshjelp ytes. SUNO har stilt opp med penger til lege og medisin mer enn én gang.

Det ble femten – 15 – skoler langt tidligere enn jeg hadde tenkt. I løpet av 2006 ble ti nye skoler igangsatt. Hvert eneste tettsted eller hver eneste øy i Lalmonirhat/Kurigram-regionen ønsker seg sin skole. Musikere som har levd en stund vil så gjerne få undervise. De er ikke alltid skikket til det. Vi butter mot mangelen på klassisk skolerte lærere. På noen steder må vi, altså SUNO, drive «konfliktarbeid», fordi alle ønsker å være med i nabolagskomiteen. Alle kan ikke være med. Det er nabolagskomiteen som i prinsippet peker ut kommende lærere.

De som er med i nabolagskomiteen blir ikke honorert; likevel vil de være med. Det er nabolagskomiteen, en slags liten «panchayat», som ser etter driften av skolene fra uke til uke. Det er den som deler ut honoraret til hver skoles to lærere. Dette honoraret er lavt og bør heves. Men ingen lærer sier at han/hun ikke vil være lærer fordi honoraret er lavt. Et par ganger har jeg hørt en tynn bønn om å øke honoraret fra 800 taka i måneden til 1000 eller 1200. (10 taka=1 NOK).

Vi kan ikke heve honoraret nå. Men hvis prosjektperioden utvides med to år til, fra ut 2009 til ut 2011, da bør honoraret heves fra 2010 av. En slik forlengelse av prosjekttiden er ønsket. (Den forutsetter at dere som leser dette brevet, fortsatt vil være med og støtte SUNO.) Det er også ønsket at et husstudio, med utstyr til cd (og kanskje kassett-)produksjon, skal være på plass før vi i Norge langsomt trekker oss tilbake, rent økonomisk sett. Vi må samle og spare penger til bygging av og utstyr for studioet.

Jeg reiste rett nordover, til den lille byen Lalmonirhat, som alltid. Etter det var jeg på et nytt skolested så å si hver dag. Hver eneste en av de femten skolene skulle besøkes. På hvert sted hadde skolens lærere og elever forberedt en liten festival. Dette var ikke planlagt av Suno-koordinatoren Badsha. Bengaleres gjestfrihet er kjent. Gjesten, atithi, er et gudsnærvær. Jeg fikk merke det. Det hendte jeg gråt.

På øyene i Brahmaputra er det nå fire skoler. Det var bare én der i fjor; den på Manush Mara, der Rehena, jentungen som sang for meg i 2002, i kortbukse og med et lite kjede om halsen, bor. Rehena er nå en sann drivkraft i SUNO. Hun har stemme som en urkraft og tydelige lederevner; hun samler jentungene og er ikke redd for å si mennene i mot. Rehena kunne verken lese eller skrive bengali i 2002; nå lærer hun seg engelsk i tillegg til alt annet. Hun fikk eget harmonium, et slags bærbart «piano», i år for å kunne øve seg i klassiske skalaer. På øya bor familien i et lite rom rett ved husdyrene. Og rommets mest dyrebare gjenstand er Rehenas harmonium. En enstrenget ektara bar jeg med meg til henne fra India i 2005.

Jeg kan ikke skrive om alle skolene. La meg få nevne den på Gendar Alga, med utsyn mot Assam. Dette var mitt aller første sted i Brahmaputra og i Bangladesh. Det var her kvinnene sang for meg i 1998, med direkte blikk og større frihet enn jeg ellers hadde sett i Bangladesh. Nå er det dissse kvinnenes barn som synger i skolen vår. Bare én gutt og resten er jenter. Hvorfor er det slik, spurte jeg. Bare jenter blir født i denne landsbyen, ble det sagt. Bare jentene tør og vil… Jeg har ingen fødselsstatistikk over marfati-landsbyen «min» på Gendar Alga (marfati=sufi).

Til Gendar Alga kom jeg i februar sammen med tre grasrotarbeidere. SUNOs egen Badsha, samt hjelperne Zofiar og Jamshed Ali. Vi fire kom fra båten på to motorsykler; de tre dro rett til leiren (campus). Jeg steg ned fra motorsykkelen og ble tatt rett inn i landsbyen. Og der på tunet satt lærerne og ungene. Ikke før hadde de sett meg, så begynte sangen. Den sluttet ikke. Kraften i stemmene på øyene er helt annerledes og langt råere enn kraften på fastlandet.

En jente der, som er en slags lillesøster til min første Rehena, er altså Parina. Hun kan være cirka ti. Marfatiene synger på sin måte: en er «forsanger», så istemmer de andre rytmisk. Som i et refreng. Sangeren beveger seg i sirkelen av de andre. Det gjorde alle. Men jeg velger meg nå Parina.

Det er neste dag, det er tidlig formiddag og noen timer før vi skal bryte opp og dra til neste gurugriha («skole»). Vår egen Sadek Baul er også der. Han er lærer i en gurugriha på Raumari, men er kommet til Gendar Alga noen timer unna for anledningen. Parina synger lengselssanger til Vennen, til Guruen, til Gud. Tårene renner nedover kinnene hennes; tårene renner nedover nesten alles kinn. De renner på meg også. Parina synger med tårene. Hun legger hodet i fanget til den ene ettter den andre av de voksne, også i mitt. Reiser seg opp igjen, og synger. Alle synger, alle gråter. En stor stor kjærlighet. Det går ikke an å glemme dette.

Jeg håper å få dra tilbake så tidlig som i oktober/november 2007. SUNO-arbeidet er blitt (noe av) det viktigste jeg gjør i denne perioden i livet. Det skal lages en mela, en festival, med sangere, menn og kvinner, hinduer og muslimer, som ble født før the Partition, altså Delingen i 1947. Alle vil få reisepenger samt et lite honorar. Og alle skal spise sammen. Kitschouri, dvs linser og ris. Selvsagt skal jeg ta opp musikk og fotografere.

Den eneste sorgen i år er at alle, absolutt alle, filmene mine ble til intet i strålingen fra x-raymaskiner på en av «mine» flyplasser. Mer enn hundre blanke filmer; det er en egen og helt ny erfaring…

Hilsen Wera
Oslo, 13. november 2006
Det er valgkamp i Bangladesh. Jeg vet ikke hvordan våre folk i Lalmonirhat&Kurigram, i nord-vest, er rammet. Jeg håper at barna synger, at de spiller; at de lærer. Og at kraften og verdigheten som menneske, gutt og jente, mann og kvinne, hindu og muslim, hindu med muslim, bevisstgjøres i hver og en. Så langt borte som jeg er for øyeblikket, kan jeg ikke se det; jeg kan bare håpe med hele meg. Om vel to måneder vil jeg igjen være der, på det bangladeshiske fastlandet ved grensen til India og på øyene i Brahmaputra.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra Kolkata og en stor foto-utstilling i The Academy of Fine Arts; det var en glede og en inspirasjon. Kunst er – også – å komme hjem i sitt indre meneske. Det er det jeg håper at sangen er og gjør for SUNOs folk.

En dag i oktober ringte Badsha Alam, SUNOs koordinator, til Kolkata. Han var på øya der «min», nei vår, Rehena bor. Jeg var ikke i huset da oppringingen kom, og det kom ikke en oppringing til. Telefonisk er Bangladesh lenger borte fra India enn Norge er (fra India).

I morgen sender jeg visumsøknaden av sted til The Embassy of the People´s Republic of Bangladesh, i Stockholm. Bangladesh har ingen ambassade i Oslo. Å sende passet fra seg… Det er en egen noe sitrende følelse forbundet med det. Denne lille røde boken som så mye beror på… det er stor forskjell på folk som har en slik liten rød, blå eller svart bok og de som ikke har det.

De budsjetterte pengene for 2007 er for lengst sendt og mottatt, i Dhaka. Jeg tar alltid med meg en ekstrasum; i 2006 ble den bl.a. brukt til innkjøp av en SUNO-motorsykkel. Det fins alltid folk som trenger geiter, ender, voksenopplæring – og kanskje et nytt hus etter hard monsun. Penger som kan brukes utenfor byråkratiets spilleregler, ut fra spontant diagnostiserte behov, er et gode.

Min tidligere tanke om at en gitt sum skal øremerkes til lege&medisin er blitt utsatt for nøye og krass vurdering i Oslo. Så lenge vi ikke kjenner en solid og ikke-korrupt lege i området, og heller ikke den medisnske tradisjonskunnskapen som fins der, vil ikke lege&medisiner bli «offisielt» prioritert. (Men krisefondet består, og vil også kunne brukes til dette.)

Jeg vil reise med sansene åpne i forhold til hvem, i vårt område, som har kostholdsinnsikt, hygieneinnsikt og innsikt i hva mødre&barn behøver.

Jeg reiser tilbake i januar 2007, først til India (som før), og deretter til Dhaka og nordover, en ukes tid senere enn vanlig, nærmere bestemt 28. januar. Januar 2007 er valgmåned i Bangladesh. Det vil bli voldelig. Det er for lengst voldelig. Ifølge konstitusjonen må valget, såvidt jeg vet, være avholdt innen 27. januar; det kan bli avholdt i første eller annen uke av januar. Selvsagt kan volden tilta etter opptellingen av stemmene og en følelse av å ha blitt lurt, på den ene eller den andre siden av «seierherre og taper». Volden i verden kan ikke beregnes. Den kan være heftigst før, under eller etter valget. (Aviser dere kan lese på nettet er The Daily Star og New Age.)

I 2007 er jeg forberedt på å gjøre enda en reise til SUNOs territorium, til høsten også, for å intensivere arbeidet. Det hender jeg tenker – men, å, måtte jeg få leve i et par tiår til – at det beste å etterlate sine materielle goder til her i verden, er det som er forbundet med «de fattiges kunst»; dét, samt alt som har med praktisk miljøkunnskap & miljøvern å gjøre. Og, selvsagt, alt som kan anspore til samtaler mellom «fiender».

Alle de som har erklært seg som SUNO-støttespillere har ennå ikke betalt inn til SUNO-kontoen 1645 11 12078, i 2006.

Det fins fremdeles SUNO-cd´er som kan bestilles og sendes, ja, i tide før jul. SUNO selger en dobbelt-cd for NOK 200. SUNO kan tilby to dobbelt-cd´er: en vokal og en instrumental. Vokal-cd´ene er redigert ut fra en anelse av sangerens alder, med de yngste først. Mange er barn i SUNOs gurugrihaer, dvs de uformelle sang-og musikkskolene. Instrumental-cd´ene er redigert ut fra øre og «følelse».

De som måtte ønske å bestille SUNO-cd´er , bes maile meg og nevne hva de ønsker, vokal og/eller instrumental, samt hvilken adresse cd´ene skal sendes til.

Pengene for cd´ene blir, som andre SUNO-bidrag, brukt til det budsjetterte arbeidet, med å drive skolene, honorere lærerne, lage festivaler, kjøpe instrumenter, eller til spontan «livshjelp».

Med vennlig hilsen Wera Sæther SOM ØNSKER ALLE EN FREDFULL ADVENTSTID
Oslo, 29. april 2006
om litt av hvert

Alle Sunobrev skrives i Oslo. Også i Nord-Bangladesh skriver jeg – observasjoner, episoder, det som ikke må glemmes; altså dagboksnotater med eller uten tilknytning til «prosjektarbeidet». Å skrive er der den eneste forbindelsen jeg har til morsmålet og den ensomme ettertanken. Norge er morsmålslandet og Norge er for tiden det solide kretsløpet av venner som gjør SUNO-arbeidet mulig, ikke bare økonomisk sett. Også idé- og vurderingssamtaler er nødvendige og kjærkomne. Det fins ingen grunn til å forakte eller se ned på penger. Det fins tusen måter å forvalte penger på slik at trær gror og bærer frukter for mennesker og dyr, og kanskje for neste generasjon også.

Det forrige brevet var et rapportbrev skrevet på begeistringens utpust. Jeg hadde hørt og sett så øret var stort som hele kroppen og øyet betatt. Alle disse guttene og jentene og gamlingene og fedrene og mødrene som ikke holdt noe tilbake, men sang – og laget seg tilfluktssteder, små «asyler», i en beinhard hverdag av fattiggjøring og religiøs-politisk tvang og frykt.

Nå har jeg vært i Oslo i mer enn en måned. Jeg har hørt sangopptakene, noen gode, noen «overstyrte» på grunn av feilforståelse av det nye opptaksutstyret. Jeg har laget et fort SUNO-fotoalbum med et utvalg bilder av «våre mennesker». I mørkerommet kan alt tenkes. Der er det vidunderlig stille. Tilbaketrekkingen fra alt som kunne forføre meg til å tro at det er viktig, er nesten total i mørkerommet.

Jeg mener at SUNO-arbeidet er viktig. Men hvordan kan jeg vite det? Helt enkelt fordi det er bedre at mennesker lever i sitt eget uttrykk enn at de dør uten dette uttrykket. Glede er bedre enn det motsatte. At hinduer & muslimer er i samme rom er bedre enn at de ser bort fra hverandre. At de gamles sanger blir bevart er bedre enn at de forsvinner.

Mange av «våre» mennesker i Bangladesh er bevisst marginale i forhold til konvensjonelt tros- og arbeidsliv. De kan sies å ha valgt sin utsatthet som annerledestenkende. Det ble sagt at det ikke er de som mottar ulltepper når frivillige organisasjoner deler ut slike. De stiller seg antagelig ikke i køene, men har en annen ensomhet – og verdighet. Jeg sikter nå ikke til barna i skolene våre, gurugriha-ene. De er barn og har ikke gjort harde og store livsvalg ennå. De jeg tenker på er de som har sunget og spilt lenge og bruker navnene baul, fakir eller marfati om seg selv. Marfatiene er mange i våre trakter. Bauler og fakirer er færre. De er heterodokse og de er især på grunn av håret synlige. Det gjelder i hvert fall mennene.

Fra indisk Bengal vet jeg at muslimske fakirer i noen regioner er blitt forfulgt av mer konvensjonelle trosbrødre: de får ikke ta opp vann fra landsbybrønnene og slett ikke synge offentlig. Religiøs-politisk forfølgelse av våre folk er ikke utelukket i Bangladesh heller. Men stemningen er langt vennligere i nordvest enn nærmere hovedstaden Dhaka lenger sør.

Mens jeg husker sangerne våre og alle de ivrige ungene, tenker jeg ofte på snøsmeltingen som pågår i Himalaya, slik den gjør i Arktis og Antarktis. Floden Brahmaputra kan bli kolossal i og med altfor fort nedsmelting av isbreene i fjellene. Og deretter vil floden bli mindre og mindre og mindre fordi det fins mindre is som kan smelte med de konsekvensene dette har for jordsmonn og avlinger.
Da kunne man tenke seg at SUNO-arbeidet ikke gavner. For traktene rundt Brahmaputra vil om noen tiår kanskje ikke være beboelige lenger. Men nettopp derfor kan man også tenke seg at SUNO-arbeidet er særdeles viktig. Det må gjøres nå. Det er nå noe kan reddes. Alt som kan reddes, må reddes. Det er selvsagt jorden vi – alle – har å redde. Men alt redningsarbeid må være konkret.

Jeg skulle gjerne lære mer om klimaforandringer som for lengst har satt inn og etter all sannsynlighet vil tilta i Himalaya og de Himalaya-nære traktene i de kommende årtier. Kanskje har alle mennesker sitt utvalgte sted på kloden; for noen er det der de ble født, for andre er det lenger borte. For meg er det «området under Himalaya».

Jeg skulle også gjerne lære mer om kosthold, vann og forebyggende medisin, især folkemedisin, og om de vanligste sykdommene i «vårt» område. Våre folk tilhører de fattigste i en region der nesten alle er fattige. SUNO har satt av et lite krisefond for musikerne. Det er budsjettert med 50 000 taka for 2006, tror jeg. Oversatt til norsk: cirka 5000 NOK. Badsha, SUNO-koordinatoren, og jeg har snakket om bruken av disse pengene. Til legebesøk, undersøkelse og medisiner, sa Badsha. Jeg er ikke uenig. En enkel legevisitt koster 300 taka. En ukes antibiotikakur, som jo av og til behøves, koster 600 taka. Våre folk kan ikke betale for dette. (En geit koster 1000 taka, det enkleste strengeinstrumentet 1200).
Hvis noen av SUNO-vennene har tanker om dette, så nøl ikke med å sende meg disse tankene.

Og så, det som fikk meg til å ville skrive dette brevet nå, en gru av en historie jeg leste i boken Testimony, som er den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsjs memoarer fra stalintiden, samt før og etter. I Ukraina, sier komponisten, hadde det i uminnelige tider vandret blinde landsbysangere og fortellere omkring, de ble kalt lirniki. Ingen skadet dem; hva kunne vel vært mer forkastelig enn å slå ned de mest forsvarsløse, som blinde jo er. Midt på trettitallet ble det i Ukraina laget en ‘Partikongress for Blinde Sangere’. Mange hundre sangere strømmet sammen. Det var et rent museum av folkesang. Og… alle de blinde sangerne ble skutt.
Hvorfor ble de det, spør komponisten seg – og oss. Kanskje, svarer han, fordi de blinde folkesangerne umulig kunne sensureres og sensurere seg selv. En blind kan ikke underskrive på et propagandaskriv. En blind sanger er trassig. Han (og hun?) har overlevd lenge og tålt mye.

Den som har hørt og sett blinde sangere i India og Bangladesh gjenkjenner dette. Feltet mellom blindhet og sang er stort og forunderlig.

Drapsmetodene er så mange. Redningsmetodene er også mange. Selvsagt kan man komme til å drepe et og annet i «redningsaksjonen». Så skarpt må øyet være at det vil vite dette også. I SUNOs sammenheng er det umulig å skille mellom den som redder og den som reddes, mellom det som reddes og det som redder. Det fins ingen tvil i meg om at Rehena som synger de gamle kjærlighetssangene sine også til mitt øre ute på øya Manush Mara, som betyr Mannedreper’n, også redder noe i meg: en tro på kjærlighet. Og dét i all slags sand og vær, for å si det slik.

Hilsen Wera som ønsker alle GOD VÅR
Oslo, 17. mars 2006
Sitater fra dagboksnotater Lalmonirhat, i Nord-Bangladesh februar 2006:

«Noen har sagt til sangerne våre at det SUNO gjør, ikke gavner dem, altså sangerne & musikerne. En sanger svarte da, og fortalte siden hele historien til Badsha, at han ikke var ute etter det som gavnet, men etter det som gjorde ham lykkelig.»

«Ungene på sandøyene lærer kanskje ikke de korrekte sangordene, men de har kraften og rytmen og tonen. De kommer rett fra fuglene. Jeg tenker at større kraft enn dette er ikke mulig hos så små barn. Fastlandsbarna synger mer «polert». Men denne råheten skal få være. Rehena behøver den – så lenge hun får lov. Jo mer hun får uttrykke seg nå, i lyd og bevegelse, desto sterkere vil minnet om bevegelsen bli værende i henne. Jo mer hun får synge før hun ‘må’ gifte seg, desto bedre.»

Badsha: «I løpet av SUNOs tid skal ti jenter, «ti mødre», gjøres klare til å synge.»

(Badsha er SUNOs grasrotarbeider og Rehena på cirka tolv var det første barnet jeg, i 2002, hørte synge.)

*

Hvem kunne ant at jordsmonnet var så fruktbart. Tro meg, jeg ante det ikke. Tre ganger hadde jeg besøkt Nordvest-Bangladesh før «visjonen» om SUNO ble formulerbar, først for noen i Norge, deretter for noen i Bangladesh. Mitt ønske om å lage SUNO ble tatt imot, og deretter institusjonalisert, innenfor en lokal bangladeshisk NGO. Et frø, tenkte jeg. Dette er bare et frø. Det skal aldri vokse og bli til mange planter, men vedbli å være lite med følgende formål:
arkiv, instrumenter ut til fattige musikere, festivaler der hinduer og muslimer, menn og kvinner kan synge for hverandre og andre samt opprettelsen av gurugrihas, uformelle skoler på ettermiddagstid, der barn som vil og kan sitter ved føttene til lærere utpekt av SUNO og pålitelige folk i nabolaget.

Hva som er blitt til på et år er ikke til å fatte, med små midler: 7000 USD ble sendt fra bank til bank i oktober 2005. I tillegg hadde jeg, i februar 2006, med 1400 USD til innkjøp av motorsykkel til bruk for SUNO, og dessuten 2–3000 NOK som kom inn på SUNO-kontoen på slutten av 2005. Denne siste summen ble brukt til to–tre geiter, en sykkel, privatundervisning til kvinnene på sandøya Gendar Alga og varme sjal til ti syngende bhairagier, hinduer i vaishnava-tradisjonen.

5 skoler ble opprettet i 2005. Jeg har besøkt dem alle: fra Patgram helt i nord, ved grensen til India, og til Manush mara, en sandøy i Brahmaputra. Det er der Rehena med den kraftige stemmen bor. Hun er cirka 12 år og fungerer som inspirasjon for de enda yngre jentene: de tør å synge fordi Rehena tør. Selvsagt vil de, for sangen er det beste fattigfolk har, og alle barn har lyst til å lære noe sammen hos lærere med begeistring og kunnskap. Hver gurugriha får sine egne instrumenter; det viktigste er harmonium. Det er ikke et folkeinstrument, men et slags bærbart piano-trekkspill som er viktig for undervisningen.

Den politiske uroen i Bangladesh er stor. Fattiggjøringen av de forlengst fattige, og av middelklassen også, er påtagelig. Ris, hvete, grønnsaker, fisk, bensin, geiter, ja, alt er blitt betraktelig dyrere på et år. Antallet madrasaer, koranskoler, er økende; presset på kvinnene til å bære burka er også blitt sterkere. På Manush mara hørte jeg at en bestefar og en skolelærer hadde nektet henholdsvis en gutt og en jente å være med i den lokale gurugriha, for slik sang er ikke i overenstemmelse med Allahs vilje. Dette gjør SUNOs arbeid enda viktigere, og selvsagt temmelig delikat. Vi må være modige, og noen ganger lure.

Entusiasmen for musikkskolene er stor. Lærerne er forpliktet til å undervise 3–4 timer to ganger i uken. Noen steder underviser de seks ganger i uken. De utnevnte lærerne blir honorert med 800 taka i måneden, cirka 90 NOK. Det er nabolagskomiteen, som består av pålitelige menn og kvinner i et gitt nærområde, som er ansvarlig for å påse at lærerne gjør det de skal, at ungene kommer og at lærerne blir honorert! Uteblir ungene, blir hjemmet deres oppsøkt. (De uteblir visstnok sjelden.) Kvinner er med i noen komiteer. Jeg har insistert på behovet for kvinnelige musikklærere.

«Alle» steder ber om å få en musikkskole hos seg. En slik skole er blitt en inspirasjon og en stolthet. Fem nye skoler skal opprettes i 2006. Vi har valgt ut fire av stedene. Det femte var ikke valgt ut da jeg forlot Bangladesh. I et distrikt ville tre nabolag ha gurugriha. Da må det vurderes fra mange synsvinkler: om det fins lærere der, om det fins solide folk til en nabolagskomite etc. På ett sted måtte vi si nei fordi stedet er for flomutsatt og en madrasa, koranskole, ligger for nær. Det fins ingen grunn til å utfordre de som tenker i hardere gudskategorier enn gurugrihas sanglærere.

Tre av skolene opprettet i 2005 ligger i landsbyer der et flertall er hinduer, to på steder der et flertall er muslimer. Bare en av skolene, den på Manush mara, har utelukkende muslimske elever. De fleste av disse hører til marfati- (sufi)familier. Skolene har mellom 20 og 40 elever. Flere har «venteliste»! Det lages en slags inngangsprøve. Deretter synges og spilles det løs.

Helt uventet og overveldende for meg var en utsab eller mela, en hel sangdag den 27. januar. Den første store baul-utsab i de trakter, i byen Lalmonirhat. 10 elever fra hver av de fem skolene pluss lærere og frivillige voksne kom, samt et syttitalls enkeltmusikere innforfor baul/fakir/marfati-tradisjonen. Mat, reise og honorar ble betalt av SUNO. Hver musiker mottok cirka 200 taka. Det sies å være en verdig sum. En baul sa: jeg har ikke kunnet synge fra en scene på cirka ett år på grunn av bombetrusler; hva er det nå som skjer? Sadek Baul, som sa dette, lever av å synge. Nå har han fått en ny fele og han blir sikkert lærer i en gurugriha cirka 20 kilometer borte fra hjemmet, for hans «fuglehus» av bambus ligger for flomutsatt til til at stedet kan brukes til gurugriha.
Den innkjøpte sykkelen vil bli brukt av Sadek Baul.

SUNO gir ikke midler til skolehus. Hus som allerede fins blir brukt. Landsbyer som vil det kan selv lage et hus. Gurugrihas får matter, tavler, skrivehefter, penner.

Jeg gjorde digitale opptak denne gang: cirka 14 timer. De er blitt kopiert i Bangladesh. De er SUNOs «eiendom». Noen må redigere dem og lage cd-er?!

Drømmen om å lage et studio, en skikkelig bygning, der musikere kan gjøre profesjonelle opptak med tanke på kassett/cd-produksjon er levende. Jeg tenker meg dette når SUNO er fem år gammel. Kanskje skal den norske innsatsen avsluttes da, kanskje skal den slett ikke avsluttes, fordi frøet til de grader blir gjødslet og vannet, og kan bli til et stort tre som mange kan søke ly under – med litt vennskap fra oss.

Dette brevet skal ikke gjøres for langt. At jeg er lykkelig, og takknemlig, og egentlig ganske overveldet, fins det ingen grunn til å prøve å skjule. SUNO kom i «tidens fylde». Jeg kan ikke ønske annet enn at dere som har gitt til SUNO før, fortsetter å gi. Hver krone blir brukt; ikke en krone blir sløst bort. Badsha, en medarbeider og jeg satt i flere timer i en instrumentsjappe i Gamle Dhaka 9. februar. Der ble handelen avgjort: fem harmonium samt mange andre instrumenter ble bestilt. Instrumentmakerne var lykkelige og vi tre også.
Men de aller lykkeligste blir lærerne, og ungene, og nabolagene, og foreldrene.

Jeg drar tilbake i januar 2007 for en måned. Det er strabasiøst, med overnattinger her og der, lange vandringer i sand, fergereiser, store følelser, hundrevis av unger og voksne som glor og glor, for de har aldri sett en slik skikkelse før. Jeg har selvsagt ingen vei ut av dette feltet, og denne kjærligheten. Jeg har ikke noe ønske om utvei heller.
Oslo, 19. oktober 2005
Dette brevet begynte uventet. Det vil arte seg konkret og praktisk etterhvert. Men det begynte, assosiativt, i en bok.

Før det igjen begynte brevet i og med orkanen Katrina. Dere vet hvor orkanen rammet først: i den tidlige slave- og jazzbyen New Orleans. Orkanen Katrina, som minner oss – også oss i Vesten – om at «Moder Jord» er voldsom, som visse regjeringsbyråkrater i USA uttrykte det. Men denne voldsomme «Moderen» bærer avtrykk av oljeanlegg, biler, flyreiser. Råvarer forflytter seg, raffinerte varer forflytter seg. Og folk. Jeg forflytter meg hver gang jeg krysser hav og land for å dra herfra og til Kolkata, og så videre til Dhaka. Klimagasser, oppvarmingen av verdenshavene. Nå også som skade hos «oss». Ikke bare i Sunos områder for de fattigste.

Tilbake til boken der Sunobrev 5 begynte: «Ved forstandens grense» av essayisten Jean Améry. Essayisten er jøde som skriver at det er Katastrofen som gjorde ham til dét: jøde. Han er den som ikke har tillit til verden. Her kommer bindeleddet til Sunobrev 5. For på side 154 (norsk utgave, Document Forlag) dukker uttrykket opp: «Hør, verden».

SUNO betyr HØR. Det er en imperativ form, sagt til «deg» eller «dem». En fortrolig imperativ. Det er på sett og vis opplagt at et musikkprosjekt har verbet lytt eller hør i navnet. Ja, jeg insisterer fortsatt på at Sunos idé er en idé om å bevare musikalske tradisjoner, bidra til å videreføre dem, la dem leve og utføres i et blandet samfunn av folk som kaller seg muslimer, hinduer, kristne, urfolk – eller ikke noe av dette. Vi skal ikke annet enn å «ta vare på musikk»: fortidig og nåtidig.

Suno har ingen annen hensikt. Dette skriver jeg som en som – mer enn noen gang før – tror det er avgjørende for mennesket å gjøre noe som ikke har egen eller andres profitt i blikket.

Men våre folk nordvest i Bangladesh er fattige folk. De er ytterst fattige. Da jeg plutselig, i en fjernsynssending en gang i august eller september, så et innslag fra Niger som viste en kvinnes lykke over den ene geita som var blitt til to og tre geiter, og som gjorde at ungene kunne løpe velfødd til skolen, da tenkte jeg: Ja, geiter! Geitene må være med oss i Suno. Det blir ikke musikk eller musikkbevaring av geiter. Men. Kanskje blir det likevel det. For den som er altfor underernært kan ikke lenger synge. Jeg vet ikke hvor underernært en bengaler må være for ikke lenger å kunne synge. Men tilværelsen er kroppslig. Derfor: geiter. Noen av midlene dere har gitt, vil bli omdannet til geiter.

HØR. Og disse syngende menneskene er nettopp – «uhørte». De bor der ingenting er tiltrekkende for børsen. Skulle noen med økonomi eller ideologi i blikket komme dit utenfra, måtte det være saudi-arabere. De rykker inn i Bangladesh for øyeblikket, har jeg lest. Jeg vet ikke hvor langt inn, og med hvilken agenda. Man kan ane. Jeg vil ikke det. Ikke nå. Jeg vil bidra til å samle meg og oss om Sunos arbeid.

Tidligere har jeg skrevet at de fem første skolene, kalt «gurugrihas», er åpnet. Såvidt jeg vet, er de i ukentlig drift. Jeg har grunn til å tro at barn og unge samles i hus med musikk-instrumenter og to musikklærere to ganger i uken. Fra og med 2006 blir det flere skoler. Til slutt skal ti «skoler» drives gjennom resten av prosjektperioden. Instrumentene for 2005 er delt ut til musikerne som behøver dem og vil bruke dem. En del geiter er innkjøpt. To sett med fjorten cd-er ligger her fulle av sang. Et slikt sett skal jeg bære med til Bangladesh når jeg drar dit neste gang. Og da vil også de første regionale festivalene, i Sunos regi, bli organisert.

Jeg har skaffet nytt og hel-digitalt Marantz-lydutstyr. Det må jeg lære å bruke før neste reise. Når jeg kan det, vil det bli lettere å bruke enn minidisc-opptakeren jeg har brukt til nå. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle måtte bli teknisk skolert som dette…

Suno må kjøpe motorsykkel til prosjektet, helst innen jeg ankommer i januar. Alle skoler og «utvalgte» musikere skal gjestes! Det fins ingen annen måte å komme seg frem på i de trakter – bortsett fra til fots. Også den måten blir brukt i stor grad. Men den er ganske langsom. Og alle kropper eldes. Prosjektområdet er stort. Så stort som Hedmark og Oppland fylke til sammen? Det kan faktisk være tilfelle. Til dem som har gode kart, bruker jeg stikkordene: Lalmonirhat og Kurigram inklusive noen sandøyer i Brahmaputra.

Jeg reiser til Kolkata 13. desember og videre til Dhaka cirka en måned senere. Kan hende vil enda et brev bli skrevet innen avreisen. Hjemkomst til Oslo er 15. mars 2006.

God høst. God Allehelgensdag.

Vennlig hilsen Wera S
30. juni 2005
Det er blitt sommer her. Jeg lurer på om monsunregnet høljer ned over øyer og fastland i nord-Bangladesh. Det er underlig å se - på øyene laget av elveslam - hvordan land som hadde en form et år, har en helt annen form et annet år.

Forrige Suno-brev ble skrevet i entusiasmen rett etter hjemkomsten fra India og Bangladesh i april i år. Entusiasmen er ikke mindre tre måneder etterpå. Suno er i «konsolideringsfasen», for å si det på fremmedspråk.

Jeg har fått overført minidisc-opptakene fra februar 05 til 13 cd-er. Det er lydmeister Meny Bloch ved Det norske Teatret som har gjort Suno denne store tjenesten. Et sett cd-er skal til Bangladesh og et sett skal være her i den norske «filialen». Kanskje blir det en ordentlig plateutgivelse en dag, med musikk, bilder, tekster og alt.

Skoler
Det som er gjort i Suno i Bangladesh siden april i år er:
at fem - 5 - guru grihas, altså uformelle «skoler» med en eller flere sang- og musikklærere (guruer), er blitt opprettet på 5 forskjellige steder i området LALMONIRHAT OG KURIGRAM, som også omfatter CHARS, altså sandøyene som er laget av elveslam og blir værende til vannet eventuelt skyller dem bort igjen.

Sunos fotfolk i Lalmonirhat/Kurigram ønsker å opprette fem skoler til i 2006, slik at det blir ti i alt: Suno er altså med på å drive, og det med ganske beskjedne midler, fem skoler, og skal kan hende drive ti, for jenter og gutter, hinduer og muslimer og dem som ikke vet hva de er, teologisk sett, i dette området. Det er selvsagt slik at guruene, barna og Sunos fotfolk, grasrotarbeiderne som gjør arbeidet. Det er Badshah og Jibhon, tidligere nevnte grasrotarbeidere, som insisterte på at guru grihas er det viktigste vi kan gå inn for.

Jeg har mailet til Bangladesh for å spørre om de virkelig har tid og overskudd til å følge med på ti skoler på et stort område. Selvsagt er dette også en økonomisk sak. Sanglærerne skal honoreres og basisinstrumenter kjøpes inn til skolene, blant annet et harmonium, et slags bærbart «piano» til hver skole.

Det er skolene som krever at vi/jeg finner mer penger i 2005 enn vi/jeg fremskaffet i fjor. Det koster cirka 3000 NOK å drive en musikkskole med to lærere i et år.

Grasrotaktivister
To grasrotaktivister skal del-lønnes av Suno. Budsjettmessig betyr det 6-8000 NOK i året.

Instrumenter
Jeg kjøpte - av ekstramidler - ti sarindaer og dotaraer i februar 05. Dette er de to viktigste strengeinstrumentene i området. Et fint instrument koster cirka NOK 100. Suno i Bangladesh har budsjettert med ti nye instrumenter som skal gis til trengende musikere hvert år i det som, igjen på fremmedspråk, kalles prosjektperioden.

Livshjelp
Av budsjettetforslaget jeg har mottatt (og som enhver som ønsker å se kan få tilsendt som vedlegg) ønsker man seg at ti musikere per år, nye hver gang, mottar en begrenset sum, en slags «hjelp til selvhjelp», hvert år. De fattigste musikerne er ekstremt fattige. En geit utgjør forskjellen på misère og noe annet. Jeg har hver gang hatt med en ekstrasum gitt av naboer og noen venner og kjøpt husdyr og klær for. Nå ønskes dette inn i budsjettet.

Festivaler
Våre folk i Bangladesh vil lage Sunos første festival allerede i januar 2006. Det planlegges festival hvert år, og en større festival etter de fem årene, altså i 2009. Festivalens «hensikt» er at musikere skal treffe og lytte til hverandre og at folk i området skal bli kjent med musikerne og musikken.

***

Langsomt kommer det nye Suno-venner til. Når en bengalsk musikervenn kommer til Oslo i august/september 2006, håper jeg å invitere alle Suno-vennene til huskonsert her i Fredrikke Qvamsgate 9.

Nytt brev vil komme til høsten. Her dreier det seg om å gi etter evne og ønske, uten press. Man kan selvsagt overføre to ganger i året. Gjør det helst innen 15. september.
Oslo, 4. april 2005
Jeg er nettopp, dvs. for tre–fire døgn siden, kommet tilbake til Oslo etter tre måneder i det østlige India og Bangladesh.

I dette brevet skal jeg holde meg til Bangladesh. SUNO, som – for å gjenta det – betyr LYTT! på bengali, selvsagt skrevet med helt andre bokstavtegn enn de vi «latinere» bruker, har prøvd seg ut «i felten». Det ble en sterk prøve.

Jeg reiste til Dhaka 1. februar, og videre til Rangpur i nord-vest, i en periode med voldsomme hartals, eller streiker, som la all bevegelse på veiene i landet øde, forbudt å bevege seg i kjøretøy, altså ikke forbudt å gå til fots. Og jeg reiste med stor bagasje av spørsmål, usikkerhet – og en viss skjelving. Jeg var der i tre uker.

Jeg hadde med de cirka 24 000 NOK som var blitt gitt av dere i løpet av 2004. TAKK! Jeg visste hvem jeg håpet å få samarbeide med. Men jeg visste slett ikke om disse kunne og ville. Jeg visste ikke om de ville «få lov» av den bangladeshiske frivillige organisasjonen, RDRS (Rangpur/Dinajpur Rural Service) som jeg ble kjent med i 1998 og som de arbeider i.

Alle frivillige organisasjoner i Bangladesh balanserer på tynne liner i forhold til strikte byråkratiske tiltak fra de politiske myndigheter. Det er svært vanskelig å få importere utenlandsk valuta.

Suno-visjonen er «vill, gal og skapende», og lar seg ikke innordne under allerede etablerte formålsparagrafer; dette visste jeg fra ideen dukket opp for knapt et år siden. Dessuten visste jeg at de to grasrotarbeiderne jeg ønsket å samarbeide med, for lengst hadde altfor mye å gjøre innenfor sin organisasjon – og meget knapp lønn.

Det var de to, Badsha Alam og Jhibon Kumar, jeg reiste rundt til landsby etter landsby, til øy etter øy i Brahmaputra med. Vårt ønske for Suno sammenfaller med de to sitt. Det har nå utkrystallisert og konkretisert seg sammen med dem. Det er nesten ikke til å tro.

Alt er ennå ikke klart, ikke i det byråkratiske. Det kan dukke opp skjær og fresende fisker i denne elven. Men Suno-visjonen stemmer med det svært mange lokale og lutfattige sangere og musikere ønsker seg. Den stemmer også med det noen som er litt mindre fattige ønsker seg. Jeg er høyst forundret, for ikke å si lykkelig, over denne samstemtheten.

Jeg har sett mer enn øyne kan tåle og hørt barns sang, gamles sang, kvinners, menns, muslimers, hinduers.. samt sanger fra dem som ikke vil definere seg selv dogmatisk. Jeg vet nå at det vi i og med Suno vil inspirere til, er en ønsket bevegelse – på grasrotnivå. Ved selve sin åpenhet, og sin mangel på sans for økonomisk profitt, er Suno neppe ønsket av bosser og «fundamentalister». La oss se hva som skjer videre. Begynnelsen er forbløffende!

Om et par måneder vil jeg, det er å håpe, vite mer. Byråkratiske papirer, som trengs for pengeoverføringen, er ennå ikke i hendene mine. Disse papirene er avgjørende også for at jeg skal kunne få visum til Bangladesh en gang i året.

Men la meg få fortelle:
Jeg har reist fra landsby til landsby, inntil den indiske grensen i nord, på sandøyer i Brahmaputra, også i sandstorm, i skoger, sittet på kalde tun, innendørs hos folk som ikke eier stort annet enn sangen, krysset små elver, hørt guttesang i mørket, tatt opp Rehenas sang i åkeren med sennepsplanter og kvekkende frosker, gått ned fra motorsykkelen jeg satt på baksetet av, dratt frem opptaksutstyret, og til sammen lagret sikkert tyve timer med musikk.

Jeg har sammen med Badsha og Jhibon, de to ønskede unge grasrotarbeiderne, skrevet ned sangtekster til cirka tyve sanger, med tanke på en dobbelt cd. (Sangene vil kunne oversettes, men ikke i denne uken!) Alt dette, og mye mer.

Ti instrumenter, ektaraer, dotaraer og sarindaer, ble bestilt og laget i et verksted Badsha og Jhibon kjenner mens jeg var i området. Vi bestemte hvem som skulle få de første instrumentene og delte dem ut. Noen av sangerne gråt… med det nye instrumentet i hendene. I tillegg har vi kjøpt 9 geiter, av penger utenfor Suno-budsjettet. Geitene er blitt gitt til syngende folk.

Jeg har innsett at det også er nødvendig å ha med penger utenfor Suno-budsjettet, til klær og geiter.

Som sagt, reisen, totalt strabasiøs, var mer skapende enn jeg kunne ha drømt om. Som om tiden var fullmoden for Suno. Jeg har gått inn i en 5 års-avtale. Altså: i 5 år skal Suno-prosjektet vare. Jeg har nesten lovet Badsha og Jhihon at prosjektet, når det avsluttes, skal etterlate seg et lokalt studio for produksjon av cd-er og kassetter som musikerne/sangerne skal kunne selge på det innenlandske markedet. Dette skulle være økonomisk mulig for oss. Av alle praktiske og mentale og kunstneriske grunner er det viktig at folk på stedet kan gå videre, skapende, uten norske midler – og at vyene er sterke allerede nå. Altså: et lokalt studio med ordentlig opptaksutstyr.

Men fremdeles er Suno et spedt barn. Slik ser «formålsparagrafene» ut:

Vi skal holde oss til det geografiske området som består av distriktene Lalmonirhat, Kurigram og chars (sandøyene i Brahmaputra).

Mine to ønskede medarbeidere er nå (også) våre: Badsha Alam og Jhibon Kumar. Begge er sangkyndige med pedagogisk praksis og talent. Den ene er av bakgrunn muslim, den andre hindu. Den ene, Badsha, har fast ansettelse i RDRS, mens Jhibon er midlertidig ansatt. Jeg håper at han via SUNO kan bli fast ansatt. Badsha har to barn. Begge tjener cirka 500 NOK i måneden. Det er ikke billig å leve i Bangladesh. En kilo ris koster mer enn 3 NOK.

SUNO i 2005:

1.
Det skal opprettes 5 – fem – gurugrihos, altså små «skoler», for 5–7 barn som vil lære å synge og spille folketonene. Hver av disse gurugrihos (lærer-hus) skal ha en, to eller tre lærere; f.eks. en sanglærer og en instrumentallærer som så lønnes beskjedent, ordentlig og månedlig fra Suno. Det skal dannes lokale grupper av folk som følger med på arbeidet på stedet. Barna kommer til sin lærer minst en gang i uken.

I tillegg kan det hende at spesielt ivrige og talentfulle barn, som Rehena og en gutt som heter Shahidul, følges opp spesielt.

Vi har til å begynne med valgt oss tre «lette» og to «vanskelige» steder for gurugrihos. Lærerne er i stor grad allerede valgt.

2.
En liten festival i året fra januar 2006 av. Dette for at lokalbefolkningen skal bli kjent med stedets og nabostedenes sang, og for at sangerne og musikerne skal bli kjent med hverandre. Utgifter til mat, reise og et lite honorar til hver av musikerne skal tas fra Sunos penger.

3.
Det skal lages, oppbevares og gis lokale instrumenter til musikere som ikke har noe brukbart instrument og til barn det er grunn til å tro vil kunne og vil ønske å lære å bruke det.

4.
Det skal lages et bibliotek med bøker og bilder som har med sangtradisjonen å gøre og et musikk-arkiv som jeg i første omgang blir ansvarlig for å legge grunnlaget for ved mine musikkopptak.

Flere detaljer vil bli fortalt dere siden. Det ble kjøpt inn et Olympus-kamera og to mono-musikkopptakere til bruk for grasrotarbeiderne, i tillegg til hefter, loggbøker, der alt som er av betydning for dokumentasjon og ideer, samt hvem som har akutt behov for et instrument, vil bli skrevet inn.

ETTERTANKE: Såfremt alle nødvendige byråkratiske «papirer» ordnes, de som har med pengeoverføring og visa å gjøre, og Suno kan kalle seg grunnlagt, som en selvstendig liten grein podet inn på treet RDRS, vil jeg skrive et nytt fellesbrev. Jeg sa til lederen for Social Development i RDRS i Rangpur at jeg regnet med å kunne samle inn en noe større sum (enn i 2004), som så skal overføres innen 1. november 2005, minst 35 000 NOK for 2006-budsjettet. Vi bør tenke på å kunne del-lønne Badsha og Jibhon – og lage flere små «gurugrihos».

Denne økte summen kan skaffes ved en noe økt støttekrets.

Med takk og vennlig hilsen
Wera Sæther
2. desember 2004
Aller først: hjertelig takk til dere som med engasjement og penger har støttet Suno-prosjektet så langt. Jeg er svært glad for interessen. 4. januar reiser jeg østover, først til Kolkata, deretter til Dhaka og nordover i Bangladesh.

Siden forrige Suno-brev har flommen herjet over vårt område i nord-vest, inkludert sandøyene i Brahmaputra. Der bor flere av musikerne jeg håper Suno-prosjektet kan nå. Jeg vet ikke hvem av våre (til nå: «mine») som har mistet hus og geiter. Men jeg tror jeg vet at det siste de mister er SANGEN.

Jeg skal gjøre mitt beste for å tale Sunos sak overfor folk som til nå har hatt med vestlige NGO-er å gjøre. NGO-er arbeider ganske annerledes enn Suno. Selv ønsker jeg sterkt at Suno blir et grasrotprosjekt av radikalt slag. La oss se. Men det er allerede nå helt klart at Suno må pågå noen år for å monne…

Jeg reiser med mikrofon og minidisk-opptaker, som forrige gang. Kanskje hørte noen av dere TRANSIT-programmet som ble sendt i P2 i slutten av september, med musikkopptak og fortelling fra forrige reise. Forhåpentligvis begår jeg færre tekniske bommerter neste gang. Men det er mye å håndtere: mikrofon, husdyr, lyder fra kjøretøy, kamera, notisbok og dialekt-bengalsk på en og samme tid.

Hvis noen kjenner en og annen som kunne ha sans for prosjektet, så meld fra. Summen som står på konto per 2.12.04 er 19 050 NOK. Suno hadde på forhånd en startkapital på cirka 7000 NOK. Før jul foretar jeg vekslingen av NOK til EURO og drar avsted med det.

Jeg reiser fra Kolkata til Dhaka cirka 4. februar 05 og regner med å bli i Bangladesh i 3 uker. Selvsagt skal jeg fotografere og skrive. Men det viktigste denne gang blir å «sette i gang» Suno. Jeg vet at det fins et ønske der om å ha en som arbeider fulltid med Suno. Med de midlene vi har kan en person ikke lønnes, siden det jo for Suno dreier seg om «instrumenter ut til folket», arkivering og det å lage en folkemusikkfestival (hinduer & muslimer sammen) om to-tre år.

Det kan hende jeg likevel vil innse at det beste ville vært en fulltids-grasrotarbeider for Suno. Hva skal vi gjøre da? (Da skal jeg selvsagt ta tankene med tilbake til Oslo, og skrive brev 3!)

Etter Bangladesh-oppholdet blir jeg enda en måned i India. Et stort oversettelsesarbeid for «BENGALSKE SANGER» (til Verdens hellige skrifter) skal gjøres. I april lander jeg i Oslo. Og det er faktisk ingen spøk!

En vakker dag, når prosjektet har festnet seg, må vi feire det … med musikk. Nå, slik tenker jeg, må alt her i landet som kan skape gjøre det; alt som kan utgjøre små celler av motstand mot «regimet» vi lever i, må samle seg og si … ja til en annen «virkelighet».

Velsignet advent
Hilsen Wera
6. juli 2004
Aller først: takk til dere som har sagt dere vil være med og støtte folkemusikk-prosjektet SUNO i nord-Bangladesh. Vi er, tror jeg, allerede mange nok. Jeg begynte med å spørre dem (dere) jeg veldig gjerne ville ha med, ut fra forestillingen om at det beste er en engasjert og «slitesterk» gruppe. Den kan ennå utvides.

I forrige omgang kalte jeg mitt utspill en sondering. Nå er den første sonderingen foretatt, i Norge og også i Bangladesh (per mail). Der er musikk-kyndige folk jeg kjenner fra tidligere besøk, begeistret. Jeg drar ikke tilbake før på nyåret 2005. Da vil pengene bli tatt med og plassert trygt.

De to første tiltakene antas å bli som følger:
a) det blir dannet en arbeidsgruppe i Rangpur, den største byen i nordvest. Arbeidsgruppen skal bestå av «stifinnere» og praktikere som så skal vurdere behov (og innspillingsmuligheter!) i landsbyene; på fastlandet og, ikke minst, på sandøyene i floden Brahmaputra. «Stifinnerne» må tjene til den daglige ris på annet vis. Ingen skal «ansettes» av SUNO.
b) det blir opprettet kontakt med instrumentmakere i Rangpur og omland som så lager et visst antall strengeinstrumenter for å dele ut disse når «stifinnerne» vurderer det som riktig og fruktbart - til fattige musikere som behøver nye instrumenter eller til unge potensielle musikere, som ønsker å lære å spille.

Pengene vil bli forvaltet av pålitelige folk i en lokal organisasjon, RDRS. RDRS arbeider allerede med musikk og teater i sosial bevisstgjøringssammenheng. SUNO poder seg inn som en autonom grein på et tre, RDRS, som allerede står der. Skulle noe likevel feile fullstendig, fins det - som tidligere nevnt - alltid folk som behøver klær, geiter og skolegang.

Sammen med «lydmeister» Meny Bloch ved Det norske teatret har jeg rå-redigert minidisc-opptak fra min forrige Bangladesh-reise. Det er blitt til to cd´er (hver i fire eks). Med tiden kan det bli laget en cd av de beste opptakene, en cd som deretter kopieres og gis, eller selges, til dem her i landet som virkelig vil lytte. Kanskje vil vi kunne få Unesco eller andre interessert…? I Bangladesh er cd-spillere forbeholdt de bemidlede i byene. I landsbyene er selv en radio sjelden. Men det må lages kassetter, og selvsagt et arkiv «for fremtiden».

GOD SOMMER
Vennlig hilsen Wera